Ja, mens enkelte av dere har blitt både 5, 6, og 7 år om ikke enda eldre, ble jeg nylig 1 år her.

Laget meg offisielt en bruker 31. Oktober 2011 - Men det er ikke første gangen jeg ble kjent med GR ettersom det første bladet jeg har er Nummer 78 og har samlet opp en del blader siden det. Husker ikke den aller første artikkelen jeg leste her, men jeg var altså en slags 'leser' med et ekstremt lavt aktivitetsnivå før jeg fikk et navn.

Selve dagen er jo én måned siden nå, men det er desember i fjor jeg virkelig husker med GR - Da begynte jeg å bruke siden fast hver dag (tilfeldig med julekalenderen, eh?) for å sjekke nyheter, og jeg vant jo faktisk på julekalenderen, når jeg bare hadde vært her i nærmere 1 måned.

En annen ting var at jeg i løpet av starten min her fort ble kjent med Bernt Erik, og fant fort ut hvor utrolig trivelig kar han er!

Ellers har jeg vært innom redaksjonsiden et par ganger for å få bli litt mer 'kjent' med disse som styrer GR skuta idag.

I løpet av det året jeg har vært her har jeg sett hvor fantastisk miljø GR har, og jeg har opplevd at folk her stort sett er hyggelige. Dette gjør at jeg nesten blir litt lei meg mens jeg tenker 'Hvorfor kom jeg ikke hit for mange år siden?'

...Som gjorde det ekstra koselig å lese 10 års artikkelen om GR's historie - Samtidig er jeg lettet over at jeg kom hit på et tidspunkt hvor jeg hadde funnet ut hvor mye spill egentlig betyr for meg, noe jeg sikkert ikke tenkte så detaljert på når jeg var 11-12 år gammel.

A to the H skrev jo nylig en blogg kalt 'Inaktivitetens paradis' der han poengterte at aktiviteten til folk flest var gått betraktelig ned. Når det gjelder aktivitetsnivået mitt er ikke det noe forferdelig imponerende i disse dager heller, med tanke på at jeg frem til nå ikke har skrevet en eneste kommentar på forumet og for det meste bare kommenterer på nyheter og blogger.

Nå har ikke jeg lyst å gå i den fellen å love noe jeg ikke kan holde, men jeg håper jeg kan bli mer aktiv i løpet av 2013...

Men én ting skal være sikkert, de av dere jeg har blitt kjent med sålangt har virkelig fått meg til å føle meg velkommen her! Vil også rette en felles takk til alle brukere og redaksjonen som gjør sitt for å gjøre siden til det den er idag. Ser frem til mange flere år med Gamereactor!

Bare så jeg ikke får "Tenk hvis alle skulle laget blogg hver gang de skiftet profilbilde" så vil jeg bare si at jeg har i bakhodet at det ikke er nødvendig å lage blogg hver gang man skifter. Men denne gangen følte jeg for det.

Idag (rettere sagt igår) fikk jeg nytt profilbilde, etter å ha hatt det andre i over et år. Følte at det forrige representerte meg så godt, og jeg så ikke hvordan jeg kunne toppe det. Men dette bildet har jeg lenge hatt i tankene.

Er klar over at Revelations (er, da) sterkt nærmer seg til å bli fjorårets AC, men første lageret ble utsolgt før jeg fikk bestilt hettegenserne, og fra jeg kjøpte dem i Januar og de ble utsatt et par ganger, gikk det nærmere 6 måneder før jeg endelig fikk dem i August.

Jeg kan takke kompisen min Vetle (jeg stod der bare, really), som tok bildet og gjorde kort prosess i Photoshop.

Ble godt fornøyd selv, særlig med bakgrunnen!

Sidene til Vetle kan du finne her:

DeviantArt: http://crazybadb0y.deviantart.com/

Youtube: http://www.youtube.com/user/CrazyBadB0Y/

Så har jeg selvfølgelig tenkt på (eller har jeg?) hvordan jeg kan toppe dette; Covered in Blood, killing a Templar!

Forslag?

Opprinnelig skulle jeg kalle denne bloggen "Det harde valget", men hvorvidt det er et hardt valg å bestemme seg for en ny konsoll, får være opp til hver enkelt.

Noen har mer enn nok med én konsoll (eller bare PC'en), mens andre går til innkjøp av alle de nyeste konsollene når de kommer på markedet.

Oppmerksomheten rundt konsoller nå for tiden går jo utvilsomt til Wii U, som nærmer seg lansering - Men de fleste har vel i tankene at PS4 og Xbox 720 ikke er langt unna, og følger aktivt med på ryktene om dem.

Selv er jeg av typen som holder meg til én konsoll av gangen, og det er ingen hemmelighet at jeg alltid har kjøpt (eller fått, i de fleste tilfellene) konsollene til Sony.

Med andre ord har jeg ikke opplevd overgangen til en ny konsollgenerasjon så mange ganger; Et desperat ønske om å få ha PC'en sin i fred, førte til at foreldrene mine kjøpte en PS1 til meg når jeg var 5-6 år, der mitt aller første spill var Crash Bandicoot 2: Cortex Strikes Back.

Denne konsollen hadde jeg imidlertid ikke særlig lenge, og den ble ødelagt (tror jeg) etter kort tid. Derfor visste jeg hvilken konsoll jeg måtte ha når jeg så The Wrath of Cortex til PS2 i en katalog. Da passet det jo perfekt at det var rundt juletider, og overlykkelig ble jeg når jeg fikk en PS2 på deling med broren og søsteren min til jul når jeg var 8 år gammel. Hvem tror dere brukte konsollen mest? PS2'en forlot nemlig aldri huset, selv etter at søsknene mine flyttet til moren sin.

PS2'en ble dermed den konsollen jeg har brukt lengst, og når jeg først hørte om PS3 ville jeg at det skulle ta så lang tid som overhodet mulig før den kom, fordi jeg ikke ville bytte ut min kjære PS2 som jeg hadde så mange spill til. Samme følelsen jeg hadde når jeg måtte ta overgangen fra VHS til DVD.

Tiden måtte likevel komme, og i 2009, etter nesten 7 år med PS2, gikk jeg til innkjøp av PS3 - Det føltes med en gang ganske tomt med ingen spill, men med en gang jeg prøvde Mirror's Edge (mitt første spill til konsollen) så angret jeg ikke et sekund, og jeg har for lengst oppgradert den feite 80 GB PS3'en min til 500 GB!

Det er vel dermed ingen tvil om hvilken konsoll jeg skal ha next, men jeg tror likevel ikke at jeg kommer til å kjøpe PS4 (Orbis?!) på lanseringsdagen - Dyreste modellen med minst plass? Jeg vet bare at jeg kommer til å bli alt annet enn glad dersom Ubisoft finner det for godt at de skal lansere et AC som lanseringstittel til den...

Før den tid har jeg imidlertid en annen konsoll i tankene - 22. Februar tidligere i år var jeg bestemt på at jeg ikke skulle ha den, og jeg så ikke for meg at jeg skulle ha den i nærmeste fremtid, men nå har jeg ombestemt meg: Jeg skal ha PS Vita.

Hvorfor? Nå går jo jeg på Service og Samferdsel, og har akkurat lært om de 5 P'ene, så om jeg skal ta dem i betrakning:

- Produkt: Vet at produktet blir laget av Sony, som jeg stoler godt på.
- Pris: Syntes ikke prisen på selve Vitaen er så dyr. Eneste som irriterer meg er minnekortet man må ha til den.
- Plass: Blir nok GAME eller GameStop, den som har best tilbud.
- Påvirkning: Eller promotering som jeg liker å si. Blir påvirket av at jeg må prøve enkelte spill som er eksklusive til den. Så har jo Sony sagt at PS Vita blir en viktig del av fremtiden deres.
Personale: Håper det er en dyktig og hyggelig ansatt som selger meg konsollen.

Skal jeg ta mine egne tanker i vurdering, så har jeg jo hatt dårlig erfaring med håndholdte konsoller fra før (En DS jeg klarte å knekke) og jeg angrer som bare det på at jeg aldri kjøpte PSP. Føler også nå at det er alt for seint å gå til innkjøp av en PSP, som gjorde at jeg takket nei til en jente som ville selge meg en for 500 kr. Fin var hun også.

Så jeg er spent på hvordan det blir å oppleve spill med PS Vita. Foreløbig har jeg funnet meg 3-5 spill jeg vil ha til den, og jeg syntes det er mange nok til at det er verdt å kjøpe konsollen. Så handler det for meg også om å være en enda større del av fremtiden til Sony - Men Move, der går grensen!

Hva skal til før du bestemmer deg for å kjøpe en ny konsoll; Venter du på at prisen går ned, eller kjøper du på lansering? Må konsollen ha mange spill av interesse før du vurderer kjøp, eller holder det for deg at konsollen blir laget av Sony, Microsoft eller Nintendo?

Av en eller annen grunn følte jeg for å skrive en kjærlighetsblogg. Men, å ha det som utgangspunkt i en blogg på GR er vel ikke det som er mest Hardcore - Det er jo DET vi har Kjærlighetstråden her for!

Men jeg skal likevel skrive en form for kjærl...lidenskapsblogg!

Jeg vet ikke hvor kjent jeg har klart å gjøre meg her i Gamereactor enda, kom jo her først i fjor - Men de som har sett profilbildet mitt, den ikke helt planlagte bloggbanneren min og lest noen av kommentarene mine har vel en grei tanke om hvilken serie jeg setter høyest.

Assassin's Creed er blitt spillserien over alle spillserier for meg, og det merkes vel at jeg er rask ute med å forsvare serien. Men ikke missforstå, jeg vet at serien er langt ifra perfekt, det har jo Ubisoft selv sagt.

Kan ærlig innrømme at jeg først begynte å elske serien med 2'eren - 1'eren var repeterende, og tok meg faktisk rundt 3 måneder å fullføre.

Som med alt annet er jo smaken som baken, men jeg forventer at folk skal kunne begrunne seg hvis de først har noe negativt å komme med. Vi vet jo at "haters gonna hate", men jeg takler likevel ikke folk som kommer med negative kommentarer uten å gi grunnlag for det. De kommentarene jeg føler mest for å forsvare, er de som klager over hvor likt hele Ezio Trilogien er. Det lå jo i kortene. Vil heller påstå at det er skuffelsen over at vi ikke fikk se AC III, som dominerer der.

Når jeg også nå til dags ser kommentarer om AC III der folk skriver "Kommer sikkert til å bli helt likt forgjerne", så tenker jeg bare "Vær så snill og ikke uttale deg, du vet åpenbart ikke hva Ubisoft driver med".

Men nok om det. Det at jeg er så glad i AC gjør det jo av og til litt "vanskelig" å svare på spørsmål som "Hva spiller du?", "Hvilke spill har du?" osv. - For det mest naturlige ville jo vært å si "Mye forskjellig", men jeg må alltid nevne AC når jeg snakker med nye folk om hvilke spill jeg "spiller". Spiller jo ikke AC noe spesielt mye, har jo nettopp passert (bare!) tre døgn på flerspilleren.

En annen ting er at jeg missliker å kalle meg selv for en "Assassin's Creed fan" ettersom jeg mener at jeg setter serien (mye) høyere enn det en "vanlig" fan gjør. Hvor mange kategorier kan man forresten dele "fan" opp i, du har fan, blodfan, hva er høyere enn en blodfan?

Så jeg kan vel bare si at jeg har en "Ekstrem lidenskap" for serien. Som bringer meg til (nesten) utgangspunktet for bloggen:

For jeg kan jo ikke nøye meg med bare spillene. Er jo nødt til å ha den beste versjonen av spillet! Det er omtrent et like stort must for meg som det er for noen å gå i kirken hver søndag, se alle de viktige fotballkampene eller gå på konsert med idolet sitt uansett prisen.

Ironisk nok har jeg ikke alltid hatt de beste versjonene. Siden jeg ikke elsket 1'eren, gikk jeg glipp av Black Edition av AC II. Klarte også å miste Codex Edition til ACB. Da trøstet jeg meg med tanken om at "Jeg har sikkert mye mer følelser for serien enn de fleste med de versjonene".

Heldigvis ble en kompis av meg min reddende engel, som tipset en annen fyr som hadde de, om at "De kan du sikkert selge til Thomas, han kommer til å betale deg helt vilt!"
Så nå har jeg Black Edition, Codex Edition, Animus Edition og Freedom Edition er for lengst forhåndsbestilt.

Men, så er heller ikke den beste versjonen nok for meg når det kommer til AC... Igår faktisk, etter å ha ventet 8 måneder, egentlig 11, så fikk jeg endelig begge Desmond hettegenserne mine, i svart og hvit.

Det var jo en gang jeg ble satt veldig ut. Det hadde seg nemlig sånn at moren til en kompis av meg hadde vært og kjøpt seg Assassin's Creed Renaissance - En bok jeg på det tidspunktet ikke hadde i AC samlingen min. Innerst inne ville jeg spørre om hun kunne adoptere meg, men jeg vet at det aldri hadde blitt noen god kombinasjon.

Jeg har selvfølgelig alle AC bøkene i samlingen idag, inkludert The Fall og The Chain, tegneserien om Daniel Cross og Nikolai Orelov.

Men hvor går grensen?

...Mellom det å være fan, hardcore samler og det ha så mye eller like noe så godt slik at det bare blir skummelt? (Litt sånn som mamma på ferie som ville ha seg et Twilight håndkle).

Jeg har veldig foreksempel veldig lyst på en Hidden Blade, men det får jeg nok ikke tak i med det første, og det er nok det beste. Ikke det beste redskapet å gå rundt med i byen nei.

Jeg mener selv at grensen går når man bruker for mye penger, eller penger man ikke har. Der er jo alt styret rundt JB konserten et godt eksempel. Eller når det er snakk om noe du nesten selv vet at det ikke står så mye respekt i å eie.

Kunne jo alltids ha kjøpt meg Ezio's Outfit til bare $1,109.00 eller rundt 6600 norske kroner. Og hvis noen måtte lure: Nei, jeg har ikke gått til innkjøp av den Ezio statuetten som selges for 2400 kroner. Der går grensen min, Ubisoft!

Egoet mitt eller skrytingen i denne bloggen må ikke tas 100% seriøst, jeg vet at jeg sannsynligvis på lang sikt ikke er den i verden som er mest glad i serien. Men jeg håper at jeg sammen med enkelte av dere her, er blant de med størst lidenskap for AC i Norge!

Har du en spillserie du bryr deg veldig mye om fremfor andre, der du har mange følelser eller trenger 'mer enn bare spillet'? Eller lar du spill være spill der opplevelsen er nok for deg? Har du en eksklusiv samling med ting fra noe av det du liker best?

Er ikke det det samme? Mens "Gamer" blir brukt om en som spiller aktivt, og "Player" blir brukt om den personen som faktisk spiller.

Det er jo uansett snakk om selve spilleren?

For oss som er kjent i spillverdenen skulle vi kanskje tro det ja. Men en person med lite kjennskap til begge disse uttrykkene ville muligens hatt vansker for å definere forskjellen mellom disse.

Men jeg tenkte å ta for meg den skumle virkeligheten, hvem av disse vi egentlig er...

For blant uvitende utenfor spillverdenen blir Gamere lett kalt for usosiale. Det utsagnet var kanskje mer riktig før i tiden, når en Gamer kunne sitte time etter time å spille uten tanken på å gjøre noe annet i hele sitt liv.

Noen av oss velger å leve slik fremdeles, men å basere det sosiale livet til en person på hva den liker å gjøre, syntes jeg blir feil. Syntes også det er provoserende å lese på f.eks facebook når et nytt CoD eller FIFA kommer ut at mange av guttene skriver "Da var det i hus, hade sosialt liv!"

Men jeg skal ikke lyve for dere - Jeg er ikke sosial. Men det er ikke sånn at jeg sitter og bare spiller 24/7, jeg er bare ikke rundt folk hele tiden som mange på min alder idag liker å være.

For mens min far og mine eldre søsken har hatt utallige forhold opp gjennom årene og virkelig har draget på det motsatte kjønn, mens jeg har hatt ganske dårlig med det, pleier jeg å si: De ble Player. Jeg ble Gamer.

Noen 'Ladies Man' har jeg med andre ord aldri vært, og det tror jeg ikke at jeg kommer til å bli heller. Men ting kan jo alltids endre seg, så det er jo bare til å se hva som skjer med tiden. Er vel ingenting som haster enda, selv om det ofte føltes slik.

Man får jo ikke det fineste ryktet på seg når man er Player heller, men når en fyr spurte meg "Do you really want to be a Player?" og jeg svarte "Better than being Forever Alone" så var det vel fordi jeg ønsket et mer sosialt liv. På den andre siden, etter å ha vitnet historien i Catherine bør jeg kanskje være takknemlig for at jeg lever slik jeg gjør, hehe!

But after all - I'm a Gamer, and I'm proud of it! <3

Hva med deg, har du mange triks i ermet for å sjekke opp den du vil, stjeler du all oppmerksomheten en kveld på byen eller holder du deg til Gaming og tar avstand fra fester og slikt?