Må ... ha ... oppmerksomhet!

Et alvorlig anfall tenker du sikkert. Men nei, jeg har bare gjort en liten erkjennelse for meg selv.

Mitt navn er Michael og jeg er oppmerksomhetshungrig (nytt ord det der).

Hvor kommer denne erkjennelsen fra? Vel, jeg leste veldig nylig en blogg om akkurat det. Om hvordan noen internettbrukere forsøker å gjøre seg populære på sosiale nettverk uten å være det i den forhatte virkeligheten. Det, og jeg så en ustyrtelig morsom episode av Erstatterne på Disney Channel hvor temaet var internettavhengighet, hvor alle som en har muligheten til å gjøre seg ti ganger kulere, sterkere og mer likendes - og gjør det.

I det hele tatt liker vi å gjøre det. Ikke bare på nettet, men overalt. Det er en del av maskespillet vårt. Vi ifører oss forskjellige masker til forskjellige anledninger, helt naturlig. Og vi har videreført dette til nettet, også helt naturlig. Og derfor tar vi det hele et skritt til med å fremheve våre mest positive sider på profilene våre. Også det gjør vi mange steder. Men på nettet kan vi ta denne impulsen til uante høyder, for der møter vi folk vi ikke kjenner, og viktigst av alt - de kjenner ikke oss.

Ikke kan de se oss (med mindre vi tillater det, og bare det vi vil de skal se), ikke kan de møte oss (med mindre begge går med på det) og ikke kan de finne noe personlig å bebreide oss for med mindre vi gir dem det (og akkurat det er vel ikke så ille). Kanskje det er derfor det er blitt så mye lettere å få kontakt med folk hinsides budsjett- og kunnskapsvidde. Hvor mange er villige til å reise halve jorden rundt for å "bli kjent med folk fra andre kulturer" og hvor mange er villige til å opprette en profil på italki, lang-8, Facebook, Twitter og mange andre for å gjøre det samme (for eventuelt senere å foreta den lange reisen)?

Reiser vi flerfoldige mil for å møte folk møter de oss i kjøtt og blod, der feil og mangler er intakt. Setter vi oss foran tastaturet møter de oss også med mange feil og mangler intakt, men strukturen er endret og den har krympet. Drastisk for noen, mindre for andre, kanskje til og med ubetydelig.

Mens jeg korrekturleser denne bloggen erkjenner jeg også at den er sneversynt, den er tross alt skrevet ut i fra min egen erfaring. Bildet blir riktigere om dere erstatter all bruk av "vi" med "jeg". Og ettersom denne handler om meg (som den individualisten jeg er) skal jeg følge opp på erkjennelsen min.

Noen av dere synes kanskje at jeg er en god bruker. Noen av dere forguder kanskje også en person dere aldri har møtt. Det gjør jeg i hvert fall. Men bildet av meg på GR er et fordreid bilde. Til ære for måten jeg fremhever mine gode sider på vil jeg gjerne ta et øyeblikk til å fremheve noen av mine dårligere sider.

Jeg er ekstremt lat. Jeg klarer sjelden å rydde rommet mitt mer enn to ganger i måneden, og selv det gidder jeg så vidt. Jeg er elendig på kjøkkenet. Alt jeg kan er å ta oppvasken og lage noen greie småretter. Jeg har venner som kan laget et gourmetmåltid slik jeg aldri har klart. Jeg har begynt å miste interessen for spill. Denne er kanskje noe av det verste. Jeg fikk endelig kjøpt Smash Bros. Brawl og har ikke spilt det i mer enn tre dager. Jeg fikk låne Resident Evil 4 Wii Edition og har ennå ikke spilt det mer enn to dager.

Jeg er innesittende. Jeg har nesten ikke gått ut så langt denne sommerferien. Noen sosiale aktiviteter har jeg jo fått til å være med på. Men jeg har forelsket meg i PC, Wikipedia, språk, spotify, GR og Dagsavisen. Fingrene mine er mer veltrente enn beina mine for øyeblikket. Jeg kan ikke jogge mer enn 500 meter før jeg kjenner stinget i sida.

Jeg er egoistisk. Hvor mange ganger har jeg ikke latt være å gi penger til innsamlingsaksjoner. To ganger har jeg betalt inn til OD uten å ha jobbet, jeg har sjeldent hjulpet noen å rekke en T-bane. Og noen ganger kan jeg være en regelrett drittsekk.

Jeg er en pipestilk - liten, spinkel (på grensen til mager), til tider meget barnslig - jeg kan dagdrømme til jeg glemmer hva det var jeg skulle handle inn før butikken stenger og snakke med meg selv til jeg går i stikk motsatt retning av dit jeg skulle.

Leser dere mellom linjene har dere kanskje lagt merke til hvordan jeg konsekvent drar frem de feilene som (tror jeg) gjør at jeg ser bedre heller enn dårligere ut. Litt som de talkshowene der alle gjestene gjør noe av det samme. Det er faktisk utrolig gøy, å trekke fram feil som man vet bare vil sjarmere tilhørerne og fremstille deg som enda kulere og større enn det du kanskje er sammen med dine nærmeste. Jeg lider av et alvorlig tilfelle av dette. Det er min hovederkjennelse i dag. For som vi vet, noen hemmeligheter tåler ikke dagens lys. Eller som Oscar Wilde en gang sa det: Det er noe deilig med selvbebreidelsen. Når vi bebreider oss selv, føler vi at ingen andre har rett til å bebreide oss.

Dette er ingen moralsk pekefinger mot noen, det er ikke engang en moralsk pekefinger mot meg selv. Det er bare noe jeg ble veldig klar over om meg selv etter å ha lest en undersøkelse om medlemmer av wikipedia. Den konkluderte med at den fremste motivasjonen for å delta her er et begjær etter oppmerksomhet og anerkjennelse. Konklusjonen er omstridt og jeg tviler ikke på at den har sine betydelige mangler og feil, Men jeg vet i det minste at den gjelder for min tilstedeværelse på mange nettverk på den utrolige verdensveven.

Det er naturlig å søke oppmerksomhet, kanskje ikke for alle, men det er ikke unaturlig i hvert fall. At vi fremhever våre gode sider etter det ønsket er ikke nødvendigvis noe negativt, vi fremhever våre gode sider mange steder. Ikke noe er mer gøy enn å vandre rundt i en fantastisk verden bevæpnet med skjold og sverd og redde verden, innta fluesopper som brått gjør oss like store som vi streber etter å være, blåse romvesener til helvete med et velrettet skudd med det futuristiske laservåpenet eller skyte hodet av en parasittbesatt bonde. Spilling gir oss underholdning og kanskje også en velfortjent flukt fra virkeligheten. Og spilling er gøy.

Så denne merkelige teksten er ikke noe annet enn et lite sleivspark til meg selv, samtidig som det ikke er en moralsk pekefinger mot meg selv (hmm ... merkelig).

Men det verste av alt er at denne bloggen er den mest oppmerksomhetshungrige teksten jeg noengang har skrevet.