Norsk
Blog

A Well Executed Plan - Et lite skribleri

Skrevet av Matscoolio den 3 september 2015 klokken 22:18
Dette innlegget er kategorisert under: novelle, litenfortelling, håpløsromantikkermedtrykkpåhåpløs, ikkeautobiografisk

Jeg skrev dette fordi jeg vet ikke hvorfor. Håper det faller i smak for noen av dere. Skrev på engelsk fordi det er lettere, eller no'.

----------------------------------------------------------------------------

There I stood again, hands shaking with fear of what I was about to do. I had thought it through, played out the situation in my head numerous times. Mental preparation is important, lest one wants to come out of the situation badly burned. This sort of thing never had been in my nature; the plans had been made before, but were acted upon. I could feel it: this would be the game changer, the moment that forever would be remembered, perhaps even cherished in future generations memories - provided memory extracting technology is available in the future, of course. One last swallow, one last clearing of the throat and I was ready - it was go time.

I grabbed the chocolate with bits of fruit and nuts, something I had spent the last fifteen minutes deciding on. Surely a sight to behold - a man who was so indecisive that he spent a quarter of an hour on deciding on which carb-laden treat he would stuff his face with. Well, I was known in my group of friends as 'One-Two', short for One-Two-Punch. I insist that the explanation is linked to my indecisiveness as soon as I get more than two things to choose from, while they are adamant that a fight, which resulted in me being knocked out on the first jab, is the source of the name. Either way I was ready to take the final strides over to the counter, to shoot out quips about how it sure is hard to choose when there is so much deliciousness on display, but a spanner popped up and threw itself into my plans - in the form of a couple doing late-night shopping. This was very much not part of my plan. I had monitored the amount of customers that entered and left the store, to ensure that I had enough time to unload my quips, but they had entered the store in a way that avoided my field of vision. The cute cashier had stopped cleaning the counter on the other side of the aisle, indicating that she would beep my chocolate and ask if I wanted the receipt, as if I wanted to remind myself of the horrible failure that was about to unfold in front of my eyes.

I hesitated for a few seconds, tried to look as if I forgot something, but considering I had stood in the same place so long, it could come off as weird to turn around at this point. Additionally, the amount of money I had brought was just enough for the chocolate. It seems like my plan was not as well thought out as I previously believed. The couple closed in on my position, with shopping baskets full of fruit, vegetables, and other assorted healthy items. Not only would they want to get out of the store quickly, as it was late in the evening, but their larger amount of wares also suggested that I couldn't execute my small-talking, quip lashing, smarty-pantsing in an amount of time that I would deem acceptable. I took a medium sized breath and began my stride. I considered letting the couple go first, which would prove to the cashier how nice I was - unfortunately I was the one with only a bar of chocolate, and they were the ones with a large haul, making that move come off as weird as well. There was little I could do about what was unfolding, so I resigned to my fate.

I extended my arm and dropped the chocolate bar on the counter. I looked at the cashier, - whose name is Cassandra, by the way - she looked at me. I cleared my throat and readied my quip-nami. Like any person knows the correct way to start a quipquake is to open with a greeter, like 'hello' or 'howdy'. I had decided that 'Hello there' would be the adequate initiation for this brief meeting. I opened my mouth and got as far as 'hello t-' before she interrupted me by also saying "Hello". The awkwardness of us both saying 'hello' at the same time stopped me dead in my tracks. The quip factory had a 'no-awkwardness unless initiated by you' policy and that single clause had been broken. My mouth had been abruptly sewn shut, with air being the only thing coming out of my mouth.

"Well, shit" I thought, "everything's gone to shit now". Cassandra beeped my chocolate and put it in front of me, as if to imply that I made the wrong choice. I had not handed over the money yet, there was still time to reset the plan. I could excuse myself and say "Oh sorry, I've changed my mind. I don't really feel like fruit nut chocolate actually - today is more of a dark chocolate day. I'll just put this back", but I had already spent so much time deciding on this that reversing the decision would certainly do more harm than any other move. I handed her the money, hesitating somewhat. She put it in the cash register and plucked out the change. The point of no return had arrived, and zero quip missiles had been fired. I held out my hand sheepishly and felt the weight of failure, along with my coins of small denomination, weighing down my soul like a thousand anvils. As a last wound salting she asked if I wanted the receipt. I said "No". The quip factory was still closed it seems. I grabbed my chocolate bar and left the store. Normally I would have departed with a "goodbye" but the couple behind me had already been greeted by Cassandra, and the chance of being ignored was too big. Defeats are to be taken in stride, and therefore, I power on - considering this failure a learning experience.

HQ
Tantara - Based on Evil - historie/anm.

Tantara - Based on Evil - historie/anm.

Skrevet av Matscoolio den 23 mai 2013 klokken 00:22

Tantara - Based on Evil

Før jeg begynner selve anmeldelsen vil jeg ta en liten stund til å diskutere historien til bandet. Jeg har nemlig et aldri så lite bias for denne gruppa, så det kan være å greit å forklare litt rundt opprinnelsen. Det startet originalt i 2009 med trommisen Stian Sannerud som satt ut for å covre alle Metallicas låter på trommer. I 2010 ble det lagt ut en demo av en sang kalt "My Occupy". Den hadde bare vokal på refrenget og trommene var laget i et dataprogram, men det hadde trøkk og fikk en viss oppmerksomhet rundt seg. Langt ifra revolusjonerende var det, men definitivt nok til å fange interessen.

Bandnavnet som ble brukt var Tantara. Egentlig var det bare et navn vennegjengen brukte da de deltok UKM, men de la stadig ut teasere og demoer for nye sanger som "The Debate", "Human Mutation" og "Court Injustice". Senere i samme år slapp de EP'n Human Mutation. Den solgte relativt godt og fanskaren bygget seg opp mer og mer. Mange konserter ble spilt på endel barer og andre småsteder i Norge til de kontaktet Flemming Rasmussen (produsenten bak blant annet Metallicas Ride the Lightning og Master of Puppets) og fikk napp. I sommeren 2011 gikk de til verks med å lage albumet jeg nå skal anmelde.

Based on Evil - 2011

Låtliste:

1. Based on Evil
2. Mass Murder
3. Negligible Souls
4. The Debate
5. Human Mutation
6. Trapped in Bodies
7. Prejudice of Violence
8. Killing of Mother Earth

Norsk og thrash metal er tre ord man sjelden ser i rekkefølge. I tillegg er det neppe bra når det først er det, men der stiller Hamarbandet 'Tantara' seg til siden og ler mens de holder fram debutalbumet: "Based on Evil".

For å ta det fra grunnen av: hva er det jeg liker med dette albumet? Jo, for det første er det en god blanding av nytt og gammelt. Det vises at Metallica har inspirert dem, men flesteparten av sangene føles unike, i motsetning til f.eks. Eviles Five Serpents Teeth - et utrolig bra album, men om Metallica har vært oppført som artist har jeg ikke reist mer en et kvart øyenbryn.

For det andre har de presset inn en hel del variasjon. Noen sanger har uavbrutt heseblesende riffing, mens andre tar seg tid til å bygge opp stemningen og deretter slå til deg i trynet med råe trynesmeltende riff. Prakteksemplar på stemningsoppbygging finner du i sangen Mass Murder. Det starter med seige og harde riff, går etter noen minutter over i et raskere tempo, før det roer ned mot slutten og opparbeider stemning for låten som kommer etterpå.

Gjennom hele albumet finnes det fullt av små øyeblikk som fyller med glede. Fra den Angel of Death-lignende trommedelen i Mass Murder til den akustiske gitarsoloen i Killing of Mother Earth. Det gjør sangene spesielle og bemerkelsesverdige.

Instrumentarbeidet er godt over godkjent over hele fjøla. Ikke overraskende er lydmiksen veldig bra, med tanke på hvem som er produsenten. Et samleord for lydbildet er "tjukt". Gitaren har en enorm slagkraft, trommene likedan, vokalen kan minne om Slayers Tom Araya i aggressivitet, men har likevel en særegenhet over seg. Backup-vokalen minner utrolig mye om Anthrax' backup-vokal, noe som kun er positivt. Bassen slår seg også veldig godt fram i miksen: den er aldri for mye i lydbildet, men alltid tilstede.

Oppsummering: dritbra album. Uten tvil et av de aller beste thrash-albumene som har kommet ut de siste årene. Jeg gleder meg enormt til Tantaras neste album som til sigende skal komme allerede neste år.

Favorittsang: Mass Murder

Dårligste sang: NEI.

Hør på hele albumet om du vil:
Her.


Karakter: 9/10 eller terningkast 6

HQ

Metallicas album - omtaler runde 2 - KEA

Skrevet av Matscoolio den 6 mars 2013 klokken 21:34

Metallica er et av - om ikke det - beste bandet jeg vet om. De har pumpet ut kvalitetsalbum etter kvalitetsalbum i over 25 år og ser ikke ut til å stoppe med det første. Dette bandet er antageligvis det bandet jeg har hørt mest på så langt i min musikklyttingskarriere. Utallige timer har blitt brukt på å behandle ørene mine med de mange behagelige notekombinasjonene Hetfield & Co. har produsert over deres 9 studioalbum.

Det er på grunn av mitt bunnløse enveis kjærlighetsforhold med Metallica at jeg har bestemt meg for å skrive anmeldelser av de 9 studioalbumene, en coverlåt-samling og de to konsertene jeg liker aller best. Jeg kommer mest sannsynligvis ikke til å ha et fast skjema, men jeg vil bli ferdig med denne omtale-serien før året er omme, i det minste. Med det ute av veien starter jeg opplegget med Metallicas første plate:

Kill 'Em All


Blant thrash-metal-fans er Metallica kjent som én av de "fire store" innen sjangeren. Sammen med Anthrax, Megadeth og Slayer var de på mange måter pionerer for thrash-metallen og store inspirasjonskilder til et sykt antall andre band og sjangrer. Hvorfor, kan en da spørre seg selv. Det mest åpenbare svaret er at dette var musikk man aldri hadde hørt før. Det nærmeste en kom denne typen musikk var 70-tallets metal og hard-rock. Thrashen tok formulaen man fant i disse sjangrene og skrudde opp farten. Det var ikke polert ned til den minste detalj, det var raskt og aggressivt og det hadde heseblesende soloer. Naturligvis var det også mainstreamen på den tiden ikke hadde hørt på, noe som gjør det litt lettere å være rebelsk over. Kill 'Em All ble sluppet den 29. juli 1983. Jeg synes at dette albumet er det dårligste av de fire første, som mange anser som de beste.
Hovedgrunnen til at jeg ikke liker dette albumet så godt ligger mye i lyden. Jeg er en evig tilhenger av en ganske tjukk lydmiks der alle band-medlemmene får vist fram sitt respektable instrument i alle aspekter. Kill 'Em All oppnår dette til en viss grad, men det blir aldri helt tilfredstillende. Alle instrumentene høres godt (selv bassen er veldig tydelig) og trommene har en viss trøkk til seg, men det er noe jeg ikke klarer å fordøye med lyden på dette albumet. Det kan være at gitaren kan være avskyelig høy til tider, eller at vokalen ikke er den peneste - ikke det at vokalen i thrash-metal skal være pen, men den er altså litt for "skarp" for min del.

Til tross for en tidvis dårlig lyd så er det flust med gode riff gjennom hele albumet. Fra utrolig simple, men effektive "Whiplash" til ikoniske "Seek and Destroy" så er det endel gode riff. Mange av riffene vil i dag virke som klisjéer innen sjangeren sin, men det er ironisk nok fordi Metallica var med på å pionere denne måten å spille på. Det er soloer på samtlige sanger og det er faktisk en sang som er en solo. Variasjonen på de forskjellige soloene er gode: sangene går sømløst mellom riffingen og soloene. Det er noen svakere sanger spredt rundt på albumet, men nivået er ganske høyt når man tar det som en helhet.

Kill 'Em All er et av de tidligste albumene innen sin sjanger og det merkes. Man har kommet mye lengre i thrash enn det man får servert i dette debutalbumet, men det har tålt tidens tann rimelig bra, med unntak av lyden som er skuffende til tider.

Karakter: 7/10 eller terningkast 4

En liten novelle

Skrevet av Matscoolio den 25 september 2010 klokken 09:56

Dødelig ensom

Jeg ser meg selv i ansiktet; stirrer øynene i senk. Ser ingenting, bare mørke og håpløshet. Speilene rundt meg står i en sirkel, og skaper en illusjonom at det er flere av meg, men når de kopierer bevegelesene mine - til alle tider - ødelegges illusjonen så smått. Jeg stirrer på meg selv igjen, hilser høflig, snakker litt smått om været. Kulden er et ganske interresant tema. Men når jeg snakker med meg selv blir det ikke så interresant lenger, for jeg vet hva jeg kommer til å svare på om jeg spør et spørsmål.

Etter å ha snakket litt til hvert speilbilde setter jeg meg ned i den grønne, nedslitte, lenestolen som står i sentrum av sirkelen av speil. Jeg betrakter stuen min. Det er ikke ofte jeg gjør det. Som regel når jeg setter meg ned i stolen er det for å sove, men ikke denne gangen. Jeg oppdager etter hvert at det begynner å bli ganske kaldt. Jeg sjekker i peisen, og ser at det knapt er flammer der. Det er ikke noe ved i vednettet.

Jeg går ut i vindfanget og tar på meg skoene og en jakke. Idet jeg tar i dørklinken slår det utenfra. Hjertet mitt hopper over et slag. Det er noen utenfor, og jeg aner ikke hvem det er. Ingen med vettet i behold ville beveget seg ut i denne kulden, på denne tiden av døgnet. Jeg er svært skeptisk til å åpne døren. Vil egentlig bare gå tilbake til stuen og gjemme meg til personen utenfor har gått. Innstinktet mitt sier dog at jeg bør åpne døren. For alt jeg vet kan det være en mann på dødens rand. Jeg tar små skritt mot døren, kjenner at jeg skjelver veldig. Dørklinken er hardere å åpne enn før. Kulden slår hardt imot meg idet jeg åpner døren og gløtter ut. Personen som står utenfor er en mann i 30-årene. Bekledningen hans er heller sjaber: ikke av den type man vil bruke på en vinternatt som denne. "Hva gjør De ute i denne kulden? De vet vel at det er 34 minusgrader?" Mannen nikker, og sier: "Det er ganske kaldt, ja. Men jeg har vært ute en vinternatt før. De tror vel ikke jeg kan komme inn? Jeg har et nett med ved om De trenger det." Jeg tenker over situasjonen, og bestemmer meg for at det er greit. Han virker som en grei kar, minner litt om meg selv. Jeg ber ham gå inn og ta av seg jakken, men han har ikke på noe. Det virker ikke som han bryr seg, ei heller at han er spesielt kald, til tross for at han nettopp hadde vært ute. "Jeg kan ta vednettet, om De vil." Mannen nikker vagt og gir meg nettet. Nettet er veldig lett, som om det er luft i, og ikke ved. Jeg viser mannen veien inn til stuen. Han reagerer ikke på at det er en sirkel av speil i midten av rommet. Det første han gjør er å sette seg ned i den grønne stolen og lene hodet bakover. "Det er bare å bruke så mye ved du vil," sier han. Jeg tar en kubbe og hiver inn i peisen. Det virker ikke som det gjør så mye utslag. Jeg funderer ikke videre over det, og går ut i vindfanget for å hente en stol. En jakke jeg ikke har sett før henger på en knagg. Jeg gnir meg i øynene og jakken forsvinner. Jeg er nok bare trett.

Inne på stua ser jeg at mannen har sovnet. Jeg lister meg inn med stolen og setter den rolig på gulvet, så jeg ikke vekker han. Stolen jeg tok fram er ikke på nær så god å sitte i som den andre, men den fungerer. Idet jeg setter meg ned er det som om all energien min blir tatt ut av meg. Øynene mine blir blytunge og hjernen kobler helt ut. Jeg sovner etter få sekunder.

Når jeg våkner opp er alt rundt meg hvit. Speilene er ikke å se lenger. All form for følelse i kroppen er borte. Mannen sitter ikke lenger i stolen. Jeg er forvirret. Svært forvirret. Plutselig blir jeg tappet på skulderen. Jeg snur meg og ser mannen. Han stirrer inn i øynene mine. Jeg ser ingenting, bare mørke og håpløshet. Jeg møter meg selv i døra. Det er da jeg innser at det aldri var noen mann, men at det var hjernen som lurte meg. Jeg hivde aldri inn ved på peisen, for det var ikke noe ved, ikke noe mann. Alt var fantasien min som løp løpsk. Ensomheten min hadde drevet meg til vannvid uten at jeg visste det. Jeg sovnet stille inn. Kulden drepte meg. Jeg drepte meg selv; døren ble aldri lukket. Alt jeg kunne gjøre var å dø. Men det var like greit. Jeg hadde ingen som brydde seg om meg, ingenting av verdi. Jeg var verdiløs. Bare enda et sandkorn på en endeløs strand. Jeg var glad for at det endte som det gjorde.

-----------------------------------------------------

All Rights Reserved, Mats Øien®

Aner ikke om det kan kalles en novelle, men jeg tror iallefall at jeg er inne på noe. Neste blogg blir kanskje en ny episode av Smør på Flesk, for de som husker den serien enda.

En liten reklame

Skrevet av Matscoolio den 22 september 2010 klokken 20:53

Er du lei av livet? Har kaninen din forlatt deg til fordel for en annen gulrot? Har zappen gått ut av zappetommelen? Er trampolinen gått tom for tramp? Taper du mot deg selv i stirreleken? Får du fyken fra jobb før du har startet? Har du lavere selvtillit enn rømme er oppskrytt?

Om du svarer "Tja", "Veel" eller "Jeg antar det..." på noen av spørsmålene bør du ta en titt på Bjarne Skarsnøs nyeste bok: "Hjelp til selvhjelpende hjelp som hjelper selvhjelpsforsøkene du har prøvd før til å lykkes!" Den kommer til å blåse deg av veien, skinnene, føttene, sandalene, verneskoene, sålene, skinnklærne, og du kommer også til å miste begge mandlene! Så husk å ta med is!

Synes du det ser for godt ut til å være sant? Vel, for all del; jeg tvilte også litt først, men etter å ha lest litt i boken var jeg overbevist: dette fungerer faktisk fjell! Om du bestiller boken akkurat (!!!) så slenger vi med tre sett servietter med frekke, rosa farger og "Hello Doggy"-motiv. Om du mot all menneskelig fornuft velger å bestille SENERE slenger vi med, ikke én, ikke to, ikke tre fire eller fem, men SEKS pakker med Menthos®(The Freshmaker), uten at det koster deg et øre ekstra. Du blir dog nødt til å betale 150,- i frakt, ettersom de seks pakkene er størrelse XXXXL. Det er totalt verdt det, og om du går glipp av dette bør du finne et hjørne og sitte der i tre-fire dager, til du skjerper deg og kjøper dette fantastiske produktet. Om du dog bor i et rundt hus, så har jeg intet råd. Men det er råd å finne i boken, så du bør kjøpe den, så du vet hvordan du skal skamme deg, UTEN SKAMMEKROK.

Ikke for å slå vanvittig hardt på en veldig død hest, men kjøp og få med 3 sett "Hello Doggy"-motivfylte, rosa servietter, uten noen ekstra kostnader. Og forresten, om du kjøper senere så får du IKKE 6 pakker med Menthos® (The Freshmaker), men du får likevel frakt på 150 Norske kroner. Så bestill nå, og unngå dette. Om du vil bestille nå, ring 555-ITS-A-SCAM! Det var: 555-IF-YOU-CALL-THE-NUMBER-YOU WILL -LOSE-ALL-YOUR-MONEY.

Hade bra, og god lesning!