Norsk
Blog
VERDENS VANSKELIGSTE SPILL!!!

VERDENS VANSKELIGSTE SPILL!!!

Ja, må si den siste perioden har vært tung. Jævlig tung!!! Ting har gått meg drastisk i mot. Jeg har vært i mørket. Møtt veggen. Havnet lengre ned i kjelleren enn noen gang tidligere. På et tidspunkt lette jeg etter meningen med livet. På neste tidspunkt lå jeg i fosterstilling, snurret rundt og talte halvveis i tunge. Eller var det dansk?
Men hvorfor? Hvorfor følte jeg meg helt verdiløs, dårlig og kastet opp middagen av en pinefull følelse av fortapelse? Jo, jeg hadde kjøpt CUPHEAD i den simple tro at det ikke ville være så hennsynsløst at det nesten kunne ta knekken på meg.

Ja, jeg overdriver nok litt, men av alle spill jeg har spillt, innkludert Badlands, har jeg aldri slitt så fordømt mye som med dette. Ja, snille meg ga det 9/10 i min anmeldelse, og det var fordi den karakteriske 30-talls tegnefilmstilen er et unikum å bruke i et spill og fordi det er sunt å slite om og om igjen for å lære seg spillbrettenes og bossenes mønster for så å ose av glede og stolthet når man får sin seier. Jeg glemte bare å nevne hvor jævlig det enkelte ganger føltes å være gamer.

Ja, og jeg hadde hjelp fra min sambo som måtte roe ned temperamentet mitt til tider. Enkelte baner var ok. Man kunne bruke en håndfull ganger på å prøve, også fikk man det til. Men så kom banene hvor man brukte timer! Mange timer! Det må også nevnes at jeg er en dårlig taper og en utålmodig sjel.

Jeg er nok også en dårlig gamer som krever det litt mer simpelt. Da jeg slet på det enkleste og fikk vite at min lillebror spilte på normal vanskelighetsgrad og pløyde seg lettere frem, fikk jeg nærmest røde hunder på øyeeplet og kakkelakker i ørene!

Ja, noen av dere som leser dette og har spilt Cuphead vil vel også synes jeg er dårlig. Men noen av disse banene krever spesielle ferdigheter. De har ikke jeg fått. Sånn er det bare.

Ved en eller to, om ikke tre anledninger så jeg nokså mørkt på det. Nei, dette skulle jeg ikke gjennomføre! Ikke f! Ikke sjans i havet! Og når vi endelig hadde greid hver føkkings bane og nådde den åpenbare slutten fikk vi beskjed av en tulling med terninghode om at vi ikke hadde samlet kontraktene vi trengte! WTF? Vi hadde jo beseiret hver boss og greid alle baner, både til fots og i fly. Et raskt Google-søk ga oss svaret...desverre. Det viste seg at om du bekjemper bossene på enkel modus, får du ingen kontrakt. Verden fallt i grus. Dommedag i mitt hode. Vi hadde strevd mer enn noen gang i et spill for å ta de bossene. Også fikk man så vidt jeg kan huske ingen beskjed om at man må bekjempe dem på regular modus heller, om jeg da ikke bladde over det.

Uansett, man vil jo gjerne overvinne de harde slag som livet gir. Og dermed ble 9/10 stående på tross av at Cuphead nesten fikk meg til å slå kaffekoppen mot hodet. Bokstavelig talt!

HQ
Musikkens betydning

Musikkens betydning

Spill består av mange ulike komponenter. Det er derfor svært synd at spill i lengre tid har blitt sett ned på, og klassifisert som å være en barnegreie eller et nerdeopplegg. For andre, vel og merke. Vi som gamer vet vel best at spill ikke er svada.
Nå som gaming har kommet i et bredere lys også på TV og som E-sport vil det kanskje endre seg. Uansett, spill står for meg på lik linje med både film, musikk og bøker, men jeg synes personlig at spill er mer innholdsrikt enn de andre sjangrer for underholdning.

Tilbake til det jeg begynte med; ulike komponenter. Ja, spill er satt sammen av det visuelle, det du kan se/lese og det hørbare, altså det du kan høre av lydeffekter og frem for alt musikken. Det er sistnevnte jeg i dag vil trekke frem. Det slår oss kanskje ikke, men musikken har egentlig en stor betydning for et spill. Ja, så lenge musikken er godt komponert, brilliant plassert i spillet og ikke trer frem som en lavbudsjetts følelsesløs svada av simpel random-instrumenter som bare er pakket inn for at det skulle være musikk i spillet.

Når jeg spiller split-screen med min bror skal han alltid høre Spotify i bakgrunnen slik at man ikke får med seg noe lyd fra spillet. Slik var jeg også da jeg var ungdom, men nå i dag er det svært sjelden jeg har egen musikk fremfor den musikken som er tenkt til spillet. Dette kommer også an på hvilket spill jeg kjører, men stort sett har de spilla jeg har gamet de siste årene hatt så godt soundtrack at det ikke hadde vært nødvendig med Spotify.

Men hva har musikken å si for spillopplevelsen? Ganske mye i mine øyne. Dette kommer fortsatt an på hva du spiller. Er det noe svada-makkverk av et lydspor kan man gjerne øredøve det med selv visemusikk fra Spotify (ikke at det er mitt tilfelle, da).

Jeg har spillopplevelser som jeg minnes sterkere når jeg vet at musikken også var der for å heve atmosfæren. Når jeg gamer Morrowind slår jeg musikken opp på fullt i innstillingene. Morrowind har det beste musikksporet jeg noen gang har hørt i et spill. Den er komponert av Jeremy Soule. Ja, disse komponistene husker man gjerne navnet på, fordi de lager ekte musikk som hver og en instrumental-musiker kan verdsette. Noen som hører på Jean Michell Jarre eller kjenner til hans fantastiske verker? Du hørte han nok på radio i GTA IV, men stort sett produserer han musikk for utgivelse og ikke via andre platformer, men musikken er stort sett instrumental. Han er nok mer kjent en Morrowinds komponist av den grunn at han står i skyggene og komponerer for spill. Men vi gamere vet hvem det er snakk om. Håper jeg.

Hva hadde Halo vært foruten sitt tittelspor som høres ut som et kor av religiøs bakgrunn i det meny-skjermen kommer opp og en stor Halo-ring majestetisk skuer over oss? Halo-musikken er meget godt laget og den starter ved ulike sekvenser. Det å være Master Chief ble ti ganger tøffere når et kult soundtrack hever spillet opp så mange hakk. Vi undervurderer kanskje musikken, men om vi tar oss tid til å lytte, kan vi bli nokså forundret over hvor finurlige komposisjoner som er der.

Sett fra mitt syn er musikken altså viktig. Jeg har selv samlet mye musikkutgivelser av fysiske album fra soundtrack gjennom tiden. Da verdsetter du det nok litt over gjennomsnittet og det kan virke nerdete. Men er det egentlig et minus å være betatt av noe man liker og hyller?
Jeg er nok ikke alene om å mene at musikken har mye å si for et spills helhet. Jeg håper iallfall ikke det. Eller...jeg vet jeg ikke er det. Jeg vet det er gamere der ute som tilber Koji Kondo for å ha gitt oss den formidable musikken i Zelda-serien. Zelda er nok et av de beste eksempler på at musikk gjør underverker av betydning i spill. Ocarina Of Time hadde vært bullshit om melodiene var bare svada. Men det er de ikke, de er velkomponerte og forseggjorte.

Morrowinds musikkspor "Blessing Of Vivec" har i mange år vært mitt favoritt soundtrack, og det er det fortsatt. Det er noe med den "sangen" som bare er fantastisk godt komponert.

Er det flere der ute som har noen favoritter? Flere som mener musikk har betydning i spill? Del gjerne ditt favoritt-spor i kommentarene.
Eller er du av den typen som trykker mute på tv-en og heller spiller av Spotify? Del da hvilken musikk du foretrekker å høre til ulike spill. Alt er jo lov, og alle har sine egne meninger, så jeg halshugger ikke de som ikke bryr seg om soundtrack. Absolutt ikke. Men på lang sikt bør musikken være tilegnet og laget godt til et spill på lik linje med musikken i en film.

Det var alt for nå.

Ha en god helg!

HQ
Bakoverkompitable spill og uka som var...

Bakoverkompitable spill og uka som var...

Jeg legger pailabbene på sofakanten fra hvor jeg sitter tilbakelent og slapper av. Jeg har arbeidshelg men akkurat nå er jeg fri. Jeg glaner på min andre hobby; akvariumet. Det er fyllt med mange fisk og en dekorativ design på innsiden.
Jeg har akkurat fullført en anmeldelse av The Escapist 2 som jeg og madammen nå har spilt en stund. Søkki som timene har fløyet mens vi har prøvd å finne mulige måter å rømme fra de ulike fengslene. Det er godt å måtte bruke hjernecellene igjen.

Jeg la tidligere en dag ut en anmeldelse av Through The Woods som er bygget på norske folkeeventyr og laget av et norsk selskap. Jeg tror jeg fikk svidd av kruttet i den anmeldelsen da jeg endte opp med å gi spillet en laber 2-er. Ja, for jeg mener dette spillet inneholder ALT som kan trekke ned et spill. Det eneste som holdt meg unna å gi det strykkarakter var faktisk det faktum at grafikken var ok og ideen meget god til tross for en rævva historie. Ja, for hvorfor har vi ikke brukt troll på en norsk måte før i et skrekkspill på denne måten? Fantastisk om de hadde greid å ro i land dette spillet på en god måte. Desverre. Den gang ei. Flere som har prøvd det og kanskje mener jeg tar feil her? En karakter er jo ikke en fasit, det er en mening.

Vi som har gamet i noen år, vil som regel slå fast for dagens nye gamere at spillene var så mye bedre før. Og de nye generasjoner vil som regel krangle på det. Dette er helt greit, men hvorfor var det så mye bedre før?

Jeg vokste opp i løpet av nittitallet, og har gamet i om lag 22 år, fra jeg var ca. 4 år med en passe utslitt Nes. Har etter det eid mange konsoller og spill gjennom årenes løp. Jeg tror at dagens gamere som vokser opp med dagens spill ser på feks. Skyrim med samme glede slik jeg så på Ocarina Of Time for mange år siden. Har nok brukt den settningen før.
Likevel liker jeg godt også nye spill, og jeg tror enkelte av nåtidens gamerspirer også liker de spillene jeg vokste opp med på sin måte. Joda, grafikken var kantete og vi gamet ikke over nett, men vi hadde det sabla morro den gangen også. Retro er jo i skuddet virker det som.

Det jeg vil frem til er at jeg synes det er morro å se gamle spill bli pusset støv av og gjengitt enten i ny form eller slik det var. Jeg er ikke mye kjent innen Playstation, men vet at både Nintendo og Xbox har en god del gamle spill som nå kan spilles på nyere konsoller.
Siste nytt er de bakoverkompitable spillene som har blitt pøst ut fra den orginale Xbox-konsollen. Jeg skrev i forrige uke om både Morrowind og Conker Live&Reloaded, men nå har det også kommet mer.

Av min smak og som gammel Star Wars blodfan har jeg fått gleden av å se en rekke spill fra stjernekrigen poppe opp i Xbox Store.
Star Wars Battlefront 1 og 2 er vel noe som gleder mange, og da tenker jeg på de gamle fra den orginale Xbox, og ikke de nyere. Battlefront 2 er nok det jeg føler er spesielt godt laget for fansen. Og nei, jeg tror ikke lootbokser var oppfunnet på den tiden, og takke faen for det XD
Knights Of The Old Republic er også her med det første og det andre spillet.
Star Wars Jedi Knight også, og jeg håper vi får oppfølgeren til det spillet også.
Et noe mindre kjent spill er vel Republic Commando. Også fra Star Wars-universet.
Også flere gamle spill er nå ankommet for de som måtte være sugne på å gjennoppleve fortidens spillperler.

Jeg gleder meg forøvrig til Sea Of Thieves får sin oppdatering og kanskje litt mer....CONTENT.
Gamer også litt Fortnite som hele verden ellers tydeligvis gjør.

Nå titter solen frem utenfor vinduet. Våren er endelig her. Så da får jeg ønske alle gamere en god helg!!!


Forresten; hva spiller dere for tiden?

Har en innrømmelse...

Har en innrømmelse...

Jeg må bare innrømme det...ja...jeg spiller fortsatt Pokemon Go fra tid til annen. Mulig det er skikkelig 2016, som kidsa sier, men når man er over halvveis til femti så kan man gi blanke. Det som noen mener er ute trenger ikke å bety at du skal synes det er kjipt. Så derfor sier jeg det med stolthet; ja, jeg spiller fortsatt Pokemon Go, og jeg trives med det :)

Har vært Pokemontrener siden 15 Juli 2016, og jeg har stort sett spilt med dama mi, både til fots og i bil. Da vi var på ferie i syden, da vi var på weekend i Sverige og også svært mange tanker diesel har gått med i lokale strøk da vi bor godt ute på landsbygda med lange avstander mellom stoppene og gymene. Nå spiller jeg ikke hver dag, det blir mer random og i perioder. Og jeg har enda ikke funnet en eneste shiny Magicarp!!! Frustrerende!!!
Jeg vet det er meningsløst å spille Pokemon Go, men det er både sosialt og avhengighetsskapende, pluss at man får frisk luft. Men det blir også en del minneverdige øyeblikk...

Ja, en gang dro jeg og dama med ferga kun for å samle Pokemon over fjorden. Vi trodde vi var smarte og satte igjen bilen på land. Det er tre fergesteder i omegn der vi bor, og dette var selvsagt den eneste som man måtte betale på selv om man kom til fots! Forsåvidt greit nok, vi betalte 70 kroner per vei, men jeg hadde selvsagt glemt å lade den j#@*a telefonen!!! Da ferga dro fra land i første tur laddet telefonen min seg ut. Surt! Enda surere var det at dama mi fikk fanget noen Pokemoner jeg lenge hadde siklet etter.

Schyter har lenge vært en Pokemon jeg har strevd med å fange. I forigårs fikk jeg den etter et års strev. Et år!!! Og da var den et mareritt å fange da den var på level 2000! Men jeg fikk den til slutt.
Det er ca. et år siden jeg møtte den sist. Den dukker opp på et avsidesliggende sted nesten uten mobilnettdekkning. fjor en mørk sensommerkveld var vi i det strøket, altså langt ute på en smal vei med høyt gress i alle kanter. Det var faktisk en gym der også. Jeg fikk ikke sett noen Schyter der, men noe sa meg at tanken var full. Jepp, jeg måtte ut å pisse. Derfor gikk jeg ved noen busker ca. 200 meter unna bilen hvor dama mi satt ved gymmen for det kunne være trafikk der noen ganger, og jeg ønsket å pisse i fred.
Jeg hadde med telefonen for dette var det eneste stedet jeg noen gang hadde sett Schyter. Mens jeg står og pisser og ser på telefonen med den andre hånden, hører jeg plutselig en raslende lyd. Ikke på spillet, men in real life! En stor grevling kom løpende rundt svingen ved busken ti meter fra meg! Jeg satte i å løpe som om det sto om liv, ja for jeg var uten sokker og i clocs! Heldigvis hadde jeg akkurat pisset ferdig.
Ryktet sier at grevling kan finne på å angripe og da går den etter bena, og om den biter så slipper den ikke før den hører at et bein knekker. (Støvler med isopor-biter i er et godt råd).
Dama mi fikk seg litt av et syn da jeg løp som en forskrekket høne mot bilen mens jeg prøvde å holde clocsene på bena. Jeg overlevde.
Og forresten; clocs er visst harry, derfor har jeg både luftige sommerclocs og forede vinterclocs XD

En gang lette vi lenge etter Lapras. Det var under vannsermonien (eller noe slikt). Vi lette utpå enden av land mot havgapet og på steder man ikke burde ta sjansen på å vandres. Den dukket opp på siste dag men da kræsjet spillet og vi møtte den ikke igjen. Det er forøvrig et dårlig minne. Men litt etter fikk dama mi den, og ikke jeg! Da var jeg skikkelig missunnelig. Jeg fikk den selv også senere. Da var gleden stor.

Men selv om det har gått noen mil via bil, har jeg, som ellers en nokså utrent og smålat, fått brukt bena en del for å gå også. Det er ingen andre spill jeg har brukt så mye fysisk energi på, bortsett fra visse Wii-spill.
Det var vel også litt av hensikten med spillet. Å få gamere ut og skape noe sosialt. I mitt lille nærmiljø har jeg blitt paff over folk i alle aldre, fra barn til ungdom, til 30-åringer, 50 åringer og besteforeldre som er med barnebarn.

Samme hvor kjipt noen mener Pokemon Go er, så har det og er det et lite unikum av et spill som lar oss spille og samles på nye måter.

Så hva var egentlig pointet med denne bloggen? Aner ikke, men ville bare informere om at Pokemon Go fortsatt er kult.

Men er det flere her inne som gamer det? Jeg vet at trenden har gått ned, men jeg nekter å tro at jeg er den eneste her inne på GR som fortsatt spiller det. I såfall er det noen som ikke vil innrømme det he, he :)

Ha en fin uke!

Glede over Morrowind på Xbox One :)

Glede over Morrowind på Xbox One :)

En gledelig nyhet for de av dere, meg selv innkludert til det fulle. "The Elder Scrolls III: Morrowind" er nå bakover-kompitabel og kan spilles og lastes ned på Xbox One.
"Conker Live & Reloaded" er heller ingen dårlig ankomst, men Morrowind!!! Fy søren som nostalgien går gjennom kroppen!

Jeg har blogget om Morrowind før, og der fikk jeg vel uttrykket meg 10% av hva jeg har som minner og tanker rundt det. Jeg måtte skrevet veldig, veldig mye om jeg skulle ramset opp alt som det har hatt av betydning for meg.
Alt i alt vil jeg si at det er to verdener i spilluniverset som virkelig har gjort mega-inntrykk på meg som gamer og person, og det er Zelda-Ocarina Of Time og Morrowind. Med over 20 år forran spillskjermen sier det ganske mye.

Morrowind er unikt. Det er stort. Ikke bare i spillkartets og innholdets betydning, nei også ikke minst i alt av historie og detaljer Vvardenfell byr på. Vvardenfell er forøvrig delen i provinsen Morrowind utspiller seg på, hvis du ser bort i fra Solstheim fra Bloodmoon-pakken og Mournhold fra Tribunal.
Eehhmmm....nå hørtes jeg ut som en nerd, så da er jeg nok det på dette området.

Når jeg nå har lastet det ned og prøvd det innser jeg at jeg ikke har entusiasmen som trengs for å starte på nytt. Morrowind blir for stort og vil ta meg flerfoldige timer å gyve løs på.
Jeg innser også at både grafikken og verdenen ikke gjør meg like opprømt som den gang jeg svidde disken i den orginale Xbox-maskinen for over ti år siden. Grunnen er at jeg da ikke hadde opplevd maken. Siden har både Oblivion og Skyrim, samt Fallout frydet meg med sine åpne verdner. Likevel vet jeg at jeg innerst inne liker Morrowind best. 
Morrowind er som Skyrim er for unge gamere i dag. Gamere som ikke har trådd inn i Tamriel før nå i Skyrim-provinsen.
Nå føler jeg meg gammel!!!

Likevel er nostalgien der. Jeg synes fortsatt grafikken er vakker, og musikken vet jeg ikke om jeg kan komme på et annet spill for å finne maken.

Ja, også har vi Conker Live & Reloaded, desverre uten online-funksjon. Den lattermilde historiedelen er heldigvis en fryd å spille, men den er noe mer sensurert i ordbruken enn hva Nintendo 64 var vågale nok til å gjøre på tidlig 2000-tallet.
Likevel synes jeg det er et dristig spill både i enspiller og flerspiller. Kan ikke komme på noe annet spill hvor jeg kan være et ekorn i soldatuniform på vei til å blæffe føttene av en Hitler-lignende rotte som er leder for Tediz, som rett og slett er teddybjørner med ett mildt sagt støtende formål. Her trekkes paraleller mellom 2. Verdenskrig og nazistene. Det kan ikke skjules samme hvordan du pakker det inn. Jeg er hverken nynazist eller synes en verdenskrig er humorspredende, men med Conkers svart-humor må jeg stadig trekke på smilebåndet.
Ja, særlig når jeg bekjemper den opera-syngende The Great Mighty Poo. Ja, du leste riktig...og du tenker sikkert riktig også; han er en diger klump av bæsj!!!
Dette er toaletthumor og filmparodier som brukes for det de er verdt.

Jeg synes det er flott at nye generasjoner og oss nostalgikere får sjansen til å spille disse perlene. Til tider skjønner jeg ikke hvorfor jeg fortsatt har tatt vare på den gamle blikkboks-Xboxen og Nintendo 64-en min he, he.

Det er forøvrig mange fler bakoverkompitable spill på markedet.

Noen som har noen favoritter eller ønsker noen nye gamle spill å game?
Jeg ønsket meg Morrowind og nå har jeg det. Jeg vil dog ikke ønske meg det i nyoppusset form i reddsel for at de skal føkke det opp.

Hva annet måtte være ville det kanskje blitt Oddworld Strangers Wrath som bakoverkompitabelt. Det er sikkert flere jeg kunne ønske å sett på Xbox Store men nå har jeg ikke mer energi til å bruke på å tenke ut fler da klokken er tre på natta!!!
På tide å krype til køys. Greit å utnytte det at man har fri etter mange dager på jobb. Da har jeg ingen dårlig samvittighet for å game litt utover natta.
Det er likevel ikke så drastisk som da jeg en gang i tiden pløyet meg gjennom natta med Morrowind og krøyp til køys ved soloppgang bare for at mine foreldre ikke skulle få nyss i at jeg ikke hadde sovet :)

Ha en god natt!