Norsk
Blog
Boyhood

Boyhood

Dette blir enda en av de kinobloggene som jeg har skrevet tidliggere. Denne gangen var det faktisk andre folk i salen enn meg, og det ble som forventet mye tisking og hvisking samt mobilbruk blant de andre kinogjengerne. Det var attpåtil ei dame som hadde tatt med seg babyen. Jeg vet egentlig ikke hva jeg forventer av folk.

Men, ja. Boyhood! Dette er en film de svetteste blant filminteresserte har ventet på. Og det ganske lenge. Ikke fordi den hadde produksjonsproblemer eller lignende, men fordi den tok hele tolv år å lage. Dette er pga. at Boyhood er ment å vise oppveksten til hovedpersonen Mason, hvordan han ser på livet og hans utvikling fra barn til ung voksen. Det er det. Det er hele poenget med denne filmen. Man sitter og ser på at en gutt skal utvikle seg i løpet av nesten tre timer. Er det verdt det?

Boyhood er en ganske massiv film, den skal dekke enormt mye. Hele tolv år. Det er ingen enkel oppgave å få til noe slikt, og i filmverdenen er det et makeløst prosjekt. Mitt hovedproblem med Boyhood er at den er for ambisiøs for sitt eget beste. Misforstå meg rett her, det er tatt mange gode valg med tanke på klipping og fortellingen av Masons historie, men det etterlates for mange hull, og for mange løse tråder som ikke nøstes opp i. I tillegg er det noen scener i filmen som føles overflødige. Noen av dem er der for å komme med noen hint mot et eller annet, men det kommer stort sett an på hvor mye du selv vil tolke denne filmen.

Utenom at den er ment å dekke tolv år er det uheldigvis ikke så altfor mye annet spesielt med den. Det er en hel del personer som kommer med prekener til Mason om hvordan han skal leve livet sitt. "Hvem vil du være?" og den slags. Det aller meste har jeg sett før. Prekenene kan du fint få på en halvseriøs sit-com-serie. Allikvel skal jeg gi kudos for utførelsen. Skuespillerne er troverdige i sin tolkning av disse personene rundt Mason, som hans far, mor og søster. Jeg skal ikke påstå at noen av disse prestasjonene er Oscar-verdige, men de leverer som de skal. Et hederlig unntak er allikevel Ethan Hawke som Masons far. Han stjeler showet i hver scene han er i, og det er en fyr man sympatiserer med.

Når man lager en så massiv film om et drama drevet av karakterene, er de nødt til å være veldig velskrevne for å holde på interessen din i nærmere tre timer, og dette er et punkt Boyhood skinner på. Alle karakterne kan relateres til. Noen i større grad enn andre. I tillegg har utviklingen av disse karakterene vært skikkelig gjennomført. Det er ikke sånn at en stor hendelse plutselig endrer en persons væremåte. Over tid endrer personer seg. Her treffer Boyhood spikeren på hodet.

Totalt sett er jeg på grensen til ganske skuffet over Boyhood. Den er langt i fra dårlig, men den er også ganske langt i fra de store lovordene som "alle" har kastet ut. Den er litt for ambisiøs for sitt eget beste, har altfor mange prekener som man har hørt tusen ganger før og er kanskje for noen litt for lang. På den annen side har den flere gode karakterer som i stor grad utvikles, noen gode skuespillprestasjoner, god klipping og er stort sett subtil i sine tidshopp, og greier dermed å dekke sine største hull, men det er allikevel et par som kunne trengt mer forklaring.

HQ