Nei, jeg snakker ikke om grafikken - den er fin akkurat som den er. Det jeg vil snakke om i dette innlegget er hvordan Nintendo kan sørge for at Skyward Sword blir et av de beste spillene o Zelda-serien. Jeg vil sette opp en del punkter, og prøve å beskrive hva jeg mener.

1. Vanskelighetsgraden
Det første Zelda-spillet er vanskelig. Det andre Zelda-spillet er dritvanskelig. A Link to the Past er vanskelig. The Wind Waker er enkelt. The Minish Cap er latterlig enkelt. Twilight Princess er altfor enkelt. Ocarina of Time er sånn passe.

Ser vi en sammenheng? For 20 år siden var spillene mye vanskligere enn det de er i dag. Og tilogmed på den tiden var Zelda ganske enkle spill å runde, i forhold til en del andre spill som kom ut på den tida. Dette må det bli en slutt på.

I de senere Zelda-spillene har for eksempel bosskampene vært sånn at når du får hovedvåpnet i grotta, vet du øyeblikkelig hva du må gjøre på bossen: 1. Vent til han viser sitt svake punkt - det være seg øyet sitt, en spesiell farge på kroppen eller rota på den om det er en plante. 2. Bruk våpnet på det svake punktet, og 3. spam sverdknappen. 4. repeat till death.

I spill som A Link to the Past kunne man bruke omtrent hva man ville av våpen. Man kunne bruke sverdet til å dra til styggingen, før man eventuelt finner ut at piler gjør mer nytte av seg her. I ALttP var det tilogmed en boss man kunne møte på, men ikke kunne beserie fordi man manglet et våpen som man tilsynelatende får ved å ta et oppdrag utenfor grotta!

Det siste vil jeg ha tilbake i Skyward Sword. Det skorpionbeistet ser dessverre ut som førstnevnte, men man lever i håpet.

2. Utstyret
Gåtene er nå ganske banale i forhold til det de var tidligere. Her er Twilight Princess den store, stygge ulven: Du får en oversikt over grotta, og vet automatisk det du skal gjøre, fordi du kan se på veggene og i taket hva slags våpen du skal få i grotta, og det er kun i den grotta i hele spillet hvor det våpenet er brukbart.

Jeg vil ha det sånn at alle gjenstander man finner brukes gjennom hele spillet, slik at det ikke blir så sabla lett å fullføre spillet. Jeg henviser atter en gang til tidligere spill, hvor gjendstander brukes jevnlig og flittig.

3. Friheten
Skyward Sword bør helt ikke være lineært. DS-spillene, Twilight Princess og The Minish Cap er alle ganske rett-fremopplevelser. Jeg husker da jeg spilte igjennom Ocarina of Time første gangen - etter at jeg tok Dekutreet, kunne jeg gå akkurat hvor jeg ville, og ha det moro med morsomme minispill. Det var riktignok noen begrensninger, men ikke på langt nær som de nyerespillene. Jeg trekker igjen fram Twilight Princess som et eksempel på dette.

I TP har man ikke mye valg, spesielt de delene av spillet man må være ulv. For å transformeres til menneske igjen må man ta livet av en del innsekter, og man kan ikke gjøre noe annet mens dette pågår. Man kan ikke bare avbryte om man får lyst til å fiske eller rafte ned elva ved Lake Hylia. Sånt kunne man gjøre i Ocarina of Time, A Link to the Past, Link's Awakening og flere andre, og dette vil jeg se i Skyward Sword.

4. Plottet
Oppskriften på et standard Zelda-spill:
1. Finn tre krystaller
2. Finn Master Sword
3. Ta noen dungeons
4. Grus Ganon, atter en gang

Ikke gjør sånn med Skyward Sword, Nintendo, vær så snill! Vær litt mer originale! Ta en Majora's Mask eller Link's Awakening! La Takashi Tezuka får gjøre noe igjen snart! Han eide med å lage Link's Awakening!

Jeg sier IKKE i dette innlegget at de nyere spillene er dårlige - tvert imot, de er veldig bra. Det er bare det at de kunne vært enda bedre!

Ja, da har Skyward Sword endelig blitt vist frem i all sin prakt. Jeg er fornøyd med det. Jeg, altså, men tydeligvis ikke alle. Sånn jeg har skjønt det så går folk rundt og tror at Zelda-serien skal være mørk og dyster, og ikke like fargerik og morsom som i det nyeste tilskuddet i serien. Greia er at dette er en etterfølger til det mørke spillet Twilight Princess, som var et spill basert på fansens ønsker, verken mer eller mindre. Det at man nå går tilbake til litt mer lystig stemning i grafikkstilen ser ut til å skuffe mange. Men kun de som tror at Zelda skal være skummelt, mørkt og ha en dyster historie som i Twilight Princess og Majora's Mask. Men det er også de to mørkeste spillene i serien - de 14 andre spillene har aldri vært sånn.

Zelda-serien har alltid hatt en stil som passer alle aldre, slik at alle skal ha mulighet til å spille dem. Unntakene er de to nevnte spillene, så jeg føler det derfor er naturlig at man går tilbake til flere farger enn det Twilight Princess hadde. Så jeg ser ikke det store problemet - det virker som om det er The Wind Waker på nytt!

Det var en gang på en SpaceWorldbutikk et sted ute i verden at det ble vist frem en demonstrasjon av hva spillmaskinen Nintendo GameCube kunne klare. Blant dise videoene ble det vist en sverdkamp mellom Link og Ganondorf fra Zelda-serien. Mange trodde at dette kom til å bli det første Zeldaspillet til maskinen, og så seg fornøyde med det. Denne videoen var forøvrig i en ganske "realistisk" stil, som folk liker å kalle det (Nei, Zelda har aldri vært spesielt realistisk. Ikke Twilight Princess hellet).

Men så - året etter ble det vist frem en video av en tegneserieaktig Link som eide alt som kunne krype og gå av fiender, mens han blunka til publikum. Dette var noe helt annet enn det som ble servert året før. Dette var cel-shading. Cel-shading var fremdeles en ganske ny type grafikkstil å bruke, og folk ble skeptiske. Fans av serien "hatet" The Wind Waker, utelukkende på grunn av grafikkstilen - omtrent akkurat den samme stilen som ble brukt i artworken til ALLE Zelda-spillene før Ocarina of Time. I ettertid er The Wind Waker blitt elsket, og regnes som et av de beste Zelda-spillene noensinne

Akkurat det scenarioet jeg beskrev ovenfor skjedde med The Wind Waker, og jeg er bombesikker på at akkurat det samme vil skje med Skyward Sword. Det er kommet 16 spill i serien, om vi inkluderer sistnevnte, og kun et fåtall av dem har brukt den såkalte "realistiske" stilen, og slik vil det fortsette å være. Dermed basta.

De "realistiske" er følgende:
Ocarina of Time
Majora's Mask
Twilight Princess

TRE av SEKSTEN SPILL! I rest my case.

Jeg lider av en sykdom. Om den er fysisk helseskadelig, vet jeg ikke. Det jeg vet, er at sykdommen suger penger fortere enn jeg tjener dem. Jeg lider av den lidenskapelige sykdommen samlemani. Jeg liker å samle, men jeg har satt mine begrensninger. Jeg skal kun samle på ting som innehar verdi. Å samle på plastposer fra ICA er ikke sunt, med mindre man går tom for søpleposer. Det er unntaket der.

Jeg samler helst på spill og spillrelaterte greier, og da spesielt Zelda. Det er en dyr hobby, men hva så? Jeg gleder meg som en liten drittunge på julaften hver gang jeg får tilsendt en pakke fra YeBay.

Zelda-samlinga vokser litt etter litt, og det har begynt å bli en del. Som følge av samlemanien kan jeg nå spille alle offisielle Zelda-spillene som er utgitt i Europa. Jeg mangler fortsatt NES og SNES-spillene, men jeg har dem på et og annet fysisk vis. Og siden jeg for tiden bor i London har jeg forhåndsbestilt Limited Tin Edition av Spirit Tracks. Denne er UK-only, og er ikke å finne i norske butikker.

Som følge av Zelda-samlinga har jeg blitt lagt merke til av _seriøse_ samlere. Dette er folk som samler på alt, og da mener jeg ALT som kan krype og gå (eller ikke?) av Zelda-stæsj. Det jeg vil fram til er at jeg skal begynne å bli skribent på den smått ukjente, men likefullt internasjonale, http://www.zeldacollectorsmuseum.com-bloggen. Der finner dere ting dere vet hva er, og ting som dere ikke var oppmerksom på at faktisk eksisterte. Hvor mange her på GR har vel hørt om BS-Zelda-spillene? Eller hva med en sjelden, Canadisk utgave av A Link to the Past hvor boksen og manualen er på fransk? Eller den gule Zelda-NES-carten?

Min samlemani begrenser seg ikke bare til Zelda, men også til andre kuriositeter som Limited Edition av diverse spill og filmer. Dette inkluderer ting som The Lion King Gift Set, Prince of Persia - Limited Edition, to av tre The Lord of the Rings Extended Collectors Gift Set hvo jeg mangler den første.

Jeg samler også på Øystein Sunde. Ja. Sunde. CD-er, kassetter og LP-plater. Ikke hørt om LP-er? Vel, det er sånne digre, svarte plater som snurrer rundt og har musikk på begge sider. Det er sånne ting bestefaren din pleide å høre på da han var yngre. Jeg samler på Sunde fordi jeg er fan, enkelt og greit. Jeg har noen hull som jeg burde tette. Bare synd dette er hull til 5000-6000 riksdaler. Disse får vente.

Av Sunde samler jeg også på diverse TV-show. Sunde har aldri gitt ut noen offisielle videoer eller DVD-er av konsertene sine, med unntak av en video med Gitarkameratene i 1990. Så hvis du har noen TV-opptak er det bare å ta kontakt! Jeg bytter gjerne!

Som tidligere nevnt setter jeg begrensninger på samlinga. Ting jeg ikke gidder å ha er ting som bare står der. Greit hvis det er en statue eller en plakat, men det må være tilknytta noe jeg liker. Jeg føler ikke for fylle opp rommet med spesialutgaver av spill og filmer eller grønne vinyler jeg ikke har sansen for. Så rommet mitt prydes av Link og Zelda, og diverse Death Note-plakater og et kart over Middle-Earth.

En tanke som har streifet meg er "Hva om jeg klarer å skaffe en komplett samling?" Denne skremte meg litt. Den dagen jeg skaffet med Minish Cap, skaffet jeg også det foreløpig eneste Zelda-spillet jeg manglet. Hva skulle jeg gjøre nå, da? Ikke mer "Åh, den mangler jeg. Den har jeg lyst til å spille!"-følelsen. Hva gjør jeg da? Jeg har fortsatt et par-tre ufullførte Zelda-spill, og et kommende et. Men etter det, da? Hva gjør jeg da?

Så, noen andre som samler på skrap som meg, eller er dere mer økonomisk flinke?

(Beklager for et uforståelig blogginnlegg. Jeg er trøtt og gidder ikke å redigere.)

Bildet under er forresten en smule utdatert. Den mangler to japanske spill, en manga og en Game Boy Advance SP!

Nei, jeg aner ikke tittelen på det nylig annonserte Zelda-spillet til Nintendo Wii. Derfor er overskriften som den er.

Anyway. Jeg er blant de som satt og så på Nintendos pressekonferanse på E3 via streamingsider. Jeg tenkte meg det kom mye møl, noe det gjorde. Vi fikk vite mer om Wii Sports Resort, et random stylingspill til DS, statistikker om Nintendos salg av konsoller og annet uinteressant ræl. Men jeg fikk da noen overraskelser, da. Metroid: Other M, Golden Sun DS og noen Super Mario-spill. Vel og bra, dette. Riktignok var det ikke det jeg venta på. Jeg har aldri helt falt for Metroid-serien, og jeg har prøvd å like RPG-sjangeren uten å lykkes. Mario er kul, men ikke like kul som Link. Og det er han jeg vil snakke litt om i denne bloggen.

Vi vet nå at etter den offentlige pressekonferansen var noen utvalgte journalister bak en dør. Der var også Shigeru Miyamoto - spillenes Reodor Felgen, bare noen hakk mer kjent. Her viste han fram litt skrot og Mario. Og Zelda. Jeg skal ikke forpeste bloggen med noe som ikke er relatert til Zelda, så jeg går rett på sak (ja, særlig. På fjerde avsnitt...)

Miyamoto viste fram et eneste bilde fra det nye spillet. Det er et consept art som viser en mer voksen Lnk står rygg mot rygg med... en skapning. Ja. En slags skapning. Etter det jeg leste, skulle ikke dette bilde vises frem til resten av verden før rundt neste år. I dag, tre dager etter den private aftenen er bildet tilgjengelig for omverdenen - og ryktehagla er avfyrt.

Det er flere teorier om hva denne skapningen er, og den jeg synes er mest interessant er den som sier at figuren skal forestille den originale formen til Master Sword. Miyamoto nevnte følgende:

(Sitat er hentet fra IGN.com)

Shigeru Miyamoto: Well, the story setting for this Zelda is, of course, in a completely different era and Link is older than he was previously. More approaching adulthood. There is one hint. Maybe from the art work you can see that he's not holding a sword.

IGN: Has he lost his Master Sword?

Shigeru Miyamoto: [Laughing] I just wanted to make sure that you understand we are making it. That's all I'm going to say on that subject.

Jeg har tatt med et bilde som en random Zelda-fan har laget, og så kan en eventuell diskusjon begynne om hva denne figuren skal forestille, hvorfor Link ikke har sverd og hvorfor Zelda-logoen har en dritkul farge her (ikke med på bildet, da, men).

Ja. Jeg er sur. Nei. Forbanna. På iTunes. Hvorfor i hælvete skal akkurat jeg bli utsatt for noe så idiotisk som det jeg nå skal fortelle om?

For nesten to år siden begynte jeg å jobbe i Kiwi, og det med god lønn for en daværende 15-åring. Hele 88,49 kroner i timen tjente jeg på den tida. Og jeg som stod å håpa på 50-60 kroner. Uansett. Etter den første lønninga gikk jeg glad og fornøyd til Lefdal på Strømmen Storsenter. Det var nemlig noe jeg ville ha takk i, nemlig en av disse fænsi aIpåddene som en god del mennesker drassa med seg i bukselomma. Jeg svidde av 2500 norske kroner på en hvit iPod med hele 30 GB!

På den tiden brukte jeg mine foreldrers PC til å surfe på nettetog diverse, og nå også til å legge inn sanger på den da nyinnkjøpte iPoden min. Høsten samme år ble jeg konfirmert, og en av de mest brukte gavene er PC-en jeg i skrivende stund skriver via. Jeg måtte selvfølgelig laste ned iTunes til denne PC-en, og jeg trodde ikke det denne gangen skulle få problemer jeg aldri tidligere hadde opplevd.

Så enkelt skulle det derimot ikke bli.

PC-en fungerer til alt jeg trenger den til, unntatt én vesentlig ting; iTunes. Jeg har oppdatert den mange ganger til nyeste versjon, men det er et eller annet med min som jeg ikke aner om noen andre har, og det er at min iTunes i blant SLETTER ALT JEG HAR LAGT INN I PROGRAMMET! Trodde det var et engangstillfelle første gang det skjedde, men nei, da. En seks-sju ganger har det skjedd. To av dem allerede i år! Kjøper heldigvis ikke musikk via tjenesten iTunes har. Jeg kjøper den musikken jeg har lyst på på fysiske CD-plater, og laster ned det som er plent umulig å få tak i, eller for å sjekke ut band og artister, for så og enten slette dem eller kjøpe dem hvis mulig.

Men altså; vet vet det "bare er å legge inn alt på nytt, blah blah blah". Det er bare det at med 9 GB med musikk jeg vil ha inn på iPoden (har totalt ca. 40GB, men det jeg hører mest på havner i iTunes), og i tillegg diverse podcaster (Morgenkåseriet og Gamereactor), og en haug av filmer. Det sier seg selv at det tar en stund å synkronisere iPoden!

Det holder! Jeg laster ned Winamp!