(Sett inn lang intro her)

Det er fredag, og jeg ser at det er ingen som har deltatt i ukens stafett ennå. Enten er det ingen som kan samarbeide på GR, eller så har Xtord klart kunsten å finne et tema som førte forumet i stillhet. Man skulle tro det bare var noe som lot seg gjøre dersom temaet var å skrive om det flaueste du noen gang har opplevd på internett, og jeg husker en gang jeg skulle ha cybersex med en jente på om...

Jeg kunne selvsagt ha skrevet om da jeg samarbeidet med en fyr på fjorårets SpillExpo, men jeg ser ikke for meg at jeg var den beste samarbeidspartneren - hadde en tendens til å drømme meg bort. Klarte ikke engang å selge en T-skjorte til Glorfindel. Hadde jeg blitt satt sammen med HaXorZ, antar jeg at hun hadde hatt et helt annet syn på meg den dag idag.

Kane & Lynch 2: Dog Days var vel det andre skikkelige co-op opplevelsen jeg hadde med bestekompisen min, og for et helvete det var! Forhåpentligvis hørte du for første gang om morfin i det spillet der. Det blir ikke mer virtuelt intimt enn da du og kompisen din via splitscreen må løpe naken gjennom byen mens dere skyter dere gjennom all verdens politi.

Et par år senere kom Dead Space 3, og mange kritiserte det for å ha mer fokus på action og være betydelig mindre skremmende enn sine forgjengere. Enda mindre skummelt blir det jo når du har muligheten til å spille gjennom historien i co-op med en kompis, og det var nettopp det jeg gjorde. Skremmende eller ikke, det var en actionpakke uten like som jeg ikke ville vært foruten, med en historie jeg virkelig verdsatte på sin tid. Det spørs riktignok om det kan tilgis at spillet slutter med en megacliffhanger, og at du må kjøpe fortsettelsen som DLC. Jeg vet i hvert fall at det var langt ifra OK for kompisen min, og serien døde for han etter det.

Til slutt skal jeg ta en billig utvei i beste First Price-ånd og linke til en gammel blogg som beskriver den ultimate co-op opplevelsen til meg og HeXy - og tilgi meg for at jeg ikke vil besøke de minnene igjen.

(Her begynner bloggen)

Det var vel i april 2015. Mye negativt har blitt sagt om Assassin's Creed Unity, og det med god grunn. Mye av den franske revolusjonen var kuttet vekk i enspillerdelen, og lagt til utelukkende i co-op delen av spillet, slik at de som ikke brydde seg om den delen, unektelig ville gå glipp av Ubisoft's store visjon med Unity.

Omstendighetene ville ha det til at meg og The Cookiemonster startet Arno's eventyr omtrent samtidig. For bare noen år tilbake ville det være utenkelig at meg og han skulle samarbeide om noe som helst - men når to stykker har det samme spillet, kan det gjøre underverker.

Vi startet oss etterhvert en klubb ved navnet [FKMN] MiserableArno og kastet oss på de ukentlige "Club Competitions" og samlet poeng. Vi steg stadig i gradene, og det var først da forespørslene om å få bli med i klubben vår begynte å renne inn. Vi kunne ha maksimalt 50 medlemmer i gruppen, og flere medlemmer betydde flere poeng.

Late medlemmer som ikke sanket poeng ville vi naturligvis ikke ha noe av, for vi var en effektiv gruppe. Denne effektiviteten nådde sitt absolutte grensepunkt når vi kunne vinne Legendary Napoleonic Hood. Premien gikk kun til førsteplass, og konkurransen var knallhard. Vi måtte ta oppdragene som ga oss mest XP, og selv da var det som regel ikke nok til å holde andreplassen unna særlig lenge.

Den uken var det oppdraget The Infernal Machine som ga mest poeng, et oppdrag som i startfasen går ut på å beskytte Napeoelon fra en haug strategisk plasserte snipere, mens han fredfullt sitter i vognen sin uten å gjøre det enklere for oss. Og hadde jeg hatt et tall på hvor mange ganger vi tok det oppdraget om og om igjen for poengenes skyld - eller hvor mange ganger vognen hans gikk i en retning som var lite beleilig for oss da han ble skutt og fikk seg selv drept før vi rakk å redde han - for det skjedde ikke rent få ganger.

Til slutt hadde jeg gjort det så mye at hele mentaliteten omfattet å beskytte Napoleon - vi kunne ikke gjøre så mye annet, da det ville betydd å gi andreplassen (eller enda verre om de hadde klart å ta førsteplassen fra oss) fritt spillerom til å få flere poeng mens ingen i gruppen vår jobbet aktivt for å få inn poeng.

Bare de timene vi sov, kunne være nok for den andre klubben til å sanke inn nok poeng til å ta oss igjen over natten, og det var mildt sagt frustrerende. Dette var flere dagers intens jobbing og hardt slit som stod på spill. Verst var det når Cookie plutselig mistet internettet sitt, slik at jeg nesten utelukkende stod med ansvaret for å få inn poeng til gruppen, med unntak av et par andre av medlemmene våre som bidro litt her og der. Når jeg tenker tilbake føltes det som om klubben vår var The Army of Two, men Glorfindel var jo også med der.

De siste dagene var de tyngste, for da fikk vi virkelig føle presset. Vi måtte vinne, ellers hadde alt arbeidet vi hadde gjort, alle timene vi hadde lagt ned - vært forgjeves. Og for en følelse det var da det gikk opp for oss at VI VANT! Seieren har sjeldent smakt like godt som den gangen, det skal virkelig sies.

...men det var da Ubisoft bestemte seg for å annonsere Syndicate 12. mai 2015, og gi faen i Unity sin onlinedel. Vi hadde vunnet den mest intense og beinharde klubbutfordringen, men også den siste. Spillet ble utgitt i slutten av november 2014, og allerede i mai 2015 var det slutt på utfordringene. Etter så tungt fokus på co-op skjønte vi ikke helt logikken bak dette, og jeg mener å huske at Cookie også sendte dem en melding om det, til liten respons.

Uansett tok de aldri fra oss seieren, og vi passet på å sende melding til lederen for den tapende klubben etterpå. Det står som det mest stressende, men kanskje også det beste minnet fra Unity, gitt at historien ikke var den beste. Enspillerdelen slutter jo også i 1794, mens Napoleon-oppdraget fant sted 24. desember 1800.

I skrivende stund har klubben vår 38 av 50 mulige medlemmer, men det var visst kommet inn 8 nye forespørsler siden sist.

perlegryn, Canache_Vnzla, tordek2, HackingGamer11, Molliz2003, D7_611, Sommerstad97 og MR_SWAT_99 er de heldige som nå kan kalle seg stolte medlemmer av [FKMN] MiserableArno.

The Queen of GR provided me with a challenge of dreams - but can I pull it off?

Å skrive blogger handler om å være i riktig mental tilstand. Det var jeg i hvert fall når jeg skrev dette diktet en morgen i 2014. Men dronningen godtar vel ikke at man linker til tidligere blogger. Har faktisk krysset av en del på checklista - lurer på om Quinzel hadde hjulpet meg med den ene, om jeg hadde kjøpt et basseng til henne.

So let's get this party started!

Jeg drømmer om å nakenbade med Quinzel. Jeg drømmer om å lese om livet til SirThomas, skrevet av Predator. Jeg drømmer om å drikke med ElGamer. Jeg drømmer om å løfte vekter med The Cookiemonster. Jeg drømmer om å reise til India med Glorfindel. Jeg drømmer om å se TK (Art) lage et portrett av The Neon Demon herself. Jeg drømmer om å se JoEy_Odd skrive nye innlegg. Jeg drømmer om remote som statsminister. Jeg drømmer om å bli helt ute med Duck Song og SirGalahad. Jeg drømmer om å diskutere med The Heretic i virkeligheten. Jeg drømmer om å snappe med bent_a. Jeg drømmer om å være like morsom som Jeppzki. Jeg drømmer om å prate med Marlboro Red om 20 år. Jeg drømmer om å være svær, som A to the H. Jeg drømmer om at Finalfantasyfrelst skal lese om drømmene mine. Jeg drømmer om å snakke med Lt Mactawish på Skype. Jeg drømmer om å være like god i muntlig engelsk som sideswipe. Jeg drømmer om å ta like gode bilder som HaXorZ. Jeg drømmer om å lese flere blogger av Strife_Cloud. Jeg drømmer om å se John Wick: Chapter 2 med onkelcleo. Jeg drømmer om mitt gamle GR-crush, Spillpike.

Jeg drømmer om å møte Nicolas Winding Refn. Jeg drømmer om oppmerksomheten til Stephanie Corneliussen. Jeg drømmer om å skrive til Brad Pitt. Jeg drømmer om å snakke med datteren til Johnny Depp om Fear and Lothing in Las Vegas. Jeg drømmer om den nye filmen til Tom Six. Jeg drømmer om å se Jake Gyllenhaal i Richard Kelly sin oppfølger til Donnie Darko. Jeg drømmer om å se Jeff Bridges spille The Dude på nytt. Jeg drømmer om å se Jason Statham dykke med en Megalodon. Jeg drømmer om å se Bryan Cranston returnere som Walter White. Jeg drømmer om en verden der Hunter S. Thompson ikke hadde begått selvmord.

Jeg drømmer om et liv uten selvmordstanker. Jeg drømmer om et problemfritt liv. Jeg drømmer om å gjenoppleve barndommen. Jeg drømmer om å få sove. Jeg drømmer om å være uskyldig. Jeg drømmer om å nyte livet. Jeg drømmer om å rette opp i mine feil. Jeg drømmer om å være en god venn. Jeg drømmer om å ha en mening. Jeg drømmer om å ønske meg en jobb. Jeg drømmer om å være dedikert. Jeg drømmer om den største innlevelsen. Jeg drømmer om lidenskapen. Jeg drømmer om mitt gamle internettalias.

Jeg drømmer om å være like spillinteressert som jeg en gang var. Jeg drømmer om å lese bøkene skrevet av David Wong. Jeg drømmer om å bli sjokkert. Jeg drømmer om å gjøre noe surrealistisk. Jeg drømmer om avhengigheten. Jeg drømmer om den ultimate rusen. Jeg drømmer om anerkjennelse fra søsteren til bestekompisen min. Jeg drømmer om å være mer komfortabel bak tastaturet. Jeg drømmer om øyeblikket der jeg møter søsteren til en fra GR. Jeg drømmer om å finne identiteten til jenta jeg snakket med fra 2007 til 2015.

Jeg drømmer om alt jeg gjorde rett. Jeg drømmer om det som har vært. Jeg drømmer om gleden ved å gå på konsert. Jeg drømmer om intensiviteten. Jeg drømmer om The Raid 3. Jeg drømmer om det tredje kapittelet om John Wick. Jeg drømmer om neste sesong av Mr. Robot. Jeg drømmer om evnen til å overraske. Jeg drømmer om nye vendinger. Jeg drømmer om det mest sinnssyke scenarioet. Jeg drømmer om den beste penisforlengeren. Jeg drømmer om å overgå forventninger. Jeg drømmer om å leve i øyeblikket. Jeg drømmer om filosofien. Jeg drømmer om en ny sesong av DAG. Jeg drømmer om en kompis som Tyler Durden. Jeg drømmer om å kontrollere tilværelsen. Jeg drømmer om å leve i illusjonene. Jeg drømmer om mine beste år. Jeg drømmer om å være i en drøm.

Jeg drømmer om å skrive denne bloggen i all evighet.

Nå skal jeg ikke ta på meg rollen som Sherlock Holmes og disponere ironien like åpenlyst som remote gjorde i bloggen sin som egentlig handlet om hvor mye han hater zombier*.

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å kaste lys over hva hver enkelt av dere hater, men hadde ElGamer godkjent dette?** En oppfølger til ElGamer vs. Evil med Glorfindel som antagonist i en ganske tydelig guderolle*** har lenge vært i tankene mine, men idéen falt gjennom en bakdør i hodet.

Derfor kan vi komme oss til saken allerede: Jeg HATER Adam Sandler.****

Dere kan derfor tenke dere hva som gikk gjennom hodet mitt når jeg leste dette. Snakk om Fantastic Four!

Denne mannen gjør ingenting bra*****, og hvis Marlboro Red skulle si noe på det, står ikke verden til påske.

Alle har vel sett Click med sitt fancy, futuristiske plott om en mann som får tak i en fjernkontroll som gjør at han kan spole frem og tilbake i tid etter eget ønske - problemet kommer derimot når du ser hvem som spiller hovedrollen, og hans forsøk på å være morsom. Hvis du fant deg selv emosjonelt grepet av denne filmen, må jeg nesten anta at du går til psykolog. Mine herrer og Quinzel, jeg ble nok diagnosert med testikkelkreft etter at min nærmeste venninne ga den 8.5/10 med disse ordene:

Jeg elsker den
Jeg ler meg ihjel av den
Og jeg griner av den

Hørtes ut som et dikt fra Ivar Aasen spør du meg, en annen vi kan begynne å hate når vi først er i gang. Men nok om den filmen, jeg kjenner det stikker i ballene allerede. Noen måneder tidligere så hun også The Longest Yard - skjønner dere hva jeg må slite med?

Det handler ikke om forventninger, men jeg mener å huske at jeg hadde rimelig store forventninger til Anger Management. Jeg har jo slått hull i et par vegger og fått beskjed om å dra på sinnemestringskurs, så tenkte at dette måtte være morsomt. Det var det ikke, selv med Jack Nicholson som god nummer to. Hele filmen handler om ubekvemme situasjoner for karakteren til Sandler, og hvor han takler disse i et naturlig raseri - før vi går over til neste fase hvor han blir gjort narr av, latterliggjort og satt på plass av Nicholson. Det blir litt som om jeg skulle møtt Quinzel og befølt henne godt og lenge på brystene, for så å forvente at hun skulle gått derfra med et smil. Om jeg husker filmen rett da, er lenge siden. Ga den 4/10. Anger Management er visst også blitt en serie, for deg som digger Charlie Sheen.******

I 2015 derimot, snudde ballen. Godeste Håkon som vil ha med seg nærmest hver eneste animasjonsfilm/barnefilm på kino, ville ha meg med på Hotel Transylvania 2.

(Off topic: Håkon ja, en fyr jeg sikkert kunne skrevet mange blogger om. Kunne til og med laget en spin-off av denne bloggen med hans hat mot Ben Affleck og Batman v Superman spesielt. Eller mot Jon Aage, som bare har én arm og klarer å krype seg oppover nervene på de fleste. Hehe ja apropos - hvor blir det av Ben Affleck-tråden, sideswipe? Med det sagt, får jeg ikke håpe at han registrerer seg her.)

Hadde ikke sett den første, men fikk den raskt unnagjort med lillesøsteren min - og skulle dere sett, den var jo ikke så ille. Litt Shrek-aktig. I tillegg slipper man jo å se trynet til Sandler på direkten.

Ifjor, etter at jeg mutters alene nettopp hadde sett The Untouchables på PC'en på skolehybelen i nattens timer, fikk jeg en indre lyst til å se The Ridiculous 6 siden Netflix viste den med et stort bilde som anbefaling etter at jeg hadde sett den andre om de som ikke lot seg bestkke. Men det var helt til jeg fikk vite hvem som var med i den.

Tenk at du vil se noe med Adam Sandler
Frivillig, til og med

Som den gamerkåte junkien både jeg og sikkert flere var - så var det jo passe umulig å få med seg at Pixels gikk på kino. Det er jo det reneste, mest krystallklare eksempelet på en spillfilm, og gjett hvem som er med i den? Det stopper ikke her, for GR skulle helst reklamere så mye som mulig for den*******, og kjøre konkurranser der du kunne vinne kinobilletter og/eller andre premier til filmen om jeg husker riktig. Tenk om noen av oss vant.

Til slutt fader, må jeg innrømme at det fristet en god del å se The Do-Over når jeg bladde forbi den på Netflix, men Tor Erik tok på seg syndene for meg. Nå som jeg har tilstått, la oss stoppe der.******** Før jeg får Sandler på hjernen.

* Jeg mente å huske det var en skolebuss på coveret til den filmen, men jeg husket feil.
** Ikke glem ElGamer.
*** Klisjé eller hva?
**** Hvem ellers?
***** Se til de to små avsnittene om Hotel Transylvania der jeg motsier meg selv.
****** Er det verdt å se gjennom hele Two and a Half Men?
******* Noen som vil svare på vegne av GR?
******** Det siste avsnittet var ment som en beskjed til publikum om inspirasjonen jeg tok fra remote.

PS: Jeg har lenge vært vant med å være den som skriver de aller mest personlige bloggene på hele forumet, men da Quinzel leverte inn sitt bidrag til #KJ€RL1GHE7, kjente jeg at jeg fikk litt av en utfordrer. Skal vedde på at hun har litt av en blogg til ukens tema.

Dette er da et umiddelbart svar på Glorfindel sin kommentar på sideswipe sin blogg, Spillkjærlighet - Telltale Games

Her skal jeg trenge meg på med min divergent-ass og meddele at jeg ikke har spilt et eneste Telltale-spill.

True story.

Dette måtte vi jo gjøre noe med, tenkte jeg. Umiddelbart. Så jeg tilbydde han den lette veien til befrielsen, så han kunne starte allerede i kveld. Som om kommentaren hans aldri hadde blitt skrevet.

Svaret hans? For Honor says hi

Så han innbiller seg at han har mye å spille, og ikke har tid til å ofre TO timer av tiden sin på å spille gjennom en Telltale-episode. Men jeg skal fortelle dere noe, når man er filminteressert har man mange flere filmer å se på kino om dagen.

- John Wick: Chapter Two
- Moonlight
- The Great Wall
- Trainspotting 2
- Fist Fight
- Bye Bye Man
- Logan
- Kong: Skull Island

...og dette bare i salen. Idag foreslo jeg til filmbuddy'en min at vi kunne ta et gjensyn med Unbreakable, eller følge opp American Heist med enda en ransfilm, Raiders. Eller skal vi endelig få sett Moonlight? Kanskje det også er på tide med et gjensyn av John Wick, for å friske opp til den kinoaktuelle oppfølgeren.

I tillegg på at jeg venter på å få Human Centipede 3 i posten, og for alle dere som har lest bloggen min om Tom Six vet dere hvor viktig den er å få med seg.

Det mest betryggende ville nok være å fortsette med The Sopranos, men poenget er at jeg har mye sterkere variasjon enn Glorfindel sitt "For Ære", en ære han ikke vil gi slipp på for å si hei til Telltale i noen få timer...

Venter også på Dead Rising: Endgame i posten, som er oppfølgeren til den forrige Dead Rising-filmen om dere lurte. Med andre ord blir det nok et rimelig zombieslaktende ENDGAME.

Under en drikkelek i går kveld ble alle sammen spurt om de hadde onanert på jobb. Det var heldigvis ingen som drakk. I hvert fall ikke hun som jobbet i barnehage.

Det var unektelig ganske sårende å få høre fra min egen far at jeg ofte ble forelsket. Han som brukte 6 år av livet sitt på en kubansk hore, frem til det låste seg inn en 70-åring i leiligheten hennes mens han lå og sov der, da var det for én gangs skyld nok.

Uansett, min offisielle fjerde crush var en arbeidskollega av meg. Hadde ikke følelser for henne på samme måte, men likte utseendet hennes og anså det som en forelskelse, noe du for all del ikke må legge tydelig fokus på gjennom en arbeidsdag. Til slutt vet jeg ikke om jeg fikk et behov for å imponere henne, men det var uansett ganske pinlig når hun ga meg grei beskjed om at jeg måtte spørre hvis jeg trengte hjelp, eller hun ga meg en arbeidsoppgave som hun likevel måtte hjelpe meg med fordi jeg ikke klarte å gjennomføre det alene.

Men det var en annen fyr der, en typisk nerd. Alle liker felles nerder på en arbeidsplass, det gir automatisk noe å snakke om. Så hadde det seg slik at jeg startet samtale med han i sommer for å spørre om noe angående avdelingen, men han jobbet ikke der lenger. Plutselig snakket han om hvor kjekk jeg var, spurte hvilke seksuelle preferanser jeg hadde og tilbydde meg å bli knullekompisen hans.

Litt mentalt sjokkert forklarte jeg at jeg stort sett har fantasert hovedsakelig på jenter, men at Bruce Campbell og Jake Gyllenhaal også hadde vært innom mine innerste tanker. Mine assosiasjoner med jobben stopper riktignok ikke der.

Morgenen etter bursdagen min da humøret var på topp, skrev jeg til min såkalte crush. Bare noen timer i forveien hadde jeg følt meg som en bøtte med dritt etter å ha dratt med tre amerikanere jenter fra byen, til verdens mest utenkelige nach der ingenting gikk som planlagt og vi satt der med moren til en fyr som vi ikke hadde den fjerneste idé om hvem var.

Alt dette oppsummerte jeg til crush'en min, og hun så meldingen med en gang - når klokken var halv 7 om morgenen på en jævla søndag. Som om ikke dette var faretruende nok, tok jeg opp samtalen igjen med henne et par 5-6 måneder senere mens jeg var god og dritings, og luftet alle tankene mine om henne som person i tur og orden. At hun ikke slettet fra face etter det er et eneste stort mysterium, men jeg kan med andre ord aldri ta turen til min tidligere arbeidsplass igjen, og risikere å møte på henne med et eneste blikk.

Ekte kjærlighet, eller hva?

Så hvis du tror at du har det merkelig på jobben, bare tenk på SirThomas.