Heisann!

Har vært på GR noen år nå, og utifra navnet mitt, virker det som om jeg driver med både parkour og gaming. Noe som er ganske åpenbart, egentlig, hvis man ser på navnet.

But the thing is .. Jeg har vist frem mye av min gaminginteresse her på siden, men lite parkour! Dette er det på tide å få gjort noe med. Har lenge hatt lyst til å lage en parkour-video, men har egentlig aldri hatt et kamera for det. Har derfor siklet etter et GoPro kamera en god stund, og har endelig skrapet sammen nok penger til dette. Ble noen turer fram og tilbake i byen for å skaffe alt jeg trengte, da gjerne selve GoProen var billig på den ene butikken, mens minnekortet var billigere på en annen, etc.

Anyways! Kom meg hjem til slutt, hurtigladet kameraet og syklet av gårde til den lokale barneskolen skolen for å teste ut det nye kameraet. Resultatet ser dere under. Videoen er forøvrig kun en test av kameraet, derfor er den så kort.

Så, spørsmålet er. Lever jeg opp til navnet Parkour Gamer?

http://www.youtube.com/watch?v=Aipa0S8kgk8&feature=c4-overvi
ew&list=UUu824HekOXo8ECu_-kme_JA

I dag, 18.08.13, er starten på mitt femte år på GR. Litt av en reise, må jeg si. Eller kanskje utvikling er det riktige ordet. Ser enorm forskjell fra mine tidligere anmeldelser og kommentarer, til det jeg skriver nå. GR har også hjulpet meg til å forbedre skriveferdighetene mine, så takk for det!

Både i hvordan jeg formulerer meg og oppfører meg har endret seg mye på fire år, også på GR. Er mange ting jeg kan se tilbake til jeg ikke er spesielt stolt av, så jeg er glad jeg har endret meg siden den tid. En mer negativ endring er at jeg nå er ekstremt lite aktiv på forumene, holder mest til i kommentarfeltet på nyhetssaker for øyeblikket.

Jeg var en periode den nest mest aktive på siden, men som nevnt, aktiviteten har dessverre kun rast nedover og jeg er bare mindre og mindre aktiv. Jeg vet ikke, er det jeg eller GR som har endret seg? Antar at det er begge.

Følte at jeg nesten måtte skrive en blogg, for en gangs skyld. Spesielt med tanke på at jeg nå har fire år på GR! Håper det blir fire, gode år til, så får prøve å høyne aktivitetsnivået mitt innen den tid. Håper ingen plages av kort blogg, ikke stort mer å si som saken :P

Hei, jeg kom over et interessant sammendrag av Battlefield 3's historie. Jeg vet at mange mislikte singelplayeren og mente at den hadde en uoriginal og kjedelig historie, men etter å ha lest dette er jeg faktisk uenig i det siste der. Historien er faktisk ganske så interessant og gjennomtenkt, selv om SPen i seg selv kanskje ikke var den morsomste der ute. Historien var kanskje litt for komplisert til at DICE kunne gjøre den lett forståelig for spillerne. Sikkert mange som er uenige, men les iallefall dette:

Set in 2014, Sgt. Blackburn leads a five-man squad on a mission to find and safely return a US squad investigating a possible IED in Sulaymaniyah, Iraq, whose last known position was a market controlled by a hostile militia called the PLR. However an earthquake destroys the city during the firefight with the PLR. Blackburn escapes the ruins with Montes and other survivors. Several weeks later, the US sends Marines into Iran. Naval aviator and F-18 pilot Lt. Hawkins engages fighters over Iran and takes part in an air strike against Mehrabad Airport. In the aftermath of the air strikes, Blackburn and his squad are sent to Tehran to perform battle damage assessment and apprehend the leader of the PLR, Al-Bashir. While investigating an underground vault in the target's suspected location, Blackburn and his team learn that the PLR acquired Russian portable nuclear devices, and that two of the three devices are missing. Being overrun, and requesting back-up, an M1 Abrams convoy led by Sergeant Miller is deployed to extract Blackburn's team. Miller facilitates Blackburn's helicopter extraction, but is captured when waiting for a Quick Reaction Force. Miller is promptly executed by Solomon and Al-Bashir, with the event being filmed.

Later, Blackburn and his squad manage to capture Al-Bashir, who realizes Solomon betrayed him and reveals his plot to detonate the nukes in Paris and New York, before dying from the wounds he sustained in his capture. Blackburn's team also gets a lead on an arms dealer, Kaffarov, who was working with Solomon; however, while pursuing Kaffarov, the Americans encounter a large Russian force, who are also attempting to apprehend Kaffarov and are hostile towards the Americans. Almost all of Blackburn's squad is killed, while a Spetsnaz team led by Dima assaults Kaffarov's villa. Dima successfully interrogates Kaffarov, and reveals Solomon's plot to Blackburn.

Blackburn arrives at the villa and finds Dima and an unconscious Kaffarov. Dima tells Blackburn about the threat and asks for his cooperation to prevent a war between their nations. Meanwhile Blackburn's commanding officer arrives and Blackburn is forced to shoot his superior. Due to this, Blackburn is captured and interrogated by agents within the Central Intelligence Agency (CIA) and explains all of his previous operations to them in flashbacks. During Blackburn's capture, Dima attempts to stop the attack in Paris, but he is unsuccessful and his team is wounded in the resulting detonation. The CIA agents do not believe Blackburn's story, since Solomon is a CIA informant and since there is no concrete proof of his involvement in the terrorist attacks. They instead believe that Russia is responsible for the attacks and that Dima had played Blackburn.

Left with no other option, Blackburn and surviving squad member Montes break out of captivity to stop the attack in New York. Montes is shot in the process but Blackburn manages to kill Solomon and recover the bomb.
In the epilogue, having been diagnosed with radiation poisoning, Dima writes about the efforts of both him and Blackburn to stop Solomon's plot and prepares to shoot himself. However, a knock on his door prompts him to stop.

Synes ikke dere at dette høres ut som et godt plott? Jeg mener, med riktig regissør kunne det sikkert bli en grei film ..

Bildet under stammer fra BF3, tatt med fraps under en gameplay-session.

Har hatt nok en tentamen, og velger å poste stilen min her. Oppgaven var kriminallnovelle.

Det var en kald, mørk natt, tirsdag den 27. Februar 1901. Alle lys var slukket, og det var ingen aktivitet i gatene. Et lysskjær og mye røyk inne i fra byen var det eneste forstyrrende i denne mørke og ellers stille natten. Ikke langt unna der jeg sto, brant det. Det var bra. Det kom til å gjøre politiet mindre oppmerksom på mitt neste trekk. Jeg tok på meg den nye skinnjakken med hette, de nye hanskene og de nye skoene. Jeg ville ikke legge fra meg noe bevis på at det var meg, og brukte derfor kun nye klær som jeg kastet etterpå, så de ikke hadde noen beviser av den typen. Med et grasiøst hopp forlot jeg sidebygningen og landet på en takterrasse. Stille snek jeg meg bort til det frostdekte vinduet, brøt det opp, og krøp sakte inn. Ingen stemmer eller bevegelser var å høre, men jeg tok fram min ny-ervervede pistol for sikkerhetsskyld. Den var av typen M1911 . Det var en sjelden, moderne pistol som ble funnet opp i 1897. Det var ikke så mange år siden. Jeg hadde nylig kjøpt den for en dyr penge i våpenbutikken like ved her, dessverre hadde jeg måtte gi fra meg både navn og adresse. Måtte vel bare passe på at det ikke blir igjen noen beviser.

Jeg snudde meg rundt og lukket igjen vinduet. Men bare på gløtt, slik at jeg raskt kunne flykte ut den veien hvis jeg ble nødt til det. Rommet jeg befant meg i hadde lite å stjele, og det jeg var kommet for var uansett lokalisert i første etasje. Jeg var nå i andre. Sakte men sikkert beveget jeg meg mot døren i enden av det lille rommet og åpnet den forsiktig. Jeg kikket inn i en lang, smal gang, svakt opplyst av lysekroner i taket. I enden av gangen til høyre så jeg en mann entre et annet rom. Det kunne komme til å bli et problem. Mannen var tydeligvis på vei til å legge seg, for jeg hørte romsteringen av noen dyner og slikt. Jeg var usikker på om jeg skulle snike meg ned og ta sjansen på at mannen kom og oppdaget meg, eller om jeg skulle uskadeliggjøre ham. Valget landet på det siste alternativet. Jeg hadde tatt med meg flere sprøyter som inneholdt gift. Ikke livsfarlig gift, men gift sterk nok til å sende selv en elefant i bakken. Ikke det at jeg hadde testet dette på en elefant. Jeg tok forsiktig en av disse sprøytene ut av utstyrsbeltet, og med den i venstre hånd og pistolen i andre, snek jeg meg mot enden av gangen.

Plutselig hørte jeg en sint kvinnestemme inne i fra rommet jeg var på vei til, og døren sprang opp. Ut kom en gråtende og tydelig frustrert dame i nattkjole. Jeg var heldig, og hadde rukket å kaste meg inn i det mørke kottet midt i gangen før hun så meg. Det jeg var mer uheldig med, var at jeg braste inn i en stabel med bøtter, som så raste ut i gangen og laget et helt rabalder med lyd. Kvinnen snudde seg kjapt rundt mot lyden og satte i et skrik. Jeg handlet instinktivt, hoppet ut av kottet og kastet meg over kvinnen. Idet jeg løftet den venstre hånden for å stikke sprøyten inn i låret hennes, fikk jeg en solid gjenstand i ansiktet. Jeg smalt hardt inn i veggen, og la merke til den løse tannen jeg hadde i munnen. Jeg rakk så vidt å spytte den ut før jeg fikk nok et slag, denne gangen i magen. Dette slo pusten ut av meg, og før jeg i det hele tatt hadde rukket å tenke meg om veiet jeg armen med pistolen rundt samtidig som jeg trykte gjentatte ganger på avtrekkeren. Flere av kulene traff veggene rundt oss, og jeg trodde jeg snart var tom for kuler, inntil jeg hørte et søkk og noe varmt og tykt sprutet ut over ansiktet mitt. Jeg lå inntil veggen, og så den store mannen falle hardt i gulvet mens han holdt mot det gapende, blødende såret i halsen. Kvinnen skrek, og jeg begynte å løpe. Dette var virkelig ikke gått etter planen. Huset skulle jo være tomt, og dette skulle være et enkelt innbrudd. Jeg skulle jo bare hente et perlekjede nede i førsteetasje, og det endte med dette. Kvinnens skrik ble høyere og høyere, og i takt med skriket løp jeg raskere og raskere. Gangen endte i et stort glassvindu, og uten å vite hva som befant seg på den andre siden, kastet jeg meg gjennom det med hendene foran ansiktet. Jeg landet hardt et par meter lengre nede på brostein, og forsvant ut i natten.

•

Politikonstabel Oskarsen gryntet irritert da en tydelig fortvilet mann stormet kontoret hans en tidlig onsdags morgen og fortalte oppspilt hva han hadde hørt i løpet av natten. Fra nabohuset hadde han hørt flere, gjentatte skudd, samt en skrikende kvinne og annet bråk han ikke forsto opphavet på. Oskarsen ba om adressen, tok med seg et par kollegaer og spaserte mot åstedet. Han forventet ikke store sakene, mannen overdrev sikkert og hadde nok bare drømt noe. Det var aldri noen alvorlige kriminelle hendelser i denne byen, så han trodde ikke det hadde skjedd noe denne gangen heller. Dessverre tok Oskarsen feil. Da han kom fram til adressen, var det første han la merke til alt det knuste glasset som lå strødd ut over gaten. Han satte umiddelbart opp farten, og sammen med kollegaene entret de huset uten å spørre om tillatelse. Her hadde det skjedd noe. Da de åpnet døren var det første som slo mot dem en stram, ekkel lukt. Litt sånn som det luktet etter at man hadde latt en død katt ligge for lenge. Ingen av lysene i første etasje var på, men i andreetasje kunne det høres gråting fra en kvinne.

"Frue?" spurte Oskarsen høyt, "Har det skjedd noe? Får vi komme ovenpå?"

Snufsende viste en kvinne i nattkjole seg ved trappegelenderet opp til andre etasje, og nikket. Da de gikk opp trappen ble den ekle lukten forsterket ytterligere. De var kommet til en mørk gang, kun opplyst av små, nesten utbrente lysestaker på veggene. Gulvet var dekket av et dyrt, mønstret teppe, veggene var prydet av vakre malerier. Vinden slo kaldt gjennom det knuste vinduet i enden av den lange gangen, og det hadde allerede startet å komme rim på veggene. Politibetjentene sto i flere sekunder og kikket ut mot det store, knuste vinduet, før de snudde seg rundt og oppdaget hva som lå i den andre enden av gangen. En dam av mørkt blod prydet gulvet, og oppe i denne dammen lå det en mann. Det tok ikke lang tid før de tre kollegaene forsto at lukten kom fra denne mannen. Det var lukten av et lik. Da dette ikke var hverdagskost i den vesle byen deres, følte Oskarsen og hans kollegaer umiddelbart kvalme. Kvinnen, som nå sto bøyd over liket, vinket dem mot seg. Oskarsen måtte prøve å holde masken samtidig som han skulle undersøke området profesjonelt. De kunne ikke utelukke at kvinnen var drapsmannen, men det var lite som antydet på at det var henne. Han ble nødt til å se etter andre ledetråder. Han ble nødt til å se etter detaljer.

Et par timer senere var flere politimenn ankommet åstedet, kvinnen var brakt til legevakten for å se etter skader, og flere tilsynelatende bevis var blitt funnet. Den døde mannen het Jonas Sørgersen, kvinnen het Kristin Eik Sørgersen. Det var avfyrt elleve skudd, hvorav to traff mannen i halsen. Pistolen som var funnet var en M1911, og dette var et av bevisene som kunne innskrevne innskrenke søket. Det var ikke mange som eide en slik pistol lovlig, så det kom ikke til å bli vanskelig å se gjennom arkivene etter hvem som hadde registrert seg på et slikt håndvåpen. De hadde heller ikke fått inn noen meldinger om stjålne pistoler i det siste, så det var nok ikke så vanskelig å finne ut hvem eieren av denne pistolen var. Og for å gjøre det enda enklere, butikkens navn sto inngravert i sleiden på pistolen. Butikken lå like rundt hjørnet, og het Hjalmars Våpenbutikk.

Drapsmannen hadde brutt seg inn i huset via et vindu på takterrassen. Hvordan han hadde kommet seg til takterrassen var ennå uvisst, men et par politimenn hadde en teori om at han hadde hoppet fra sidebygningen. For Konstabel Oskarsen virket dette lite sannsynlig da det var et langt og høyt hopp fra den ene bygningen til en andre, men de kunne ikke utelukke det som en mulighet.
Samtidig fant de ut at ikke alt blodet stammet fra den døde mannen, men også fra drapsmannen selv. Det lå en blodig og brukket tann på gulvet, og etter en sjekk i munnviken til den døde personen kunne de raskt anslå at tannen også tilhørte drapsmannen. Det var dessverre ikke oppfunnet noen metode å avsløre hvem tannen tilhørte på dette tidspunktet.
"Politikonstabel Oskarsen, jeg tror vi har funnet ut hvem drapsmannen er," fortalte kriminaldetektiv Knut Stålsrud med et bestemt blikk. Oskarsen hevet øyebrynene, og ga tegn til at Stålsrud skulle fortsette.

"Vi har fire mistenkte, men en hovedmistenkt. Et vitne så vår hovedmistenkte halte oppover Solerødsbakken, med noe som så ut som en blodig, mørk frakk. Et annet vitne beskriver også en mann med mørk, blodig frakk, og la i tillegg merke til at han hadde et kutt i pannen og blødde fra munnen. Han ble sist sett bare et par kilometer unna, ikke langt fra huset som brant i går kveld. De tre andre vi har som mistenkte er kun de tre andre som har registrert seg med et likt våpen som vår drapsmann har, en M1911. Vi har kikket innom alle tre, og alle sammen befant seg hjemme og manglet verken en tann eller hadde blodige klær i huset seg. Vi er rimelig sikker på at vår hovedmistenkte er drapsmannen. Han stammer tilsynelatende fra Russland, og heter Kronos Wrakenizk. Han har vært norsk statsborger i snart 14 år, og har blitt mistenkt for flere ran og innbrudd tidligere. Han har derimot aldri blitt dømt. Da vi ransakte huset hans fant vi mistenksomme gjenstander plassert på uvanlige steder. Det lå en pistol av typen Luger i øverste skuff i nattbordet hans, på kjøkkenet hang det flere kniver som ikke så vennlige ut, og han hadde en usedvanlig stor bunke med penger og smykker i en koffert under sengen. Hvis han ikke vil sette denne mengden med penger i banken, er det nok fordi noen andre savner dem. Kronos Wrakenizk har vært arbeidsløs i snart fire år, men har aldri vært registrert hos NAV og har ikke noen familiemedlemmer i nærheten eller andre som kunne sendt ham disse pengene. Får vi tak i ham, får vi slutt på mye faenskap," forteller Stålsrud. Oskarsen kikket imponert på ham. Han hadde aldri forventet at de kom til å finne ut av det på så kort tid. Nå manglet det bare å få tak i denne Wrakenizk før han slapp unna.

•

Det var nå tidlig på morgenen, og jeg satt utmattet i ytterkanten av byen med ryggen mot et tre. Jeg kikket ned på kaoset i gatene. Jeg hadde tydeligvis skapt mye oppstyr. Halve meg moret seg over det, halve meg var knust av skyldfølelse. Jeg hadde drept en mann. Det var ikke helt meningen, men det hadde skjedd. Pistolen skulle jeg egentlig kunne bruke til å true. Hvis politiet får tak i meg kommer jeg til å måtte gå gjennom et rent helvete. Det ønsker jeg ikke.

Jeg vokste opp i et tungt miljø i Russland. Det var veldig annerledes enn Norge. I Russland var det litt sånn "De sterkestes rett". De svake ble svakere og ble stadig mer undertrykt, mens de som faktisk slo og truet vokste høyere opp på rangstigen. Det var derimot en uskreven regel om at man ikke skulle drepe. Det var akseptabelt å slå og sparke noen halvt i hjel, men det å drepe, var en dødssynd. Bokstavelig talt. Din egen familie kunne finne på å henrette deg hvis du tok en annens liv. Da ble du en skam i familiehistorien, og de føler da at den eneste måten å eliminere denne skammen er å eliminere opphavet. Jeg hadde nå drept et annet menneske, og jeg fortjente å dø. Hvert fall hvis jeg skulle følge de russiske skikkene. Jeg hadde fortsatt fire sprøyter igjen. Jeg visste at to av disse var nok til å ta livet av hvem som helst. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hva skulle jeg uansett gjøre med resten av livet? Jeg kom til å måtte sone lenge for drap, samtidig hadde jeg et ufyselig antall med andre lovbrudd jeg ikke var blitt tatt for, før nå. Det var naturligvis ikke sikkert at politiet fant ut at det var meg, men jeg følte på meg at jeg nå kom til å bli tatt. Jeg tok valget.

En historie jeg skrev for en skoleoppgave, velger å dele den med GR, kanskje interessant lesning for noen :)

Endringen skjedde i 2143. Tønsberg var den eneste byen i Norge som ikke var blitt ødelagt under den tredje verdenskrigen, og var blitt isolert fra omverdenen. I 2143 kom de som styrte Tønsberg med en "genial" idé; skille byen i to, en del for kvinner og en del for menn. Du skjønner, på dette tidspunktet var forholdet mellom menn og kvinner helt kaotisk. Ingen var venner, og menn mente bare at kvinner var til for å ligge med dem. Og dermed ble en mur bygget i midten av Tønsberg og denne delte byen i to.

Året er nå 2167, og det er mer kaos enn noensinne. På mannssiden er det ingen som styrer, ran hver natt, slåsskamper dagen lang og en evig rekke med andre typer uhyggelige ting. På kvinnesiden derimot, virker alt perfekt. Alle går rundt i pene klær, byen er full av farger og alt ser så elegant ut. Det største problemet med et kjønnsskille, ligger bare i menneskets natur.

Hvis man laget en barrikade mellom menn og kvinner, ville vi fått et veldig stort problem. Nemlig det at det ikke ville komme nye barn til verden. Måten dette er løst på, er at én uke i året åpner en bygning som er festet midt mellom de to bydelene. Og denne bygningen fungerer som et slags horehus, hvor alle løper inn og ligger med hverandre, og et par dager etterpå er halve kvinnebyen gravid. Hvis barnet de føder er en mann, sendes han over til mannssiden, hvis det er en jente, blir barnet værende i kvinnedelen av byen. Denne bygningen, hvor slikt bestemmes, kalles "Bordellet.

Jeg får vel starte å fortelle om meg selv. Jeg heter Torak, 17 år gammel. Men far døde da jeg var bare syv år gammel, og jeg har blitt nødt til å ta vare på meg selv siden. Dette hadde ikke gjort noe hvis jeg var som alle andre i denne delen av byen; altså helt ville. Problemet er at jeg ikke er det. Jeg tror jeg er den eneste som faktisk ønsker at byen skal bli kombinert igjen, til én hel, stor enhet. Jeg er nemlig tvilling. Det er bare det at tvillingen min bor på den andre siden av byen, og jeg får ikke møte henne. Vi har kun møttes over telefon og brev vi kaster over muren fra hustakene, men vi har aldri møtt hverandre ansikt til ansikt. Den eneste sjansen vi har til å møte hverandre, er hvis vi møtes på "Bordellet". Og vi har begge to frastått fra den sjansen hvert eneste år, fordi vi ikke vil ta del i det evige kaoset som foregår der. Jeg lengter etter å møte henne igjen, samt møte min mor, og har et sterkt ønske om å få dette til.

Puben jeg opphold meg i var et eneste stort kaos. Jeg satt innerst i det ene hjørnet, det eneste stedet hvor ingen slåss og det ikke var knust glass overalt. Slik var det hver kveld. Flesteparten av mennene kommer hit om kvelden, har det hyggelig i noen få timer, før et rent helvete bryter løs og alt blir kaos. Dette var selvsagt en rutinesak, og nå har det skjedd igjen.

Jeg reiste meg opp, grep frakken min, og startet å bevege meg mot utgangsdøren. En full gammel mann som ikke hadde fått med seg at jeg ikke var med på kampen, slo etter meg med en ustø neve. Han bommet uten at jeg trengte å bøye meg engang. Jeg kom fram til utgangen uten andre problemer, helt til døren ble slått opp og jeg fikk den rett i hodet. Jeg besvimte på flekken.

Jeg våknet opp igjen ute på gaten, helt desorientert. Jeg oppdaget at jeg manglet både jakken min og alle tingene mine, det eneste som ikke var blitt borte var kniven jeg hadde gjemt i skoen. Jeg hadde hatt kniven nettopp for situasjoner som dette, altså ran. Synd jeg var besvimt mens de ranet meg. Jeg hadde mistet mye, og var ikke villig til å gi slipp på alt sammen uten videre. Og her på mannssiden hadde vi ingen politistyrker, så her måtte vi ta oss av slike saker på egenhånd. Da jeg reiste meg opp og så meg rundt, oppdaget jeg at jeg var innesperret. Jeg var låst inne i en bakgate og så ingen åpenbar vei ut. Døren av metall var låst, det var ingen vinduer på bakkenivå man kunne åpne og det var bygninger på alle de fire kanter. Den ene bygningen var bare sånn syv eller åtte meter høy og var bygget av gammel murstein. Flere av steinene hadde falt av, og dette skapte så vidt nok grep til at jeg sannsynligvis kunne klatre opp den veien. Uten å se etter andre veier ut, løp jeg mot veggen og startet å klatre. Jeg så ingen annen vei ut. Jeg oppdaget til min forskrekkelse at det ikke var så lett å klatre som først antatt. Mange av stenene var løse, og det var bare noen få centimeter jeg kunne klamre meg fast til. Jeg hadde bare kommet et par meter opp før jeg klatret ned igjen, tok av meg skoene, bandt dem sammen og hang dem rundt halsen. Det var kanskje kaldt, men mye lettere å klatre barbent. Og det ble mye lettere, så det var ikke lenge før jeg var fire-fem meter oppe på veggen. Og selv om jeg ikke er en person med spesielt mye høydeskrekk, må jeg innrømme at det å se ned var svimlende. Jeg holdte på å falle en gang, da jeg ble nødt til å hoppe sidelengs på veggen for å finne feste for henda. Men det gikk greit, og jeg kom meg opp på taket etter noen få minutter.
Idet jeg reiser meg opp på hustaket, kommer solen tittende opp bak fjelltoppene i bakgrunnen. Plutselig lyste det så sterkt at jeg ble blendet i flere sekunder og det tok litt tid før jeg oppdaget hvor jeg virkelig var. Jeg var på toppen av Bordellet. Jeg hadde hørt om folk som hadde prøvd å klatre opp hit for å snike seg over til den andre siden av byen, men aldri hørt om noen som hadde greid det. Men nå var jeg her, oppe på taket. Og jeg kunne se fritt ned på begge bydeler. Og kontrasten mellom disse to var enorm. Kvinnesiden var badet i varmt sollys, med vakre bygninger og rene gater.

De første menneskene begynte å strømme ut i gatene med rene og pene klær. Mannssiden derimot, lå mørk og uhyggelig, da sollyset enda ikke hadde rekket fram. Og det var kanskje like greit, for der så det virkelig ikke bra ut. De fleste gatelyktene var ødelagt, halvparten av byens vinduer var knust, og helt herfra kunne man høre lyder fra masseslåsskamper i byen. Jeg gikk rolig bort mot den mer tiltalende delen av byen, og så utover den. Det så fredelig ut. Nesten litt for fredelig ut. Rett og slet dørgende kjedelig. Jeg satt der i nesten i en time og studerte bylivet på kvinnesiden, og gud så kjedelig det må ha vært der. Folk bare sto i gatene eller satt ute på planen og gjorde ingenting. I motsetning til mannssiden, hvor det var umulig å få fred fra noen. Jeg hadde helt glemt at jeg var blitt fratatt tingene mine og ranet.

Kanskje er grunnen til at alt er som dette, rett og slett bare det at menn og kvinner ikke klarer seg uten hverandre? Oppe på hustaket slo dette meg, og jeg har aldri tenkt over dette før. Vi klarer oss ikke hvis menn og kvinner er adskilt fra hverandre. Vi menn trenger kvinner til å roe oss ned og få oss til å oppføre oss hyggelig og siviliserte, mens kvinnene trenger oss for å få gjort noe gøy i det hele tatt. Begge sider av byen trengte å lære noe av den andre. Mannssiden trengte å lære folkeskikk, mens kvinnesiden trengte å lære å nyte livet, ikke bare gjøre ingenting. Jeg kunne ikke se engang se en eneste pub eller bar i byen fra her jeg satt, i hvert fall.

Jeg kom meg hjem noen timer etterpå, etter en særdeles dramatisk klatretur ned til mannssiden. Det første jeg gjorde var å prøve å få kontakt med søsteren min over telefonen for å forklare hva jeg hadde tenkt på når jeg satt oppe på taket. Hun svarte den tredje gangen jeg ringte henne og ble tydeligvis svært tankefull hun og. Vi bestemte oss for å gjøre noe med det. Vi visste begge to at vi kom til å få mye problemer på hver vår side. Men vi er rimelig sikre på at på det tidspunktet var vi de eneste som faktisk var klar over at verden hadde blitt så mye bedre hvis vi bare var samlet, alle sammen. Det gikk noen uker, så fikk jeg kontakt med de som visstnok styrte hele Tønsberg. Det vil si; hadde styrt Tønsberg, fordi de hadde latt bydelene ta vare på seg selv lenge. Vi fikk faktisk ordnet et møte. Jeg og søsteren min, samt de tidligere lederne fra hver bydel. Dette var første gang jeg og min søster møttes, og du vil ikke tro hvor stor gjensynsglede man kan ha for en person man egentlig aldri har møtt før. Etter at jeg og min søster hadde roet oss ned og klarte å gi slipp på hverandre, startet møtet. Det virket som om det gikk vellykket, og vi avtalte at det skulle bli nok et møte om en uke. Etter det fjerde møtet ble det bestemt; muren skulle fjernes. Det ble litt av et kaos nok en gang. Så fort en liten del av muren ble fjernet, stormet alle mennene inn på kvinnenes side av byen. Og overraskende nok, gjorde de ikke ugagn. Etter et par år var alt nesten perfekt. Mannssiden var restaurert og pen igjen. Alle spor etter muren var fjernet, bortsett fra en lang stripe med betong midt i byen. Og det ble faktisk veldig bra igjen. Kanskje vi hadde hatt godt av å være unna hverandre så lenge? Hvem vet, Tønsberg By var hvert fall lykkelig nå.