En slags prolog: Humøret/beskrivelsen til Bob-Ingolf på Skype ligner ikke grisen, der står det nemlig: Penis på størrelse med en ostepop hehe - jeg kunne derfor ikke dy meg med å si at han aldri kom til å gjette navnet på vårt nyeste aktive tilskudd på GR. På en høyst politisk ukorrekt måte ønsker jeg derfor å ønske cheezdoodle96 offisielt velkommen til oss, selv om han har har hatt bruker på GR lenge før jeg selv ble bedt om å registrere meg her - men gjesteboken hans står fortsatt tom, og det er det heldigvis mange som kan gjøre noe med.

Å skrive Stafettbloggen gikk heldigvis mer silkemykt for Cheese enn da Hjalmar Sæterstøl skulle kjøpe sko - for jeg kan love at jeg var like serviceinnstilt som Susan, og ikke sendte ham videre til Johan, som i dette tilfellet ville vært Jeppzki - er tilbake så snart jeg kan!

Idéen til denne bloggen kom riktignok da jeg leste følgende kommentar fra godeste sideswipe:

Håper jeg kan få truffet mesteparten av denne herlige gjengen en gang!

Husker når jeg var på det stadiet i livet, lysten på å treffe GR-brukere. Kusina til en 91'er jeg crushet på under min siste periode på Habbo i 2014-2015 snakket til stadighet om hvor mange derfra hun hadde møtt, og det virket som at hun var ganske så stolt av det. Det har seg nemlig sånn at jeg har truffet en god andel GR-brukere og moderatorer opp gjennom min tid - flesteparten gutter.

Jeg har møtt hipsteren JoEy_Odd. Veteranen Predator. Fjellet A to the H. Inaktive gnyg. Aktivitetskongen ElGamer. #O2K-initiativtaker Duck Song. Kreative TK. Helgen Glorfindel. Skobesatte remote. Mystiske RockFuzzEleven. Strategist med hatten. Nøyaktige Ole-Christian. Sjefredaktør Tor Erik.

Ah, du trodde Quinzel var den eneste jenta på GR? Tro om igjen.

Har naturligvis også møtt Archana, tidligere min personlige psykolog - og hennes venninne, Cyanine. For ikke å snakke om populære Khriipy, som ga meg en replikk jeg aldri kommer til å glemme:

"Du er en person full av åpne sår på vei te å ta magaplask i dødehavet. Dont. Go. There."

Men én person skiller seg ut, og påvirket livet mitt i en ganske voldsom retning. En bruker som ble aktiv takket være forløperen til Stafettbloggen - populært kalt Temabloggen. Trigget av sin frustrasjon av AC: Revelations.

AC - selvfølgelig. Jeg måtte jo bli kjent med dette mennesket. Det begynte med PM-utvekslinger slik det ofte gjør, før vi addet hverandre på PSN og face. Mye skjedde på denne korte tiden - jeg fikk fornyet min kjærlighet for AC, og jeg fikk øynene mine åpnet igjen - gjennom et seriøst råd om å gi skolebenken en ny sjanse. Et kapittel jeg på daværende tidspunkt hadde lagt dødt.

For én gangs skyld var det ikke JEG som tok initiativ til å ville møtes. Det var ikke utelukkende bare meg som viste interesse. Jeg glemmer aldri da jeg kom hjem tidlig fra byn 1. mai og fikk en forespørsel:

Hei, jeg er full. Vil du spille Minecraft?

Det var første og siste gang jeg spilte Minecraft. Vi hadde ikke så altfor mye kontakt de neste ukene, men i slutten av juni skjedde det - hun skulle til Bergen! Ikke utelukkende for å treffe meg selvfølgelig, men muligheten ble straks mer aktuell.

Som jeg gledet meg til å treffe henne!

Sent var det også, når hun informerte meg om at hun satt og tok en øl på et utested jeg aldri hadde hørt om klokken 00:30, 27. juni 2015. Men der var muligheten min til å treffe henne, så jeg tok den på løpende bånd. Spurte en kompis om han kunne hente meg og kjøre meg til byn - det kunne han heldigvis.

Dessverre for meg har retningssansen min aldri vært noe å skryte av, og jeg hadde av en eller annen grunn ikke hørt om Google Maps på den tiden. Det endte derfor med at jeg gikk og letet etter utestedet i sikkert en time, der jeg på ferden møtte en full fyr som insisterte på å vise meg veien og nektet å slippe taket i hånden min fordi han trodde jeg var blind.

Men klokken 01:31 kom jeg på én av tingene som var med på å ødelegge hele den kvelden.

Hahaha, det kom jeg på nu
Er ca. 2 uker for liten hvis du henger på 20 årssted nu

Det var visst ingen dørvakt, fikk jeg høre.

Klokken 02:04 fant jeg frem, og på de neste 60 sekundene fikk jeg erfare noe av det som til dags dato har sugd mest - jeg var fortsatt 19 år, så jeg slapp ikke inn. Men jeg nektet å bare gå derfra, etter å ha kommet så langt. Så jeg ventet.

Det var jo tross alt bare 25 minutter til det stengte. Så jeg ventet vel i ca. 20 minutter før hun kom ut, fikk øye på meg og sa: Er det her du står?

Hun ga meg en klem, og vi pratet litt, men ikke så lenge. Hun var trøtt og skulle hjem å legge seg hos venninnen sin, mens jeg visste at jeg måtte rekke siste buss hjem klokken 03:00. Vi avtalte å finne på noe igjen dagen etter, og jeg så frem til et forhåpentligvis lengre møte der vi fikk bli bedre kjent.

En god håndfull timer inn i neste dag bestemte jeg meg riktignok for å fortelle henne om gårsdagen og om han fulle fyren som trodde jeg var blind, fordi jeg syntes det var morsomt. Det skulle jeg nok ikke ha gjort. Responsen jeg ikke så komme?

Ja, det kan jo kanskje ha noe med at du ikke ser i øynene på dem du prater med.

En liten kommentar, som knuste meg ganske hardt da jeg fikk den. Historien mellom meg og henne slutter ikke her, men bloggtittelen hintet til det øyeblikket, så jeg avslutter her, med dagens moral:

Ikke alle GR-møter går like bra.

Skrivelysten min er nemlig slutt, så jeg setter dere over til Johan. Nå kan dere lese bloggen til Strifey.

Tittelreferanse.

Introduksjon: For noen år siden skapte en fyr store reaksjoner da han sammenlignet spill med narkotika. Marlboro Red tok saken i egne hender og skrev en blogg om Spill og Kokain, mens undertegnede fortsatt var 15 år gammel og levde lykkelig uvitende i en verden som kun dreide seg om spill; jeg var kun et par måneder fra å registrere meg på GR og gjennomgå en av mine største transformasjoner. Vi utvikler oss som mennesker hele tiden basert på de erfaringene vi gjør, og hvis du som Predator har vært her siden 2005, er sannsynligheten stor for at GR har fulgt utviklingen din.

Da jeg ankom forumet var jeg en Assassin's Creed-fanatiker av de sjeldne som ville forsvare serien med nebb og klør hvis noe negativt ble sagt. Frem til jeg var 16 år var spill og spesielt AC, det eneste som stod i hodet på meg - frem til jeg forelsket meg i lillesøsteren til bestekompisen min, en historie som ikke endte særlig bra. I 2012-2013 fikk jeg sikkert mer erfaring enn jeg hadde gjort de foregående årene av livet mitt da jeg fikk en ny start, fikk følelser for en jente som jeg så hver dag og begynte å drikke alkohol - en ny form for virkelighetsflukt jeg for alvor tok i bruk da hun kuttet meg ut. Jeg kom meg på beina igjen i 2015, men etter en tilfeldig kveld i Sandnes tok jeg første steget mot å bli den personen jeg er idag - en fyr med insomnia der verken hukommelse, personlighet, humør, følelser eller humor sitter som det skal.

TLDR; Reglene og forrige ukes oppsummering/tema.

De har begge liten forbokstav - remote og sideswipe er like hengivne som alltid og var de eneste som skrev #F4M1LY-relaterte blogger. sideswipe fortsetter sin stadige vurdering av Fast & Furious og stiller spørsmål ved om vendingen serien tok med Fast Five var den riktige - finn ut hva han mener her. remote er på sin side ikke en fyr jeg forbinder med gangstere, men han tok seg likevel tid til å forklare hvorfor tidenes beste gangsterfilm er nettopp det. Har du enda ikke sett Gudfaren, så kommer du nok heller ikke til å gjøre det, ifølge remote. Prove him wrong eller les bloggen hans.

Frem til nå har emneknaggene alltid gitt en grei indikasjon på hva ukens tema kommer til å handle om - slik at du som leser sitter igjen med en antiklimatisk følelse da du endelig hadde lest ferdig oppsummeringen og temaet var akkurat det du trodde etter å ha lest tittelen på bloggen før du klikket deg inn på den. Men ikke denne gangen, jeg fikk deg nok der.

De av dere som var aktiv i Chat 4.0 i forrige uke fikk nok med dere hva som ble diskutert eller var aktive deltagere. Quinzel kom nemlig med en påstand om at FPS-spill er mye av det samme og ikke byr på noe nytt og revolusjonerende i disse dager. Dette fikk meg til å tenke på savnet for spillinteressen min, så jeg spurte GR om spillbransjen hadde levert noe revolusjonerende i det siste. Det resulterte i et par svar, og en diskusjon om hvorvidt et spill trenger å være revolusjonerende/nyskapende for å være bra. Som en liten pekepinn ønsker jeg å ta ett ord derfra og bruke det som ukens tema - så ti poeng til deg om du så denne komme:

TEMAET DENNE UKA: REVOLUSJON(ERENDE)

Denne uken satser vi på noen revolusjonerende blogger, ingen press. Ordet i seg selv kan gi mange assosiasjoner, og det er egentlig poenget. Her er noen av de mange valgmulighetene:

a) Kom med ditt beste eksempel på et revolusjonerende spill, som virkelig endret ditt syn på gaming for alltid. Et spill som for alvor ga deg høyere standarder for hva du forventer. Det trenger ikke nødvendigvis å være revolusjonerende for spillbransjen generelt, det kan også være snakk om et spill som var eller føltes revolusjonerende for deg personlig den gangen du spilte det.

b) sideswipe hadde et alternativ i forrige uke der du kunne skrive om din oppvekst, og dette blir noe av det samme. Jeg skrev heldigvis ikke den noe lange og personlige introen bare på gøy, det var for å få deg til å tenke på hvilke forandringer du selv har gått gjennom som person. Tenk tilbake på et revolusjonerende øyeblikk, en opplevelse eller en tidsperiode i livet ditt, som kanskje uten at du visste det - var med å forme den personen du er blitt idag.

c) Ikke alle liker å skrive personlige blogger, helt greit! Jeg husker en tid tilbake i 2013 der det var advarsler, banning av brukere, sletting av blogger. Predator samlet samtlige brukere til en revolusjon. Hvis du ikke vil dele noe fra ditt personlige liv, har du noen revolusjonerende GR-øyeblikk du kan huske tilbake på fra din tid på forumet?

d) Ikke hatt ditt revolusjonerende GR-øyeblikk enda? I så hva fall, hva kunne det ha vært? Drømmer du om å bli anmelder for GR, har du lyst å møte Tor Erik eller noen andre GR-brukere? Beskriv hva som kunne vært den ultimate GR-opplevelsen for deg.

e) Vinker tilbake til min første stafettblogg der temaet var historie. Ordet revolusjonerende er jo sterkt knyttet opp mot revolusjon, så det er ikke å utelukke. Skriv om den revolusjonen som fenger deg mest, og her er Assassin's Creed en utmerket referanse, som har vært innom både den amerikanske, den franske og den industrielle revolusjonen de siste årene - eller du kan skrive om din potensielle drømmerevolusjon!

f) Det går også an å skrive om politikk. Noe du bryr deg om av alt mulig rart. Mye revolusjonerende skjer i verden for tiden: Trump, Brexit og valgavslutning i Frankrike. I Norge er det også valgår i år.

g) Vi er vel mange som venter på nye revolusjonerende TV-serie øyeblikk i sommer, kanskje spesielt når Game of Thrones returnerer med sesong 7 den 17. juli, da kommer det til å eksplodere på GR. Skriv om en revolusjonerende TV-serie.

Emneknaggen er: VLR - en kort og enkel forkortelse for Viva la revolución.

PS! Nå begynner Stafettbloggen å nærme seg like mange runder som sin forgjenger, Temabloggen. Men for at dette skal fortsette, er det alltid noen som må ta initiativ og vise interesse. Send meg gjerne en PM dersom du har lyst å overta neste uke.

Alright. Let's face it. Ingen bidrag i Stafettbloggen på en stund. Og med mindre noen oppmerksomme sjeler skulle bli inspirert av meg nå, ser det ut til å fortsette slik ut påsken, med mindre noen har lyst til å dele opplevelsene under denne høytiden. Jeg måtte gjøre noe som jeg kunne huske påsken 2017 for, og det har jeg nå gjort.

Man kan konspirere i at temaet som ble valgt for snart 2 uker siden, ble for vanskelig og lite definerbart for de fleste. Men jeg tror ikke årsaken er manglende kreativitet. JoEy_Odd har nemlig en helt egen evne til å trollbinde forumet i stillhet, og det er stort sett aldri noen som bidrar når han stiller krav til eller har høye forventninger til dem.

Så jeg skal dra direkte inspirasjon fra tittelen på en av hans tidligere blogger, What's New, JoeyOdd? - og spørre meg selv What's New, SirThomas?

Alt er jo egentlig perfekt. Sett bort ifra at det iverksettes tredje verdenskrig hver gang jeg snakker med Charles, en fyr jeg henger med. Tidligere igår spurte jeg hvilke planer han hadde for dagen, og han svarte ganske konsekvent:

I dag skal e vise en kvinne at jeg setter pris på henne
Så i dag skal e utrykke både visuelt og verbalt til henne

Så jeg svarte litt sånn på vennskapelig kødd: Må være første gang det

Litt som dette forumet hadde reagert hvis jeg annonserte at jeg hadde tatt med meg en jente hjem fra byen, tror jeg. Uansett. Kommunikasjonen sviktet nok en gang, og vennskapelig kødd var ikke slik han tolket meldingen jeg sendte. Han reagerte med å gi meg et foredrag på 10 minutter om hvor seriøs han var med jenter.

Jeg trodde han skulle konkludere da han skrev: Men vanskelig å kunne ha sånn samtale med deg siden du kun hatt stalker forhold til damer

Han konkluderte ikke. (Som en spin-off til denne bloggen, kunne jeg potensielt ha publisert hele foredraget han ga meg, hvis det på noen måte skulle være interessant.)

Noe som bringer meg frem til den vanskelige delen ved denne bloggen.

Den virkelig vanskelige delen. Nå går jeg nemlig inn i en fase hvor jeg snakker til meg selv. Jeg må innrømme noe.

Du har gjort noe tåpelig jævlig dumt, Thomas. På tide å anerkjenne det for deg selv.

Glorfindel var den første jeg sa det til, som ganske enkelt spurte Vitsen a før han stilte meg kraftig til veggs med og sa at den tradisjonelle tankemåten man har kan endres. Det krever innsats, men det var mulig. Jeg tror de fleste på et eller annet tidspunkt har gjort en innsats for å få meg på andre tanker. Spesielt ElGamer.

Men la oss nå fokusere på det positive! Assassin's Creed feirer 10 årsjubileum og jeg har fått meg en ny favorittskuespiller. Stort sett er det Jake Gyllenhaal som okkuperer tankene mine, men ikke i natt. Jeg vet ikke om noen her ser på The Blacklist, og kanskje spesielt spin-off'en kalt Redemption.

Edi Gathegi spiller Matias Solomon og jeg skrev dette til fyren på Twitter:

Thanks to Mr. Solomon, you've become one of my favorite actors. You steal the show on The Blacklist every goddamn time!

Svaret?

Han kalte meg en venn! Jeg omfavner ofte de mørke karakterne, så la oss nå komme oss til den mørke delen av bloggen hvor jeg mer eller mindre gjør skam på meg selv.

Min lengste streak begynte 20. august 2014, før jeg endelig sprakk 13. november 2015, en kveld jeg ikke var sikker på om jeg kom til å overleve. En streak på 450 dager, om jeg ikke har telt feil. Det er noe annet enn de 100 dagene jeg akkurat har fått med Maria på snap.

Men min foreløbige siste streak begynte 14. februar 2016 og sprakk igår. Vent litt, la meg telle igjen. Jeg begynner å bli ganske trøtt i hodet, men jeg tror det er snakk om 419 dager.

Etter så mange år kan jeg ikke tro at hun fortsatt er smartere enn meg.

For første gang på over 3 år, fikk jeg en respons - og Ida klarte det uten å i det hele tatt gi meg et svar.

Min bror pleier å bare si RIP men jeg skal ta en mer velkjent vri i form av Requiescat In Pace...

Fargen rosa. Hva assosierer det for folk? Det finnes vel ikke rosa ølbokser. Ikke desto mindre er Marlboro Red vår fremste filmplakat-eksepert, så jeg lar det være opp til ham å vurdere denne. For når vi snakker øl er det under en time til ølsalget stenger, og jeg vurderer løpende om jeg skal stikke bort på Kiwi - bare for å ha noe liggende.

Ikke at jeg planlegger å drikke (noe jeg stort sett gjør hver lørdag), så det er noe med idéen av å gå på kino og lukke fristelsen ved å poppe den første ølboksen ute. En god film er jo bedre enn et par øl, eller - blir en god film enda bedre med et par øl?

For nøyaktig 1 år siden idag var jeg på kino og så The Boy, dere vet den skrekkfilmen med hun deilige Lauren Cohan som må passe en dukke, uten at det blir like enkelt som hun hadde forestilt seg. Det er jo stort sett Brahms sine regler, og hva er da poenget med en barnevakt?

Og nøyaktig 2 uker før jeg så The Boy, skrev jeg en tilsvarende blogg om Deathgasm og hvordan hun forførende sjefen på GameStop hadde klart å få meg til å forhåndsbestille alt for mye. Droppet glatt Battleborn, og jeg forstår fortsatt ikke den dagen idag hvorfor jeg kjøpte Collector's Edition av DOOM, gjør du onkelcleo?

Klokken tikker, tiden går.

Det var den gangen idéen ved å forhåndsbestille for nærmere 3000 kr hørtes ut som masse penger. Mens igår var realiten som slo meg i ansiktet en helt annen, da jeg betalte 1400 kr for en times samtale, hvor jeg fikk beskjed om at jeg måtte kjøpe en jævla lyslampe med 10.000 lux til den politisk korrekte prisen av 2000 kr, inkludert sove/nattbriller.

Til det som ifølge denne siden: https://lowbluelights.com/ - koster 80 dollar. For ikke å snakke om oppfølgingstimen om 3 uker. Men i kveld skal jeg ikke fylle hodet med negative tanker om hvor dyrt det kommer til å bli. Jeg kan heller sitere en viss Marc, som idag hadde dette på hjertet i facebook-feeden:

So far i am impressed if you only buy ONE ps4 game this year Horizon Zero Dawn is a must own.

Tror The Cookiemonster er i den sterkeste posisjonen til å si noe om det utsagnet, noen andre?

Idag har jeg for en gangs skyld all på tro på at dette blir en god lørdag sammen med Dr. Madnar Petrovich - Pizzabakeren har nemlig tilbud denne uken og tilbyr en stor pizza + 1,5 liter brus for den behagelige summen av bare 159 kr. Jeg må bare sikre billetter til oss først. Får vi salen alene?

Nei, det gjorde vi absolutt ikke - men det var kun 4 plasser som var kjøpt fra før, og jeg fikk fingen ut da to mystiske seter var kommet på banen rett ved siden av plassene jeg hadde sett meg ut. Her skal vi ikke slått på målbanen.

16 minutter igjen til det stenger. Skal jeg gå? Nå begynner suget.

Plottet vet jeg ikke mye om, men vi befinner oss i Boston i 1978.

FREE FIRE er en overveldende action-thriller som tipper hatten sin til de klassiske krim-filmene fra 70-tallet, samtidig som den er moderne fortalt og utført. Full av action og bekmørk humor, og levert med knivskarp dialog og timing er den trolig et av årets mest originale og underholdende filmer i sjangeren.

Hørtes mer enn godt nok ut for meg.

For noen måneder siden skrev SirGalahad en blogg om sin opplevelse av The Room, så jeg får nesten gjøre det samme. Det stemmer, jeg har endelig sett kultfilmen som holder tittelen verdens dårligste film, i fullstendig edru tilstand - uten å ha røykt noe i forkant. I motsetning til SirGalahad klarer jeg ikke å elske den av hele mitt hjerte, men jeg elsker opplevelsen filmen ga meg av hele mitt hjerte.

Jeg hadde aldri sett filmen i sin helhet før, og jeg følte på alle måter at jeg måtte gripe denne helt unike muligheten. Det gikk nemlig under radaren at en venn av meg, Kim og en venn av Kim (Ruben) som jeg såvidt ble kjent med på nyttårsaften, var interessert i et arrangement som skulle "gønne på med dobbeltvisning av to kjempedårlige filmer, så dårlige at de er verdt å se. "The Room" og "Himmel og Helvete". Trenger jeg enda et anførselstegn her?

Med en gang jeg så det, sendte jeg en melding til Kim:

Vi er nødt å gå på dette. Jeg spanderer hvitvin og du er med ikke sant

Svaret: Haha veldig lyst men det er spørs om jeg kan den dagen fordi jeg må sikkert jobbe

Et annet individ enn meg som var gira på å se denne filmen, hurra! Men Kim hadde allerede sett den 5 ganger, så han visste fint hva han gikk til for å si det pent. Lidenskapen hans for å få med seg dette var til å ta å føle på:

Det er mandag ja, men jeg ser ikke noe inngangspenger. Koster det noe i det hele tatt for den forestillingen for The Room? Hadde vært amazing å se den på kino med et publikum, men får samtidig ikke lønning før tirsdagen

Den siste personen som gjør den noe slags merkelige firkanten bestående av meg, Kim og Ruben komplett, er søsteren min. Hvorfor vet jeg ikke, men jeg antar at det er fordi hun har jobbet sammen med Kim, og hun klinte med Ruben på nevnte nyttårsaften. Så jeg spurte henne om hun ville være med, på en kjempediskret og involverte måte.

Det er et arrangement på mandag hvor det vises to direkte DÅRLIGE filmer. Den ene har jeg hatt lyst til å se veldig lenge. Jeg har snakket med Kim, og ser at Ruben også er interessert - så hadde vært kult om du ble med!

Svaret kom umiddelbart: Er en av dem "The room"??

Jeg svarte forventningsfullt: Jepp!

- Haha dævver ????????
Er Ruben tilbake i Bergen, altså?

Tidsnok fant jeg ut at han ikke var det, men heldigvis hadde hun også lyst å se den, etter å bare ha sett småklipp på youtube. Da var det i boks!! Jeg prøvde naturligvis å få med flere, men det var ingen andre som ville.

Dørene åpnet 18:30, det skulle begynne 19:00 og det var kun 90 ledige plasser. 102 stykker var oppført på "skal" mens hele 490 var "interessert" - så vi ble anbefalt å være ute i god tid for å sikre plass. Vi avtales å møtes 18:00. Jeg tok bussen 17:41, men pulsen min stod i hundre da klokken var 18:00 og verken Kim eller søsteren min var å se. Uten videre bekymring for at jeg kom til å ende opp alene uten retningssans, dukket de opp etter kort tid.

Til vår store forbløffelse, sjokk og ubehag, var vi de første som kom. Dette kunne umulig stemme, så vi tok hatten fatt og gikk for å finne nærmeste butikk der søsteren min var innstilt på å kjøpe sjokomelk, energidrikk og andre sukkerholdige ting hun hevdet å være avhengig av. Etter mye jubling og sarkasme fikk vi øye på Bunnpris. Jeg ble med inn, noe som kom godt med når hun ikke hadde penger på kortet.

På veien tilbake så vi endelig folk som strømmet til for å se The Room, og det ble andre boller når vi kom inn igjen i lokalet og så at køen var begynt. Mens jeg stod i køen ble jeg spurt av Dr. Madnar Petrovich:

Du betaler vel ikke penger for det?

Men jeg kunne betrygge med at det obligatoriske medlemsskapet var dyrere enn billetten. Når jeg skulle betale, fikk jeg riktignok beskjed om at de var tom for medlemsskap, og at jeg bare skulle betale for billetten. Enda billigere.

Innledningvis fikk vi beskjed om hvilke filmer som skulle vises, der The Room ble beskrevet som en rik fyr som prøvde å lage en god film, men så gikk det ikke så bra. Den andre ble beskrevet som dagens propagandafilm - men den så vi ikke, så who gives a shit? Jeg skal fortelle dere noe.

The Room er for hysterisk til å spoiles, og det er noe av poenget med å faktisk SE den i sin absolutte helhet, fremfor alle klippene du allerede har sett av den på youtube. Men jeg vil si dette - den hadde betydelig mer sex enn det jeg forventet. Under hver av de scenene hvisket søsteren min blodseriøst til meg i øret: Hvis det kommer en sånn scene til...

Jeg tror det var kleinere enn sist jeg var dritings og spurte samme søster ut om sexlivet hennes.

Vi lo, og vi lo, og vi lo enda litt mer. For å sitere SirGalahad: Det var konstant latter blant publikum.

Jeg så Ringenes Herre ifjor, og hver gang det kom en minneverdig scene klappet publikum - det var også tilfellet her. Vi lo av ting vi ikke burde le av, lo av hvor flaut det var at vi satt og så på den, lo av alle kommentarene, lo av timingen, lo av karakterne som kom og gikk, lo av hvor meningsløst det var, lo av helheten vi prøvde å finne. Søvnproblemene mine hindrer meg fra å ha den fulle innlevelsen i filmer om dagen, og i dette tilfellet vet jeg virkelig ikke om det var like greit, eller om jeg gikk glipp av noe. Ikke desto mindre, er jeg stolt av å kunne si at jeg har sett den legendariske filmen til Tommy Wiseau - en film som virkelig forfrisket og fornyet mitt syn på livet og dets problemstillinger.

Det var en fantastisk opplevelse jeg virkelig ikke ville vært foruten, en humørboost til de grader. Jeg kommer alltid å huske denne dagen og opplevelsen for hva den var verdt, og spesielt at jeg fikk sett den med to mennesker jeg bryr meg veldig mye om, og som var like begeistret over det de hadde sett som det jeg var. Hands down!

Har du sett The Room? Hva syns du om den?

;)