Norsk
Blog
Oppfølgere i kategorien "Svart Humor"

Oppfølgere i kategorien "Svart Humor"

Mulige spoilere for Kill Buljo 2 og Død Snø 2 under!

Lenge har jeg utsatt denne bloggen, mest fordi jeg ikke har hatt mye tid til å skrive den og å vurdere innholdet. Omsider er det påskeferie, og jeg har tatt meg tiden til å sette meg ned og skrive det som lenge har streifet tankene mine som en god blogg-idé! Så uten flere utsettelser, unnskyldninger eller andre ting som kan forhindre meg i å få ferdig dette prosjektet, her er bloggen jeg har snakket om i lang tid!

Etter at jeg avsluttet forrige blogg, som var angående mitt «Filmår 2013», tenkte jeg lenge på hva jeg skulle gå videre med i neste blogg. Jeg hadde flere ideer om hvordan jeg kunne utdype og fortsette på det emnet jeg begynte med i den bloggen, men jeg kom aldri noen vei som fikk det til å føles fullverdig. Og det var ikke før lørdag 15. mars at det skjedde noe: Klokken var rundt 20:30, og jeg befant meg på den nok så nye «bygdekinoen». Tidligere hadde de sendt filmene «Kill Buljo 2» og «Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant», og jeg så begge. Denne gangen sendte de «Død Snø 2», men ettersom jeg hadde syntes at forgjengeren var helt nøytral, hadde jeg ingen planer om å se denne. Hadde det ikke vært for at jeg fikk besøk av søskenbarnet mitt, som overtalte meg til å dra å se den, hadde jeg ikke vurdert det engang.

Filmen, som jeg vil plassere i kategorien «grov humor» (ikke helt, da) sammen med «Kill Buljo 2», skuffet ikke. Den originale «Kill Buljo» anser jeg som en film som lå akkurat på grensa for humoren sin del, og jeg gledet meg til å se oppfølgeren med mye høyere budsjett. Jeg var klar over hvordan filmer som disse lett kan slå feil med mye overdriving av umorsom humor, eller enkelt og greit for mye av det samme gamle. Likevel var det et lite sjokk å se hvordan filmen seilte gjennom skuffelse etter skuffelse, med humor som passet til tiåringer (ikke vondt ment) i «bæsj-tiss-promp»-alderen. De bommet på humoren, personene, og historien for min del, og det var en kjedelig, bortkastet kveld med kun enkelte, morsomme replikker.

Dette ser jeg på som en av mulighetene til at «Død Snø 2» var så morsom for min del. Det var ikke på langt nær så mye folk i «salen» som under sendingen av «Kill Bill»-parodiens oppfølger, men allerede etter første scene bøyde jeg meg bort mot min søster, som også var med, og hvisket henne at dette var oppfølgeren «Kill Buljo 2» skulle vært. Og etter hvert som filmens øyeblikk fløt forbi, fikk jeg bare ekstra støtte for denne uttalelsen. Med god introduksjon av nye karakterer, ekstremt god humor, hele salen lo høyt alt for mange ganger, og en god historie, slo filmen spikeren på hodet på alle mulige områder! Star Wars/Star Trek referansene var det visstnok bare jeg som fant morsomme, men jeg vil tro filmen falt i smak hos de fleste som så den. For min del trengte ikke filmen de groteske, blodige, overdrevne drapsscenene, der tarmer og andre innvoller flyr i alle retninger, for å opprettholde humoren. Noe av humoren var bygget rundt akkurat dette, men ellers var det bare der som et tegn på at dette fortsatt var en oppfølger til «Død Snø»!

Det er jo fult mulig skuffelsen som var «Kill Buljo 2» fikk meg til å like denne filmen mye mer, og jeg skulle gjerne sett «Død Snø 2» på nytt hjemme i sofaen min, for å evaluere hva jeg virkelig mener om den. Og for å legge til, jeg kan ikke vente til jeg kan gå i butikken å plukke opp Blue-Ray versjonen av filmen, slik at jeg får sett den på nytt, ettersom den, sammen med «Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant», er av de få komediene i det siste som virkelig har fått meg til å le. Filmen er et helt klart eksempel på hvordan det ser ut når grove filmer går rett, mens Jumpas oppfølger er et eksempel på det stikk motsatte!

HQ

Mitt "Filmår 2013"

Etter å ha lest mange blogginnlegg her på Gamereactor angående filmåret 2013, begynte jeg å vurdere å skrive en egen blogg om sagt tema. Jeg satte meg ned med PCen, og gjorde meg klar til å skrive. Men det var da jeg innså at jeg har nesten ikke sett filmer i fjord. Eller året før der. Eller årene før der igjen... Filmer som Hobbiten, som en stor LotR-fan, har jeg så klart fått med meg. Også Marvels filmer har jeg vært på kino å sett: Avengers, Iron Man, Wolverine... Men bortsett disse fantasy og scient fiction-fokuserte filmene, har jeg et lite innblikk i filmverdenen.

Faktisk var jeg med stefaren min på kino og så Gravity, men for meg kan den oppsummeres med ett enkelt ord: skuffende. Hva skjedde egentlig i filmen? De falt. Og falt. Og falt... For å være ærlig hadde jeg ikke hørt om filmen før jeg så den, så jeg hadde ikke store forventninger. Men likevel var det noe med filmen som kjedet meg. I ettertid har jeg begynt å innse at jeg egentlig ikke liker filmer, eller liker veldig få av dem. Kun en liten prosentdel av alle store filmer som sendes på kino, eller utgis på film, er noe jeg tar meg bryet for å sjekke ut.

Harry Potter, Pirates of the Carribean, LotR, Marvels superhelt filmer, Sherlock (Holmes)... Disse filmene har alle forskjellige handlinger og foregår i forskjellige miljø og tidsperioder. Det eneste mønstret jeg klarer å oppdage er at alle filmene tar for seg en type fiksjon, alle og enhver inneholder minst ett overnaturlig element. Og kanskje viktigst av alt: ingen av filmene har mye av handlingen innenfor kategorier som kjærlighet eller drama. Etter å hå fått frem disse faktaene om min type filmer, blir det klart for meg at jeg helt klart ikke liker filmer som tar for seg hverdagslige problemer, eller noen problemstillinger i det (kjedelige) virkelige livet generelt.

Det er også en annen filmserie jeg liker, eller i alle fall kan se uten å kjede meg, dog jeg liker bøkene mye bedre. Her på internettet har jeg holdt det for meg selv grunnet hatet rundt dem: Twilight. Twilight-serien handler som kjent om glitrende vampyrer og lodne varulver. I alle fall ifølge internett, men jeg bryr meg meget lite om kjærlighetsdramaet i filmene. Det som har fanget meg med dem er innholdet av vampyrer og varulver, overnaturlighet over alt. Vil tro at det var det samme som dro meg til serien Vampire Diaries, en serie som jeg likte veldig helt til det ble fylt med mer drama og kjærlighet-tull.

Så for å oppsummere filmåret mitt: Hobbiten: Smaugs Ødemark og Wreck-It Ralph. Jeg kunne satt flere filmer på denne listen, filmer som The Wolverine og Thor: Dark World var for eksempel meget gode, men jeg føler ikke at de er verdige for en toppliste. Derfor er nok en tur innom Midgard og en animasjonsfilm fylt med easter eggs fra kjente retro spill de eneste filmene jeg kommer til å huske som «Filmåret 2013». Likevel, filmer som Iron Man 3 og Thor: Dark World er nok filmer jeg vil se igjen og igjen fremover, da de er del i den actionfylte Avenger-verdenen!

HQ

Club Nintendo

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive et blogginnlegg her på Gamareactor, men har slitt litt med å finne hva jeg skal skrive om. Derfor har jeg utsatt og utsatt skrivingen. I alle fall frem til nå, da det omsider dukket opp noe som jeg lenge har irritert meg over: Club Nintendo i Norge, eller Skandinavia generelt.

Om dere ikke vet det, er Club Nintendo et slags reward-system, som gir deg poeng for å kjøpe konsollene deres, eller spill utgitt på dem. Poenger gitt av ett spill har ikke mye å si, men etter hvert som du kjøper spill, samler du opp poeng. Disse poengene skal du kan kjøpe limited edition figurer, plakater, eller andre Nintendo relaterte produkter med. Og nå nylig, med oppgradering fra Wiiens (i min mening) elendige butikksystem, til Wii U- og 3DSens eShop, selger de også koder til VC-spill (Virtual Channel).

Eller, slik er det systemet i teorien skal virke. I tillegg til den største haken ved vår side, finner du den vanlige regionoppdelingen som man finner hos Nintendo, der America, PAL regioner, og Japan har forskjellige premier. Dette skaper ofte misunnelse, men det er ikke det virkelige problemet for oss. Vårt problem dukker opp en annen plass: På flere plasser, inkludert oss her i Skandinavia, ligger også disse poengene med konsoller og spill fra Nintendo. Men haken er at vi ikke har en nettbutikk å bruke dem i... Jeg har hørt at det var, i alle fall til en viss grad, en Club Nintendo side for oss Nintendo gamere i Norden før, men da jeg ikke var mye innenfor gaming på den tiden, vet jeg ikke hvordan den var, eller hvorfor den ble avsluttet.

Lenge har jeg tenkt og irritert meg selv over dette temaet, da jeg har en haug med poeng hjemme. Med rundt 15-20 fysiske spill til sammen på Nintendo 3DS og Wii U (bare på ett år!), i tillegg til mange digitale, føler jeg at det er litt urettferdig at vi skal få så mye mindre enn alle andre. Ja, vi betaler ikke for poengene, det er en ekstra bonus som vi ikke har bedt om, men er likevel skuffende å se venner i UK og USA som skryter over sin nye Limited Edition «Luigi's Mansion» Luigi figur, eller for meg som stor Zelda fan: når de legger ut bilder av Limited Edition Zelda plakater...

Det er derfor det gledet meg i dag da jeg besøkte Spill.no for første gang på et par uker, og så et nytt innlegg i forumet deres: Club Nintendo for Skandinavia! Jeg signerte fortere enn svint og delte linken på Twitter-kontoen min. Deretter bestemte jeg meg for at dette kunne være emnet rundt mitt første blogginnlegg her, hvor jeg har vært medlem i snart to år. Som da førte meg hit, hvor jeg sitter og skriver nå. Jeg håper derfor alle dere, Nintendo gamer eller ikke, signerer i linken under avsnittet, for å hjelpe deg selv, dine venner, og andre Nintendo gamere. Takk på forhånd.

http://www.change.org/petitions/bergsala-ab-and-nintendo-of-euro
pe-and-nintendo-scandinavian-nintendo-club