Etter ganske nøyaktig ett års tjeneste i Gamereactor pakker jeg snippesken og forlater redaksjonen. Om litt over en uke er Gamereactor offisielt Magnus-fritt.

Anledningen er et jobbtilbud jeg rett og slett ikke følte jeg kunne takke nei til, og jeg tar meg dermed en solid pause fra spillanmeldelser for å jobbe med mer bransjerelaterte saker - deriblant spillbransjen. Så dere blir ikke helt kvitt meg.

Det siste året har gått uhorvelig raskt, og i løpet av denne tiden har jeg hatt gleden av å jobbe med en rekke talentfulle skribenter, både "mine" her i redaksjonen og de i søsterredaksjonene våre i Sverige, Danmark, Finland og Tyskland. Jeg kommer definitivt til å savne det å finne og videreutvikle skrivetalenter, og det er vanskelig å beskrive hvor givende det er å se kvaliteten i tekstene øke for hver innlevering. Det varmer et språkpedant-hjerte.

Da Jon Cato snappet meg opp i fjor hadde jeg jobbet som frilanser i en årrekke, og hadde nettopp sluttet jobben min i spillbutikk etter ni år for å jakte drømmen om å kunne leve helt og holdent av skrivingen. Og det gjør jeg altså nå. Jeg har lært helt latterlig mye i løpet av tiden her. Alt fra bladproduksjon, layout og vasking av tekster til en rekke nye skriveteknikker og ideer. Jeg har lest gjennom en rekke av de gamle tekstene mine de siste dagene, og forbedringen fra da til nå er merkverdig. Det takker jeg Gamereactor for. Å få betalt for å sitte og skrive åtte timer hver dag - og om spill, til og med - har nesten føltes urettferdig bra.

Fra og med 1. august er det Kristian, Daniel og Line som skal styre GR-skuta, noe jeg ikke akkurat bekymrer meg over. De har alle ekstreme individuelle ferdigheter, og sammen kan de lett bli den sterkeste redaksjonen bladet noensinne har hatt. Frilanserne våre holder i tillegg et skyhøyt nivå, og jeg ser frem til å følge med på nye og lovende talenter som måtte dukke opp etter at de nye stillingene er fylt.

Med det takker jeg for meg, folkens. Vi har kanskje ikke alltid vært enige, men det har aldri vært noen tvil om at det definitivt har vært underholdende. Håper det fortsetter slik. Snakkes!

Da har vi akkurat sendt over den siste siden av det kommende april-nummeret av Gamereactor, og jeg har tatt Jon Cato i hånden og ønsket ham god påske, god tur til Vestlandet og lykke til med sin nye jobb.

Mellom oss to kommer ting til å forbli som før, bortsett fra at vi trolig kommer til å sees litt oftere på fritiden, nå som vi ikke lenger sitter åtte-ni timer rett overfor hverandre og utveksler spydigheter. Det er likevel vemodig når vi lukker Jon Cato-kapittelet og starter en ny epoke med ny sjefredaktør fra og med 6 april. Men vi må se fremover, og da er første post på programmet å ta seg en ytterst velfortjent ferie.

For dette har vært en intens måned. Først nyheten om at Jon Cato skulle forlate oss, så Gullstikka, med nesten hele Gamereactor-redaksjonen samlet i lokalene her, deretter jobben med å finne nye medarbeidere og alt stress dette medfører seg. For ikke å glemme det fabelaktige bladet! Jeg har lært mer om Gamereactor denne måneden enn resten av tiden min her til sammen. Det føles i hvert fall slik. Og hjernen min trenger hvile.

I morgen drar jeg hjem til Kristiansand med et par-tre spill i baggasjen. Ferie er tiden for å hente seg inn på alle spillene vi ikke har fått testet fordi vi har brukt tiden på å anmelde andre titler. Jeg har fått med meg et interessant DS-spill fra Bergsala som skal anmeldes til neste nummer av bladet, og regner med mye tid går til med å ligge i senga og gnome foran Dragon Age, et ganske kjedelig spill jeg av en eller annen grunn likevel ikke klarer å legge fra meg. Det er vel tomrommet etter Mass Effect 2 som skal fylles, tenker jeg.

Over påske kommer vi til å introdusere vår nye sjefredaktør, og som da jeg begynte vil dere få mulighet til å spørre millioner av tullete spørsmål. Det blir gøy. Vi har noen konkurranser som skal trekkes, og vi har noen nye som skal legges ut. Det blir også ganske gøy.

En ny epoke betyr at nye og ferske ideer kommer til syne i redaksjonen, og det vil også materialisere seg her på Gamereactor.no. I den anledning vil vi høre hva dere lesere synes kan forbedres her. Bruk påsken til å tenke ut forslag til ting vi kan forbedre oss på rent redaksjonelt. Og legg dem gjerne inn i kommentarfeltet her. Vi lover å ikke lese dem høyt til hverandre med tullestemme.

Da gjenstår det bare for meg å ønske dere alle en fryktelig god påske. Jeg gleder meg til å vende tilbake med gjenvunnet energi, og brette opp ermene for å opprettholde Gamereactor som det ubestridt beste spillmediet i verdenshistorien.

GOD PÅSKE!

Et av de sikreste tegnene på at våren har startet sitt inntog i det for tiden uhyggelig kalde Norge, er når blomstene begynner å springe frem mellom isflakene. Vel, årets første blåveis har kommet, og i den anledning ønsker jeg på vegne av kalde nordmenn over alt våren velkommen!

Isbelagte trapper er en av de mindre hyggelige konsekvensene av den pågående sprengkulden, noe jeg for et par dager siden fikk smertelig erfare på kroppen. Med tanke på at det skal mer enn noen og tyve kuldegrader til for å skille meg fra min nå ganske så store samling med Adidas-sneakers, er glatt underlag ikke akkurat det mest optimale terrenget for jålebukker som meg selv. Det gikk som det måtte, og nå er jeg velsignet med et merke for, om ikke livet, i hvert fall et par uker.

Dette er også selvfølgelig helgen da jeg skal i hele to bursdagsselskaper, noe som betyr at jeg gang på gang på gang blir tvunget til å forklare hvorfor jeg ser ut som Sylvester Stallone i slutten av den første Rocky-filmen. Jeg har derfor bestemt meg for å komme opp med et enormt utvalg av røverhistorier jeg kan dele ut til forskjellige folk, men jeg trenger flere. Og jeg trenger hjelp fra Gamereactors trofaste lesere!

Kom opp med en god bakgrunnshistorie jeg kan bruke i helgen!

Foreløpig har jeg følgende:

- Jeg skal være med i en foreløpig uannonsert storfilm, og dette er spesialsminke som er så komplisert å legge opp at jeg ikke får lov til å ta den av mellom takene.

- Jeg hoppet i fallskjerm og traff en due på vei ned i fritt fall.

- Jeg havnet på samme trikk som Assassin's Creed 2-fanklubben. Det gikk som det måtte gå.

- Hell's Angels er ikke et ungdomskor i samme gate som TenSing. De synger ikke kristne sanger på kommando.

- Jeg skulle anmelde Tony Hawk: Ride. Det gikk som det måtte gå.

- Håndleddslenkene til Wii-kontrollerne er der for en grunn.

Ok, deres tur. Kom opp med noen bedre grunner, så lover jeg å bruke dem i helgen!

Spillåret 2009 har vært merkelig, fordi jeg ikke klarer å bestemme meg for om det har vært totalt elendig eller fantastisk.

Jeg kan ikke huske forrige gang spillbransjen fokuserte i så enorm grad på alt som kommer neste år. Det hjalp selvfølgelig ikke at et nesten utrolig antall topptitler vi alle gledet oss til ble flyttet til 2010, og heller ikke den dørgende kjedelige starten vi hadde på året.
I 1. kvartal hadde maks åtte-ti viktige titler på menyen, noe som lett havner i skyggen av neste års program. Det har også vært en del dødperioder da det har vært vanskelig å komme på noe å spille, og det er sjelden et problem man har som spillanmelder.

Men når man ser på hva som faktiske ble gitt ut i år, er det vanskelig å kalle det en katastrofe. Å sette opp Årets spill-listen var mye vanskeligere enn vi trodde, selv om førsteplassen var ganske suveren.

Batman: Arkham Asylum levde ikke bare opp til forventningene - selv måneder etter å ha fullført spillet lengter vi fremdeles etter å vende tilbake til den enormt forseggjorte verdenen. Uncharted 2: Among Thieves gjorde de fleste andre action-eventyr til skamme, og var ikke langt unna å stikke av med det som ville blitt den tredje tieren vi delte ut i år. Tim Schafer, som sjelden gir ut spill oftere enn hvert femte år, slapp Brütal Legend, og selv om spillet led under noen ganske brutale (heh) skuffelser, ga det oss en historie, atmosfære og design i en klasse for seg selv. For ikke å glemme de fabelaktige tilleggspakkene til Grand Theft Auto IV, som virkelig har hevet lista for hva vi krever av utvidelser i årene som kommer.

Og det er mange, mange andre gode spillopplevelser som sitter igjen i minnene våre nå som året rundes av, selv om det mens det pågikk kunne oppfattes litt skuffende. 2009 har likevel med sine topptitler hevet lista betraktelig for hva skal kunne kreve av spillene i 2010, og best av alt: Det blir neppe et problem.

Akkurat som resten av spillbransjen er Gamereactor i konstant bevegelse, og både bladet og nettsiden går gjennom forandringer - både små og store - hele tiden. Vi har allerede en rekke planer for neste år, og det skal forbli spennende å være en Gamereactor-leser også fremover. Vi har blant annet inkludert Iphone/Ipod Touch-spill i spilldatabasen, og kommer til å anmelde flere av de viktigste spillene som dukker opp til Apples lille håndholdte altmuligdings.

Etter et begivenhetsrikt høsthalvår og en vanvittig kaotisk og intens opptakt til julen, står vi altså her og balanserer på streken mellom 2009 og 2010, og det gjenstår bare å på vegne av meg selv, Jon Cato og resten av redaksjonen å ønske dere alle et fantastisk nytt år.

Vi sees på andre siden, folkens!

Magnus
Konstituert redaktør, redaksjonssjef, vaskekone

Som dere kanskje har fått med dere, har Jon Cato fra og med i dag tatt seg en drabelig ferie (eller pappapermisjon, om du vil) fra redaktørlivet, og har overlatt roret til meg for seks uker. Hele desember kommer jeg til å være alene på kontoret her, og det er med en blanding av kampvilje og panikk jeg nå sitter og ser over hva jeg skal få unnagjort i denne perioden. Det er som min fire måneders tutorial er over, og at jeg nå skal vise at jeg har lært noe.

Men jeg er vant til ilddåper. Da jeg i julen 2000 begynte i min aller første jobb i spillbransjen, som deltidsansatt i Akers Mic (hvor forøvrig Jon Cato også jobbet), hadde Playstation 2 nettopp blitt lansert, og vi var strengt tatt de eneste som hadde i lager. Etter noen få dager i jobben og et par timer bak kassa, bestemte sjefen min seg for å stikke ut og handle gaver, og ga meg full kontroll over spillavdelingen. Midt i rushtiden. 21 desember. Og han brukte nesten fire timer.

Det første som skjedde var at bankterminalen knelte, deretter kassasystemet. Køen var faktisk så lang at den strakk seg ut døra og ut på gata, og folk var utålmodige og stresset. Noe man gjerne er når man har utsatt julehandelen til tre dager før jul, og frykten for å ikke kunne levere en PS2 til familiens håpefulle avkom setter inn for alvor.

Etter å ha sendt en god slump frentetiske småbarnsforeldre i minibank på grunn av den sviktende bankterminalen, kom linja plutselig opp igjen, men systemet var fremdeles nede. Jeg måtte derfor føre opp samtlige salg for hånd, og etterpå punche dem inn manuelt. Kvitteringene ble også skrevet for hånd, selv om også stempelet var borte.

Hvis du kan for deg deg hvor irriterende det er å stå i en såpass lang kø og vente på service fra EN person, kan du bare tenke deg hvor hyggelig det er for de som etter hvert kom tilbake fra minibankene for å oppdage at terminalen var tilbake igang, og at de måtte stille seg bakerst i køen igjen. De som ikke hadde vært smarte nok til å holde av varer, vel og merke.

Men alt dette kaoset tvang meg til å fokusere, og jeg kom opp med midlertidige løsninger hele tiden, på tross av en ganske begrenset butikkerfaring. I løpet av noen av de mest intense timene i mitt liv utviklet det seg fra å føles som en panisk zombiefilm, med tusenvis av monstre som angrep fra alle kanter, til en slags sinnssyk zen-følelse hvor alt nesten virket som i sakte film. Det bevegde seg fra en dårlig runde med Left 4 Dead til en perfekt runde i Wipeout, om du skjønner hva jeg mener.

Vel, dette ble sykt mange ord, og jeg har full forståelse for de som for lengst har sluttet å lese. Poenget mitt er at det ofte er da motgangen står på som verst at man makter å ta seg sammen og yte det lille ekstra som trengs.

To uker etter Akers Mic-episoden ble jeg forresten tilbudt en fast stilling i kjeden som ansvarlig for en spill- og filmavdeling midt i Oslo sentrum. Deretter fulgte en ni år lang reise gjennom spillbransjen som til slutt førte til at jeg sitter her, klar for å ta denne utfordringen.

Bare svineinfluensaen holder seg unna...

tl;dr: Jeg tror det går bra, dette her.