Jeg lager alltid grøt på lørdager. I det siste har jeg laget treggrøt, noe som har gitt meg mye tid til å blogge på GR og tenke over meningen med livet. I dag prøver jeg hurtiggrøt for første gang, så denne bloggen blir sikkert litt kortere.

Jeg tenkte at jeg skulle forklare kunsten å koke ris. Jeg spiser flere kilo ris iløpet av året, noe som har gitt meg ulike erfaringer. Jeg må legge til at jeg er autodidakt, som er et stygt ord for selvlært. Derfor tar jeg også imot tips. Har ikke produsert noen fundamentalistisk poetikk ennå.

Første steg er å ta fram en stor kasserolle. Den må være stor for at risen skal få størst kokeflate som mulig. Mål opp den mengden ris du skal ha. Selv bruker jeg en kopp.

Hell risen oppi kasserollen. Så fyller du koppen med litt mer vann enn det du hadde ris oppi og heller vannet oppi kasserollen. Sett deretter på et lokk.

Sett komfyren på 33 % av makstemperatur på en plate som passer kasserolla. Hvis komfyren din går fra 0 til 6, betyr det at den skal stå på 2. Går den fra 0 til 10 skal den stå på 3. Går den fra 0 til 33 skal den stå på 10,89.

Det kommer an på hvor mye ris du har tenkt til å koke, men det tar cirka 20 minutter før den er ferdig. I mellomtiden kan du tenke over Åndenes fenomenologi av Georg Wilhelm Friedrich Hegel eller spise grønnsakene dine, noe jeg bruker å gjøre.

Risen er ferdig når vannet er kokt inn og fordampet. Hvis den koker for lenge, setter den seg fast. Det vil vi unngå. Ellers blir det vanskeligere å vaske kasserollen etterpå. Det er ikke bare negative konsekvenser av å være en notorisk risbrenner. Sannsynligvis vil dine vokale evner oppleve en personlig renessanse. Dette er en overveielse. Vil du spise brent ris eller synge bra? Siden vi lever i et fritt land som Norge, er det bare å velge og vrake.

I korte trekk er dette hvordan man koker ris. Husk at ris ikke er en erstatter for et variert kosthold.

Det ikke mange vet, og som vi har holdt hemmelig av forskjellige grunner, er at jeg møtte SirThomas i Bergen onsdag 23. juli.

Vi skulle møtes ved den blå steinen, som ikke så blå ut i det hele tatt, men først måtte jeg finne fram til hovedgata. For å gjøre historien kortere, fant jeg fram til hovedgata. Jeg gikk bare tvers over ved første forsøk.

På vei til den blå steinen møtte jeg enda en hindring. En kul kis fra en veldedighetsorganisasjon kjente igjen Mr. T t-skjorta mi og hilste på meg som en gangster. Jeg lette febrilsk etter en unnskyldning for å gå videre i cirka 0,23 sekunder, og sa at jeg hadde det travelt. Senere fant jeg ut at det i Bergen er flere selgere enn innbyggere.

Der stod SirThomas med sin røde Dexter-t-skjorte og en is i varmen. Jeg kom mot ham bakfra, stod der en stund, og prikket ham i rygget. Så hilste vi. Det var ikke kjærlighet ved første blikk, men noe som lignet.

Så var samtalen akkurat slik:

«Hva vil du gjøre?» sa SirThomas i begeistring.
«Jeg har aldri vært i Bergen før,» sa jeg i fortvilelse.
«Så hva vil du gjøre da?» sa SirThomas i ekstase.
«Jeg vet ikke,» sa jeg i desperasjon.
«Ok,» sa SirThomas. «Daså,» sa han igjen.
Lang pause.

Vi gikk omsider mot nærmeste spillbutikk, så gikk vi til en kiosk for å kjøpe drikke. Der hadde vi denne samtalen:

«Alt som er gratis, er bra,» sa jeg. «Hvis det ikke er gratis, er det ikke verdt å kjøpe».
«Ok,» sa SirThomas. Han kjøpte en brus og en is. Jeg fikk flaska etterpå.

Vi gikk ut og prøvde å unngå noen selgere. Jeg tror det var nå vi gikk mot Outland. På vei dit møtte vi på en selger som reklamerte for acai med strø på. De som husker mine Brasil-blogger, vet hva jeg snakker om når jeg snakker om acai. Jeg tror jeg i alle fall nevnte det.
«Er det gratis?» spurte jeg. Og det var det også.

Etter å ha nytet acaien sakte, gikk vi inn på Outland for å se på alle de rare folkene der inne. Istedenfor så vi en sexbombe. SirThomas så på alt som hadde noe med Assassin's Creed og sexbomben å gjøre. Han holdt på å kjøpe en statue til 1000 kr. Istedenfor kjøpte han en kokebok for vampyrer til moren sin.

Vis-a-vis lå Löplabbet, så der måtte vi gå inn. Jeg prøvde ti par løpesko, men kjøpte ingen siden det ikke var gratis. Der hadde de forresten delt opp damebutikken og herrebutikken i to forskjellige butikker, så jeg skriver nå på en klage til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Neida, kødda.

Så gikk vi rundt i byen og snakket om GR og livet generelt.

Trett av dage satte vi oss ned på noen benker i skyggen fordi det var så varmt. Jeg ventet på at den personen jeg bodde hos, skulle dukke opp. En tigger kom bort til oss med en lapp som ønsket familien min all lykke, og jeg ga ham alle mine småpenger.

Rett før våre veier måtte skilles, gikk vi inn på Platekompaniet. SirThomas sa at jeg måtte vente og sprang opp alle trappene til andre etasje. Så kom han ned igjen med en pose i hendene.
«Hva har du i posen?» spurte jeg.
«Du skal få den gratis,» sa SirThomas. Oppi lå «John Dies at the End». For de som ikke vet hva det er, har ikke vært på forumet siden SirThomas laget brukeren sin.

Og akkurat slik skjedde det hemmelige møtet mellom remote og SirThomas i Bergen onsdag den 23. juli.

Planeten er bebodd. Jeg vet ikke om det kan kalles intelligent liv, men det er i alle fall en slags livsform.

Jeg og kameraten min, la oss kalle ham Ordinary Guy (OG) pga. hans vanlige utseende, gikk som nesten de eneste inn i salgshallen hvor ulike forretninger hadde stands og solgte alt fra samuraisverd til kosebamser fra populærkulturen. Jeg ville prøve Oculus Rift som jeg hadde hørt så mye rykter om, og forventet at standen ville ta omtrent 25 % av hallen. Rett inn døra stod det en pult med påskriften og oppå den en pc. Det var det hele. Jeg hadde kanskje litt høye forventninger.

Jeg tok på meg disse brillene og headsettet og forsvant inn i en virtuell verden. Man måtte stå litt på huk for å simulere at man satt inni spillet og kjørte på to skinner. Ved å lene seg fram eller tilbake kunne man styre farten. Jeg satte forsiktig i gang og oppdaget at det kjentes ekte. Jeg kunne se rundt i omgivelsene som ellers ved å bevege hodet. Sansene og balansenervene ble virkelig lurt av dette, og jeg ble overrasket over at jeg ikke så armen min da jeg skulle se på den. Skinnene begynte å svinge kraftig og jeg satte opp farten. Jeg var så ustø at OG måtte passe på så jeg ikke falt. Etter hvert ble det ganske seriøst og jeg så at det kom til å gå rett utfor. Det var som å sitte i en ekte berg-og-dalbane, men denne gangen var det ikke noe av denne verden.

Jeg kjørte sakte fram til stupet, jeg skalv og stoppet opp. OG hadde holdt i meg store deler av turen, men jeg hørte utenfor at han skulle slippe så jeg fikk følelsen av å falle (og kanskje falle). På kanten av stupet dyttet standansvarlige meg forsiktig framover på hodet så jeg kjørte utfor, og jeg hadde sikkert falt om ikke OG tok imot meg. Jeg tror jeg hoiet ved noen anledninger. Da turen var over, tok jeg av utstyret og de rundt lo litt. OG sa at det var den sykeste reaksjonen til Oculus Rift han hadde sett, og han sa at folk stod rundt og fulgte med. Noen tok til og med på meg for å kjenne at jeg skalv.

Noen timer etterpå så jeg for øvrig en liten chibi-jente kjøre nedfor det verste stupet uten å trekke en mine og uten å få noe støtte i det hele tatt.

Etter dette møtet med Oculus Rift, som jeg ser mye potensial i, ble åpningsshowet ferdig og folk i alle slags fasonger kom inn i salgshallen. Vi gikk glipp av det med vilje og fikk tid til å se over alt før det ble stappfullt. Jeg leste i dag at 1200 stykk var innom. Det var mange flotte cosplay-kostymer. Den morsomste var kanskje Riven fra League of Legends i bunnyskin. Det var forresten en mann. Min favoritt over alle jeg så, var Hawke fra Dragon Age 2 som så kliss lik ut med våpen i tillegg. I konkurransen viste han også at han kunne fekte imponerende.

Det var ikke vanskelig å se at cosplay var hovedfokuset for Torucon, men de hadde også andre spillrelaterte ting. De hadde satt opp noen konsoller for flerspiller. Jeg og OG spilte et gammelt Street Fighter på en PS3. Jeg knuste ham hver gang med hadouken, så det gikk ikke lang tid før han syntes det var kjedelig. Sist men ikke minst hadde de også brettspill i nærheten av arkaden, hvis det telles som spill i vår forstand av ordet.

Inne i salgshallen hadde de satt opp en prosjektor og diverse imponerende utstyr med Artemis Spaceship Bridge Simulator. Dette var størrelsen jeg forventet at Oculus Rift skulle ha. Det var flere pc-skjermer på bordene, og i midten en kommandostol opphøyd på noen paller. Det hele så ganske likt ut som Star Strek, for de som vet hva det er. Jeg spurte når de åpnet, og kom tilbake på det tidspunktet, men da hadde de tekniske problemer, så det ble utsatt lenge. Akkurat dette var dårlig planlagt, og når det omsider fungerte, virket det ikke så imponerende. I tillegg var det noen småunger som skulle spille og de kommuniserte ikke så godt, så skipet eksploderte etter fire sekunder.

Et annet høydepunkt var sverdfekting. Etter en rask opplæring fikk vi holde i noen autentiske sverd laget av noe metall og gummi. Deretter ble det tvekamp mellom meg og OG. Det var førstemann til fem treff innenfor en ring på noen få meter. Det var klart at dommeren ikke fikk med seg alle treffene og han hadde ikke peiling på hvem som var først. Vi ville underholde litt og gikk rundt i sirkel mens vi målte hverandre rett opp og ned. En av meddommerne syntes tydeligvis ikke noe om dette og sa at «det ikke var en brytekamp». Han var for øvrig ganske tjukk. Jeg tapte tydeligvis etter en intens match som endte 4-5, men det gjorde ikke så mye etter å ha knust ham i det som virkelige teller: det virtuelle liv.

Jeg kan ikke nevne alle inntrykkene, men det var i alle fall et flott arrangement med morsomme påfunn som «shoot a stormtrooper for charity». Det var mange skikkelser jeg ikke kjente igjen, og i konkurransen var det veldig mange som kledde seg ut som noe fra Frozen. Jeg bannet stadig «hva i helvete er Frozen???», og det er tydeligvis en ny Disneyfilm. Et annet WTF-øyeblikk var når en på scenen utkledd som Thorin fra Hobbiten ville at alle skulle synge den sangen de synger i starten av historien, og det viste seg at OG kunne den på rams. Jeg må også nevne at en tilfeldig cosplay-kvinne kom bort til OG og ville ta en selfie med ham. Vi var nemlig omtrent de eneste som ikke var utkledd.

Etter cirks seks timer forlot vi området og følte oss mer normal enn vi aldri har gjort tidligere.

Det er ikke ofte store ting skjer i Trondheim. Forrige gang noe slikt skjedde var i år 1100, og da begynte byggingen av Nidarosdomen. Siden har det vært stille. Men nå skal altså Torucon, nesten 1000 år senere, avholdes i Trondheim lørdag og søndag.

Okei, de startet i 2011, men jeg prøvde å få til en greie her.

Torucon er en slags festival for nerdekultur med hovedfokus på anime/manga og cosplay, men nytt for året er at de også har fokus på spill. Det foregår så mye inne i hallen at jeg ennå ikke fatter hva det egentlig dreier seg om, så jeg får nok tilfredsstilt hele mitt spekter av begjær etter flaue nytelser. Sjekk linken under for mer info.

Jeg tenkte dette kunne være en gyllen mulighet til å treffe GR-brukere med ankerpunkt i Trondheimsområdet om noen skulle være interessert. Nærmere vårt naturlige miljø kan man heller ikke komme!

Hvis du lurer på hvordan jeg ser ut, bare se etter en gigantisk pikachu med nazibånd på høyre arm og en vedstabel i venstre, så skal jeg love å ikke være klein. Vel møtt.

http://torucon.no

Jeg er nesten årlig på Tusenfryd om sommeren og trodde jeg hadde prøvd alt. ThunderCoasteren var bra da den kom (men ekstrem vond). Speedmonsteret var også fantastisk, men etter å ha prøvd den hvert år siden den kom, var den ikke like spennende lenger. Så kom SpinSpideren, noe som var det sykeste jeg hadde tatt. Jeg ble blåst første gang jeg tok den, og året etter turte jeg ikke igjen.

Men det er ikke den hemmelige attraksjonen jeg snakker om. I år følte meg meg blasert. SpinSpideren luftet bare litt i håret. Det var kjedelig. Så dasset vi litt rundt på barneattraksjonene vi aldri hadde vært borti og fant det beste jeg noensinne har prøvd i en fornøyelsespark:

STUBBESNURR.

Bare navnet er en mektig språkoppfinnelse, og attraksjonen i seg selv er genial. Man sitter i en stubbe og blir snurret rundt sammen med tre andre stubber. I tillegg er det et hjul i midten som man kan dreie på, og her kan man bestemme sin egen fart. Gjett om vi bestemte vår egen fart!

Vi tok i alt vi hadde og snurret kraftig rundt i flere minutter. Det var en kraftanstrengelse å holde hodet vertikalt, og man så ingenting annet enn hjulet og de man satt rundt. Når den ene var utkjørt, tok den andre over slik at den ekstreme farten ble bevart. Det var tungt å dreie hjulet så lenge og etter hvert ble man så svimmel at man bommet på grepet.

Jeg kjørte den to ganger med et godt tidsmellomrom. Ingen av gangene orket vi å kjøre fullt ut hele attraksjonstiden fordi det var så utmattende. Jeg har aldri vært så blåst etter noe lignende. Magemusklene fikk virkelig kjørt seg. Dette var som trening.

Siden det var en barneattraksjon, var det heller ingen kø, bortsett fra en middelaldrende mann med lang frakk og ringer i øret som hele tiden var i nærheten av Stubbesnurr.