Anime 2013 Del 2 10-6

Jeg synes ikke at 2013 har vært et særlig bra år for anime sammenlignet med de to foregående årene. Det er ikke så mange serier fra 2013 som vil bli trukket frem flere år senere. 2011 hadde Fate/Zero, Steins;Gate, Mahou Shoujo Madoka Magica, Ano Hana, Mirai Nikki, Sket Dance, Nichijou, Usagi Drop og Gintama'. 2012 hadde Sakamichi no Apollon, Nisemonogatari, Sword Art Online, Btooom, Fate/Zero 2, Another, Chuunibyou demo Koi ga Shitai!, Kuroko no Basket og Natsume Yuujinchou Shi. 2013 kan i grunn oppsummeres med to serier: Shingeki no Kyojin og Kill la Kill.

Det har ikke vært så mange tungvektere i år som det var i 2011 og 2012, men jeg skal heller ikke påstå at det har vært et magert eller dårlig år. Det har vært mangel på anime som virkelig skiller seg ut fra mengden. Noen har absolutt skilt seg ut, og de som har gjort det, har fått plass på listen min. Jeg må nok en gang minne om at jeg ikke har sett absolutt alt som har kommet ut, det er altfor mye for en person. Jeg minner også om at jeg har valgt å inkludere serier som ble avsluttet i 2013, men som startet i 2012, på samme måte som at jeg ikke har inkludert noen serier som startet i 2013 og fortsatt er pågående. Filmer, oppfølgere og/eller andre tillegg er også lovlige i min liste.

10. Pokémon: The Origin
OVA, 4 eps, eventyr, komedie, 2013

Pokémon er sannsynligvis for mange av oss nostalgiobjekt nummer en. Uansett hvor mye man likte den "evigvarende" Pokémon-serien, så kan man ikke nekte for at den er ganske dårlig. Hver episode var stort sett den samme greia. Det var derfor med stor skepsis jeg så at det skulle komme enda mer fra universet. Den korte OVAen skulle fokusere på den første generasjonen. På halvannen time skulle man gjennom hele Kanto-regionen. Det funket, selv om det hele kanskje var i overkant rushet. Produksjonsverdien var helt klart bedre og det var også en god nostalgiboost. Hadde det bare vært en hel serie i samme stil.

9. Non Non Biyori
TV, 12 eps, komedie, hverdagslivet, 2013

Det er få serier som får meg til å le hjertelig. Non Non Biyori greide det. I mange serier opplever man at humoren er veldig anspent og over-the-top. Non Non Biyori er det motsatte. Den er veldig enkel og fokuserer bare på et fåtall karakterer på landsbygda og deres aktiviteter i hverdagen. Serien er særdeles avslappende og prøver aldri å være noe annet enn det den er.

8. Kotonoha no Niwa (The Garden of Words)
Film, romantikk, 2013

Makoto Shinkai overgår seg selv hver gang når det gjelder animasjon, og Kotonoha no Niwa står i dag som tidenes peneste animasjonsfilm, til og med penere enn 5 Centimetres Per Second. Kotonoha no Niwa er, som Shinkais andre filmer, forholdsvis enkel når det kommer til handlingen, og hvis man har sett noe annet fra Shinkai, vil det ikke være mye å hente her hva handling angår. Enda en kjærlighetsfortelling, med andre ord. Det som gjør Kotonoha no Niwa så fornøyelig er mye pga. Kana Hanazawa og hennes langt etterlengtede overgang til mer seriøse roller. Hennes portrett av karakteren Yukari Yukino er fortryllende.

7. Death Billiards
Film, psykologisk spill, 2013

Dette er det eneste bidraget fra Anime Mirai 2013 (les: et prosjekt der unge animatører får en viss pengesum (38 mill. yen) til å utvikle en kortfilm) jeg har valgt å inkludere på denne lista. Little Witch Academia var nære på, men ikke nærme nok. Death Billiards er en film på 25 minutter. De 25 minuttene går fort. Altfor fort. Madhouse Studios har vært med og bidratt på prosjektet, og man vet hva man får når det gjelder mørke ting og Madhouse. Filmen er ganske enkel. En ung og en gammel mann befinner seg i en mystisk bar der de må spille biljard. Det viser seg å være uhyre nervepirrende.

6. Sakurasou no Pet na Kanojo (The Pet Girl of Sakurasou)
TV, 24 eps, maratonvennlig, komedie, drama, 2012/13

Det finnes få serier som mestrer bruken av komedie, skole og drama. Sakurasou greier det strålende. Jeg må allikevel innrømme at den første halvdelen av serien er ganske standard. Man må ha litt tålmodighet med denne serien, mye på grunn av nok en beta-hovedperson som er komplett udugelig. Han er det største problemet med hele serien. I den andre halvdelen tar det imidlertid helt av. Karakterutviklingen er helt syk, med unntak av nevnte hovedperson, og det er faktisk ganske morsomt og følelsesladet. Jeg må også nevne at sidekarakteren Misaki Kamiigusa stjeler hver eneste scene hun er med i.