Norsk
Blog
Om Inception og plothull...

Om Inception og plothull...

Først og fremst, jeg vil spoile noen mindre viktige ting om filmen, så hvis du ikke vil ha noen spoilere, ikke les videre!

Forrige blogg skrev jeg litt om at jeg tror jeg begynner å bli en konservativ spiller som spiller de samme spillene om igjen og unngår nye utgivelser. Når det gjelder filmer har jeg litt andre vaner, og jeg vil helst se det nyeste av det nye. Men filmen som jeg skal snakke om i denne bloggen har jeg sett 3 ganger nå tror jeg. Inception er en film som tok pusten fra meg første gang jeg så den. Den var helt utrolig bra, med kule effekter og plottwister. Jeg så den en gang til og syntes den var bra, men jeg ble ikke like blåst avgårde som første gangen jeg så den. Den tredje gang jeg så filmen, for ikke mange dager siden, var jeg nesten mer irritert enn imponert over filmen. Denne filmen har potensielt veldig mange plothull.

Plothull vil jeg definere som logiske brister i en fortelling. Men før jeg går igang med å peke ut plothull jeg har funnet med filmen må jeg si at jeg fortsatt ble grepet av filmens budskap, filosofiske tanker og kjærlighetshistorie. Så... det første og mest fremtredende plothullet med filmen etter min mening er at det å være i en drøm inne i en drøm er umulig. Grunnen til dette er at i filmen så tar de fram en koffert med søvndyssende midler før de går inn i en drøm, og inne i drømmen tar de også fram en slik koffert når de vil drømme inne i drømmen. Men inne i drømmen har de ikke tilgang til søvndyssende midler, fordi de ikke har tilgang til fysiske ting og bare ting de kan se for seg ved bruk av hjernen. Dermed vil det være umulig å dope seg ned inne i drømmen, og derfor er en drøm inne i en drøm umulig.

Det jeg også synes er pussig er at tiden går mange ganger så raskt når man er i en drøm inne i en drøm. For som sagt, så er jeg ikke med på tanken om å drømme inne i drømmen. Jeg er med på tanken om at tiden går raskere når man er inne i en drøm, og mener at jeg har opplevd dette selv når jeg har duppet av på morgenen etter å ha blitt vekt av alarmen på mobilen for eksempel.

Det tredje og kanskje like drøye plothullet er at følelsen av gravitasjon skal følge med til neste drømmelag, altså at hvis man er vektløs i drømmen, så vil man være vektløs i drømmen inne i drømmen osv. Denne regelen overholder ikke filmen. Når bilen faller i siste halvdel av filmen og de er vektløse inne i bilen, så blir gjengen vektløse i drømmen inne i drømmen. Men gjengen blir ikke vektløs i drømmen inni drømmen inne i drømmen. Dette gir ikke mening, og går imot reglene som filmen har skapt.

Når disse tingene er sagt, så er det jo mulig at hele filmen er ment å være en drøm og at våre vanlig lover ikke gjelder i filmen. Et eksempel som støtter opp om dette er at på slutten av rulleteksten så spilles "Je ne regrette rien", som er den sangen som spilles i filmen når de vekkes fra drømmene. Her kan det være tenkt at det er publikum som har "drømt" når de har sett på filmen og at de "våkner opp" på slutten av rulleteksten.

Selv med irriterende plotthull synes jeg fortsatt filmen er genial. Med så mange lag og "tidsreiser" kan jeg tenke meg at det må ha vært et helvete å tette alle hull som denne historien potensielt har hatt i sin skapelse.

Hva synes du om filmen? Noen andre plothull som jeg definitivt burde ha lagt merke til?

HQ

Jeg tror jeg begynner å bli en konservativ spiller

Hei, jeg er projecthammer og det begynner å bli en stund siden siste blogg. Det begynner å bli nærmere et halvt år siden. Jeg føler jeg burde ha vært mer på siden, samt skrive kommentarer osv. siden det er gøy. Men det er litt jobb også, så det er egentlig derfor jeg sluttet, eller jeg har egentlig ikke vært helt borte. Jeg har tittet innom mange ganger, men føler liksom ikke jeg har hatt så mange smarte ting å komme med når det gjelder spill. Det spørs om dette blogginnlegget blir så veldig smart, men jeg skal ihvertfall skrive om en åpenbaring jeg har fått i høst etter å ha spilt mange av de samme spillene om igjen. Jeg tror jeg begynner å bli en konservativ spiller.

Ofte har jeg snakket med folk som er eldre enn meg som mener at det de likte før er bedre enn det som gis ut nå. Da kan det være snakk om tv-serier, spill, filmer, musikk, tegneserier eller annen underholdning. Og de hører gjerne på den samme musikken som de alltid har gjort eller ser gamle filmer ofte. Dette er såklart en smakssak og det blir vanskelig for meg å avgjøre om de har feil eller riktig. I det siste har jeg sett at jeg gjør det samme, men da helst når det gjelder spill. Fremfor å søke etter nye opplevelser, faller jeg ofte tilbake til de gamle og sikre spillene. De jeg vet at jeg liker, og vet at jeg kommer til å kose meg med.

Man kan høre folk si at popmusikken som blir laget idag er mindre oppfinnsom enn tidligere musikk, og slik føler jeg litt på, bare at det gjelder spill. Mange av de nye spillene som blir gitt ut føler jeg går så lite ut fra den sjangerformen de ble støpt i at det ikke er noe vits i å spille dem, rett og slett fordi man føler man spiller det samme spillet om igjen. Og her snakker jeg ikke om historien, musikken og filmene i spillet, for disse tingene blir ofte fornyet hvert år. Jeg snakker om grafikk og gameplay, to av de viktigste tingene i skapelsen av et spill etter min mening.

Det at nye spill ikke er fornyet er likevel bare en liten del av sannheten, frykter jeg. Jeg frykter heller at jeg blir en sånn som blir så vant til det gamle og er komfortabel med det gamle, at jeg ikke har lyst til å prøve nye ting. Og å være en Nintendo-fan hjelper meg ikke mye i dette tilfellet. Joda, jeg syns Zelda-serien og 3D mariospillene, samt pikmin-serien er nyskapende, men hva med Mario Kart serien og Smash Bros? Her har gameplayet og grafikken ikke blitt forandret mye, selv om det har forandret seg til det bedre med årene.

Jeg har ikke lyst til å bli en sånn som mener at alt han vokste opp med er det som er the shit. Selv om Super Mario 64 må være et av de mest innovative og grensespengende spillene, og mye bedre en 3D World.

I'm just gonna leeeaave this here:

Liker du å finne fram de gamle spillene for en koselig og trygg opplevelse, eller spiller du for det mest det nyeste av det nye?

HQ
Utviklerne har ikke tid lenger!

Utviklerne har ikke tid lenger!

Dette innlegget er kategorisert under: DLC

Jeg skal komme med et par påstander om spillindustrien idag. Den første er: Utviklere har ofte ikke tid til å gjøre spill ferdig før de gis ut. Den andre er: Den tiden som utviklere egentlig burde brukt på å gjøre spill helt ferdig blir brukt til å lage nedlastbart innhold som vi kundene kanskje burde fått gratis.

De påstandene jeg kommer med er ikke nye, for mange spillere har lenge klaget på at utviklere lager DLC nesten før spillet deres er gitt ut. Dette får noen til å se rødt fordi slikt vitner om at utviklere, og kanskje helst store utgivere, er mye mer interessert i penger enn at spillerne blir fornøyd med produktet de gir ut.

Jeg har lenge gått uten noe å pirke på hva gjelder spillindustrien, men dette med uferdige spill er noe jeg kjenner jeg blir irritert over. Jeg har inntrykk av at det var annerledes før. Før prøvde utviklere å gjøre spillene så gode/ferdige som overhodet mulig, kanskje fordi de visste at de bare hadde en sjangse. Kanskje visste de også at hva spillere seg imellom sa var noe av den beste reklamen de kunne få. Da måtte spillet deres være av kvalitet fra første stund det ble sluppet.

Hvem er synderen i moderne tid? Er det utviklerne som er late? Er det utgiverne som, i et mer og mer krevende market, gir utviklere mindre og mindre tid? Jeg tror den største synderen er internett og mulighetene det har gitt oss. Nå kan utviklere patche spill, og de kan gi hungrige spillere mer innhold gjennom DLC. I tillegg kan de hype spillene sine ved å slippe ut trailere. Hypen gir flere forhåndsbestillinger. Forhåndsbestillinger er egentlig bare å betale for noe som i fremtiden kan bli bra. Det høres for meg ganske dumt ut, om man har muligheten til å vente. At flere spillere forhåndsbestiller gjør at utgivere fokuserer mer på å bygge opp hypen enn å bygge spillet. Og kanskje derfor får man litt mindre enn man har betalt for, men flere trailere å se på, om man forhåndsbestiller.

Synes du spill ofte er for korte og/eller uferdige når de slippes?

Trenger vi egentlig spillpressen?

Trenger vi egentlig spillpressen?

Jeg har tidligere skrevet om kredibiliteten til spilljournalister og om de egentlig er til å stole på hva gjelder anmeldelser. I denne bloggen vil jeg komme med enda et stikk; har vi egentlig bruk for spillpressen i dagens mediebildet? Grunnen for spørsmålet er enkel: med alle måtene for sosial kommunikasjon gjennom medier slik som Youtube, Twitter og Facebook og spillutgiveres/spillutvikleres egne PR representanter skulle man tro at mye av jobben som spillpressen gjør ble mer og mer unødvendig og overfladisk.

Spillpressen er nødt til å være på godfot med spillutgivere, det er bare sånn det er. En spillside som bare er ute etter å kritisere og snakke ned om spill vil ikke være velkommen hos de fleste utgivere og utviklere. Istedenfor å la spillpressen ta hånd om oppmerksomheten som spillene får, kan utgiveren idag ta saken i egne hender gjennom sosiale medier. Da kan utgiveren selv lettere bestemme budskapet som kommer fram til publikum og de slipper å ta hensyn til en tredjepart som igjen må ta hensyn til at de må være (virke) nøytrale ovenfor kritiske lesere/seere. Løsningen for utgiveren kan derfor etterhvert bli å kutte all kontakt med spillpresse og heller bygge opp et sosialt nettverk som får fram budskapet til publikum.

Jeg ser tendenser til at store spillutgivere ønsker å gå i den retningen jeg beskriver i avsnittet ovenfor. Playstation har sin blogg hvor alle nyheter blir postet og snakket om. Her legges det også ut videoer, og store eventer blir dekket herfra av PR personligheter som elsker Playstation og som snakker med entusiasme. Nintendo har gått sin egen vei med Nintendo Direct og her blir deres nyheter lagt fram for verden. De har også egne Youtube-kanaler med personligheter som spiller og anbefaler ulike Nintendospill. I tillegg så vi på e3 hvor flinke folkene fra Nintendo Treehouse er til å formidle spillglede og spillkunnskap.

Det virker på meg som om utgivere ikke lenger er avhengig av en tredjepart (spillpressen) for at spillet deres skal få oppmerksomhet. Jeg vil såklart ikke at folk som skriver om spill og ulike spillsider skal forsvinne. Jeg leser gjerne kommentarer om spillmediets tilstand eller hvorvidt spill er kunst osv., men PR jobben mener jeg at spillutgiverne kan ta hånd om selv.

Hvorfor spiller vi?

Hvorfor spiller vi?

Jeg blir mektig imponert og inspirert av videoene laget av The Game Theorists på Youtube. For noen måneder siden la de ut en video hvor de setter fram spørsmålet jeg har i tittelen: "hvorfor spiller vi?". Og hvorfor spiller vi egentlig? Det er kanskje et ganske enkelt spørsmål å svare på, er det ikke bare underholdning vi er ute etter? For meg og for mange andre blir nok dette for snevert. Jeg vil i mange tilfeller oppnå mye mer med spill enn bare å bli underholdt.

I tidligere blogger har jeg sammenliknet spill med bøker, på den måten at man med spill må jobbe litt for å få tilgang til innholdet. Spill ser jeg altså på som noe mer aktivt enn for eksempel film. Dette gjør at man til en viss grad må søke etter opplevelsen i spill, mens man med en film passivt kan ta til seg innholdet. Hva jeg vil fram til er at motivet for å spille et spill kan være nyansert. Noen kan spille for utfordringens eller konkurransens skyld, noen kun for historiens skyld og noen for kreativitetens skyld.

Ifølge psykologene Scott Rigby og Richard Ryan, som får omtale i videoen jeg nevnte i det første avsnittet, er grunnene til at vi spiller en slags treenighet. Løst oversatt fra engelsk består denne treenigheten av kompetanse, utfoldelse og det å kunne relatere. Spillere setter kompetanse til grunn når de ser etter vanskelige spill som de må mestre. Spillere setter utfoldelse til grunn når de ser etter store spill som de kan sette sitt preg på gjennom bevegelse og valg. Det å kunne relatere er viktig for spillere som velger å spille sosiale spill og som ønsker å dele sine opplevelser med andre. Hvordan ulike spillere velger å fylle denne treenigheten av behov kommer an på personligheten, og jeg vil utforske hvorfor jeg selv spiller. Hva er grunnen til at jeg spiller, er det for kompetanse, utfoldelse eller for det å kunne relatere?

For å svare på spørsmålene tror jeg at jeg må begynne å se på de spillene som er mine favoritter. Okami er mitt favorittspill. Okami er ikke et flerspillerspill, hverken lokalt eller online, så grunnen for at jeg spiller Okami er nok neppe for å kunne relatere. Jeg er riktignok glad i å dele mine opplevelser i Okami med andre, men dette gjelder for de fleste andre spill også. Okami er blant mange andre ting også et slåssespill hvor man kan få poeng etter at man har banket opp noen fiender. Likevel vil jeg ikke si at spillet er spesielt vanskelig, så grunnen for at jeg spiller det er neppe for å få kompetanse. Det jeg sitter igjen med da er utfoldelse. Jeg tror jeg ønsker å utfolde meg og utforske når jeg velger å spille Okami. Okami består av en massiv verden som man kan påvirke ved hjelp av maling. I tillegg må malingen brukes for å løse problemer som oppstår. Spillet setter krav til at jeg graver fram kreativitet og at jeg er eventyrlysten og nysgjerrig.

Selv om Okami er mitt favorittspill, er det en mengde andre spill jeg liker kjempegodt også. Og en av de seriene jeg liker best er Zelda. Ettersom Zelda-spillene likner veldig på Okami, må jeg nesten konkludere med at jeg på en måte har funnet min nisje blant spill. Med spill ønsker jeg å kunne utfolde meg, være kreativ og utforske. Jeg vil selvfølgelig ha det gøy også, og hvis karakterene som omgir meg er likbare er det et stort pluss.

Jeg er glad i en rekke andre serier og sjangre, men hvis alle skulle blitt nevnt ville dette blitt en ganske lang blogg. Derfor velger jeg å trekke fram det jeg tror er viktigst for meg når jeg skal spille.

Jeg er nysgjerrig på hvorfor du spiller, har du tro på teorien om en slags treenighet? Hvilken kombinasjon av den treenigheten er isåfall den som passer best med din spillsmak?