Spesifikasjoner:
Episoder: 17
Total spilletid: Ca. 795 minutter
Produksjonsår: 2010
Sitat: "It only ends once"

Det avsluttes bare en gang sier Mark Pellegrino i rollen som Jacob, og da skaperne bak Lost gikk i gang med å lage sesong seks av den ekstremt suksessfulle TV-serien var det vel vitende om at det ville bli seriens siste. Mange serier er ikke like klare på sine egne forutsetninger så sent i produksjonen, og resultatmessig ender ofte en serie uten en ordentlig slutt. Dette er heldigvis ikke tilfellet med Lost, og man får servert en (på alle mulige måter) heseblesende og verdig avslutning på det seks år lange eventyret.

Sesongen åpner meget overraskende med et velkjent syn; Oceanic 815 er underveis fra Sydney til Los Angeles og de kjente og kjære karakterene er ombord. Øyeblikkelig tror man at dette kun er enda et tilbakeblikk, men den gang ei. Flyet lander trygt og godt på LA X og personene som så lenge har vært en del av hverandres liv går hver til sitt, som om ingenting skulle ha skjedd. Samtidig får man se at tilbake på øya sliter de samme overlevende med ettervirkningene av deres lille «stunt» på det som i ettertid skulle bli «The Swan».

Teoriene florerte rundt omkring på nettet etter denne episoden, og majoriteten av fanskaren konkluderte med, også for seg selv, at dette var et resultat av det som skjedde mot slutten av sesong fem; et parallelt univers oppstod, hvor flyet aldri styrtet og ingenting av det som skjedde på øya skjedde. Karakterene klarte å være de variablene som endret likningen, akkurat slik Daniel Faraday ville det. Og slik fortsetter sesongen, handlingen på øya blandes sømløst med det som foregår i dette tilsynelatende parallelle universet. Nå var det ikke lenger flashbacks eller flashforwards som gjaldt; flashsideways ble det nye begrepet.

Jeg skal ærlig innrømme at de første episodene i sesong seks er blant dem jeg liker minst i Lost-sagaen; ting er litt rotete formulert og hele plottet rundt tempelet virket en smule kunstig for min del, spesielt første gang jeg så episodene. Andre gangen er det hele litt mer forståelig, men fremdeles har jeg en viss avsmak mot denne delen av sesong seks.

Etterhvert kommer dog serien inn på et vinnerspor igjen, og spesielt episoden "Dr. Linus" bringer serien tilbake til røttene med karakterforbindelser, overraskelser og følelsesladde øyeblikk smurt godt utover. Andre episoder som ender opp som personlige favoritter (sesongavslutningen ikke medregnet) er "What They Died For", "The Candidate", "LA X" og den (nok en gang) Desmond-sentrerte "Happily Ever After". Herfra og ut er det lite å klage på, skaperne tar et fast grep om handlingen og det hele ledes sakte og taktfast mot den uunngåelige slutten.

Og når den først kommer er det som en over to timer lang sentimental, følelsesladet, sjokkerende, spektakulær, poetisk, vakker, rørende og generelt helt fantastisk episode. Første gang jeg bevitnet den var jeg i sjokk og følelsesmessig ubalanse; et vrak som ravet gatelangs hjem etter å ha sett den (utvilsomt ulovlig) nedlastede episoden hos en kamerat. Andre gang så jeg den hjemme alene, med popkorn, gardinene trukket for og tørkepapir klart. Og når det hele nok en gang var over, etter hele 116 episoder til fulle, fikk jeg den samme følelsen av å være helt tom samtidig som jeg var helt full av følelser. Aldri før har jeg blitt så påvirket av noe, samme hva, og det sier kanskje mer om meg enn noe annet.

Jeg er dog klar over at slutten er meget kontroversiell, mange har gått så langt som å kalle den elendig da de ikke følte den besvarte de spørsmålene de hadde stilt seg gjennom seriens gang. Og jeg kan forstå at folk blir skuffet når enkelte svar rett og slett uteblir, men dette var jo noe av greia med Lost. Det var mysterier, det var hemmeligheter og det var alltid spørsmål som ikke ble besvart. En TV-serie er ikke en forbanna Q&A og enkelte mysterier skal ikke forklares til punkt og prikke.

Personlig var jeg storfornøyd med avslutningen fordi den bandt sammen de viktigste løse trådene, holdt seg innenfor det som definerte Lost og la fokuset på det som var viktigst: de personene man hadde sett på TV-skjermen gjennom de siste seks årene (månedene for min del) og på den tiden lært kjenne. Til syvende og sist er det karakterene det hele handler om, og som Christian Shepard sier: "The most important part of your life was the time that you spent with these people on that island. That's why all of you are here. Nobody does it alone, Jack."

Jeg kunne rablet i timevis om hvor mye avslutningen påvirket meg og hvor mye jeg elsker Lost, men det ville blitt nokså trivielt for den allmenne leser. Så jeg vil bare nok en gang konkludere med at Lost er det beste som har skjedd i popkulturens historie og noe av det beste som har skjedd for meg personlig, og jeg stiller meg tvilende til at noe annet vil kunne toppe det, noen gang, noensinne...

Bedre sent enn aldri sies det, og dermed laster jeg først nå opp denne lille listen over spillkåringer som jeg ikke fikk plass til på listen min i fjor. Alle spill er fra 2010 og min liste for 2011 vil dukke opp utover vinteren

-----------------------------------------------------------------

Årets univers

Som en salig blanding mellom Tolkien og middelalder-mytologi var det vanskelig å ikke beundre Castlevania: Lords of Shadow for dets unike og fabelaktig gjennomførte setting, stemning og univers. Vampyrer, varulver, troll, etc. var alle gjengitt med en herlig blanding mellom amerikansk og japansk design, og den strålende verden man beveget seg gjennom tok pusten fra en gang på gang. Det var noe ekstremt familiært ved det hele, samtidig som man definitivt opplevde universet som ukjent og skremmende, en prestasjon som skapte et fantastisk spill.

Årets manus

Heavy Rain tok den kollektive spillverden med storm; ikke bare hadde det en historie som kan sammenlignes med en god film, men også flotte dialoger, spenning og et plot som holdt en på pinebenken helt til siste slutt preget det unike spillet. Det faktum at man også kunne dø, for godt, når som helst under de farligste scenene gjorde at man til stadighet satt med hjertet i halsen. Spillet hadde et perfekt tempo og blandet de mest actionfylte scener, med noe så simpelt som å passe på at sønnen til en av hovedpersonene gjør lekser.

Årets atmosfære

Skummelt og skittent; den tidligere sprudlende storbyen Rapture er det klassiske eksempelet på hovmod som har stått for fall, og dette bidrar til at Bioshock 2 var definitivt det spillet med den beste atmosfæren i 2010. Man følte seg aldri helt trygg på hva som ventet rundt neste sving og når man stadig ble overrumplet av skremmende fiender var det en lite hyggelig opplevelse å traske rundt i undervannsbyen; samtidig bidro det nokså melodramatiske lydsporet til å sette en ekstra spiss på følelsen av frykt.

Årets undervurderte/overvurderte

Lite er verre enn å se urettferdighet, dette gjelder også innenfor spillverdenen der man ofte ser spill som får langt mer oppmerksomhet enn det fortjener, samtidig som andre får ufortjent mye tyn og lave salgstall. Jeg vet ikke hvorvidt dette spillet solgte godt eller dårlig, men 2010s mest undervurderte var lett Final Fantasy XIII, et spill som hadde mye mer å tilby enn enkelte magasiner (*host*GR*host*) skulle ha det til.

Når det gjelder overvurderte spill skal det ikke mye til for å komme fram til at Red Dead Redemption fikk altfor mye skryt. Det er langt i fra noe dårlig spill og det klarte faktisk å forbedre på mange av de feilene Rockstar gjorde med Grand Theft Auto IV, men det er så langt i fra et perfekt spill at jeg gremmes hver gang jeg ser en artikkel som hyller Red Dead Redemption opp i skyene.

Årets flerspiller

Jeg tenker at flerspillerdelen i et spill kan enten være a) en ettertanke, eller b) hovedfokuset. Derfor ble jeg positivt overrasket over årets flerspiller som tilhørte ingen av de kategoriene, den føltes definitivt ikke som noen ettertanke og var ikke akkurat hovedfokuset i spillet heller. Assassin's Creed: Brotherhood hadde en flerspillerdel som fikk en til å tenke før man handlet. Her lønte det seg ikke å storme mot motstanderne, man fikk størst uttelling ved å gli inn i folkemengden for så å sakte og nærmest usynlig ta livet av dem. Dette var en unik vri på flerspiller-konseptet og det fungerte perfekt. Ingenting er bedre enn å utklasse sine opponenter uten at de engang er klar over det.

-----------------------------------------------------------------

Alle spill som nevnes i denne listen og hovedkåringen er meget gode spill som kom i 2010; andre gode spill, som ikke nådde helt opp i i disse kategoriene, men som likevel er fantastiske på sine egne måter:

Split/Second - Fartsfylt bilspill som på mange måter revolusjonerte sjangeren med sin heftige kjørestil og råe eksplosjoner.

Demon's Souls - Et spennende rollespill, som på tross av en ekstrem vanskelighetsgrad var veldig appellerende.

Call of Duty: Black Ops - Det syvende spillet i Call of Duty-serien gjorde noen ganske radikale endringer i formulaen, og lyktes stort.

The Sly Collection - Tre spill fra den forrige generasjons gullalder, her oppdatert og til prisen av et. Nostalgi og plattforming-moro hele veien.

Årets største måned for oss gamere (november) kom og gikk, den etterlot en haug med fabelaktige spill og hver og en av oss gamere fant plutselig ut at 24 timer i døgnet var altfor lite. Dette viste resultater på anmelderfronten og i november var det så få omtaler at jeg kunne telt de på fingrene mine.

Jeg utsatte derfor månedens utpekelse av de beste medlemsanmeldelsene til etter desember, og snakk om å få svar på tiltale!
Bare dager etter mitt ønske om større aktivitet poppet en rekke anmeldelser opp, av nye samt gamle spill. Og nå har jeg altså plukket de aller beste fra både desember og november, og satt det sammen slik at disse får litt ekstra oppmerksomhet.

-----------------------------------------------------------------

Here goes (i tilfeldig rekkefølge):

1. LittleBigMans anmeldelse av Minecraft

Helt først i denne omgang er LittleBigMan som i sin aller første anmeldelse var vågal nok til å begi seg ut på det gigantiske spillet Minecraft jo faktisk er. Teksten hans er ikke den mest strukturerte eller den med færrest skrivefeil, men dette gjør han opp med til gangs med sin utrolige sjarmerende måte å beskrive spillopplevelsen på. Jeg kan ikke annet enn å glise når han drar på med beskrivelser av et idyllisk landskap fylt til randen med «eksploderende grønne peniser». I begrepets sanne forstand er dette ikke egentlig noen anmeldelse, men allikevel fortjener LittleBigMan heder for sin unike skrivestil og tilnærming til å bedømme spill.

2. DoanDavids anmeldelse av The Legend of Zelda: Skyward Sword

"Heisann!" er ofte det som slår meg når jeg klikker meg inn på Davids anmeldelser - ekstremt lange tekster som ofte strekker seg over dobbelt så langt som den gjennomsnittlige anmeldelse møter meg, og det verste av alt er at disse ofte er langt bedre skrevet enn den gemene hop. Hans anmeldelse av Zelda: Skyward Sword er intet unntak; den fyldige teksten på over 2500 ord er krydret til randen med herlige formuleringer, et selvstendig og levende språk og en utstrålende kjærlighet til spillet. Sistnevnte egenskap er selvfølgelig nødvendig for å skrive så omfattende som David har gjort; det kan nesten være på grensen til litt for mye, men det at jeg likevel lar meg engasjere av teksten beviser at anmelderen mestrer sin kunst.

3. Ursa Minoras anmeldelse av Batman: Arkham City

Med et bredt ordforråd og et imponerende grep på kunsten å anmelde spill leverer Ursa solide anmeldelser nærmest månedlig, og hans omtale av den sorte ridders siste eventyr er en av hans bedre bedrifter. Han viser kjennskap til franchisen og reflekterer ikke bare rundt spillet, men også rundt karakteren Batman og hans prinsipper. Det er denne evnen til å sømløst sammenfatte egne kunnskaper og tanker med det spillet har å by på som skiller Ursa fra den gemene anmelder.

4. Ragefaces anmeldelse av Castle Crashers

Som en relativt ny bruker på forumet er det hyggelig å se at Rageface kaster seg rett inn i anmelderbransjen. Selv om hans anmeldelse av Castle Crashers kanskje ikke er den mest omfattende og heller ikke den som har best grammatikk er den (på lik linje med LittleBigMans) meget underholdende. Med snert i språket og en generelt herlig skrivestil ser jeg stort potensiale i denne brukeren; i tillegg viser jo dette at det ikke er så vanskelig å skrive anmeldelser så lenge man har en viss særegenhet.

5. Jack the Lack of Cracks anmeldelse av Assassin's Creed: Revelations

Av og til dukker det opp en tekst som ikke bare er godt skrevet, men som har det lille ekstra, det lille ekstra som inspirerer og engasjerer. Jacks anmeldelse av Assassin's Creed: Revelations er en slik, og personlig ble jeg inspirert til å skrive min egen omtale av spillet, samtidig som jeg fikk avsindig lyst til å løpe opp på rommet og spille selve spillet. På lik linje med DoanDavid er også Jack kjent for sine lange anmeldelser og selv om jeg ikke nødvendigvis er spesielt glad i slike lange tekster ble jeg rett og slett revet med av denne teksten. Alle spillets aspekter forklares på en så lettfattelig og imponerende måte at jeg ikke kan gjøre annet enn å bøye meg i støvet.

-----------------------------------------------------------------

Mitt budskap og mål er fortsatt det samme: Les, kommenter og skriv, ikke bare disse, men alle anmeldelser som appellerer til deg. Dette kan gjøre den største forskjellen i verden, for de involverte og for forumet som en helhet.

Inntil videre, Soraki ut!

Det er ikke til å legge skjul på at november er en hektisk måned for folk flest, og spesielt for oss gamere. Storspill formodentlig ramler inn i spillhyllene en etter en, og de beste får en plass i våre kollektive hjerter. Selv har jeg skaffet meg tre spill den siste måneden og har fremdeles til gode å ordentlig fullføre samtlige; det blir mye veksling og man får liksom aldri nok tid. Da er det godt å vite at juleferien er rett rundt hjørnet.

Jeg regner med at i tillegg til en overflod av harde pakker under treet i år får samtlige av oss den sårt tiltrengte spilletiden vi trenger til å gjøre oss «ferdig» med årets dose stortitler.

Som et direkte resultat av den travle måneden vi har lagt bak oss har det heller ikke vært særlig mye aktivitet på anmelderfronten, hvem tar seg vel tid til å skrive når man knapt har tid til å spille? Jeg velger derfor å heller samle de beste medlemsanmeldelsene fra november og desember i én blogg, så fortsett å være aktive, kommenter og anmeld.

Helt til slutt må jeg bare nok en gang få lov til å markedsføre et helt fantastisk spill: Sonic Generations. Jeg er klar over at kritikken har vært langt fra optimal (hei Daniel!), men spillet er absolutt fantastisk og jo mer jeg spiller det, jo mer elsker jeg det. Om du lar litt krass kritikk hindre deg i å gi spillet en sjanse gjør du deg selv en stor bjørnetjeneste (og jeg trenger noen å konkurrere med på poenglistene!).

Det er tidlig å si, men dette er antagelig et av mine favorittspill i år, basta. Jeg planlegger, som en rekke av dere andre på Gamereactor, å skrive min egen versjon av «Årets spill», så se fram til det uti januar en gang.

Ellers vil jeg bare foreløpig ønske alle en god desember og en godt overstått november.

Har du det travelt for tiden, eller har du kanskje holdt spilling til et minimum i år? Uansett: hvilket spill er ditt favoritt så langt i år, og hvordan er ditt forhold til Sonic?

Bildet er symbolsk og viser hvordan en blå strek skyter gjennom en kjedelig, svart og brun hverdag.

Personlig liker jeg å samle på ting, men det er vel egentlig ikke derfor jeg ofte kjøper spesielle utgaver av spill jeg ser fram til. Det er mer følelsen av å få noe ekstra som man kan ta, se eller høre på som unektelig frister veldig.

Som jeg har sagt tidligere er det de samleutgavene som har fysiske godsaker som er aktuelle å kjøpe og da jeg senest i dag mottok min helt egen Collector's Edition av Assassin's Creed: Revelations var det til min fornøyelse en meget solid og fysisk boks som møtte mine spente fingre i bunnen av postkassa.

Nærmest som en prematur julegave åpnet jeg forsiktig innpakningen og tittet inni; det var en meget stilig boks med en utfelt Assassin's Creed-logo som møtte meg. Boksen var forseggjort og ved å skyve logoen opp, åpnet mekanismen seg som vist på bildet; dette var riktig så imponerende, men det beste var innholdet.

For Ubisoft har virkelig vært rause i år; inne i boksen var selvfølgelig selve spillet, men også en veldesignet bok med konseptbilder fra spillet og kommentarer fra folkene bak. I tillegg fulgte det med de sedvanlige godene man kan vente seg innenfor selve spillet (kostymer, oppdrag, etc.), en unik animasjonsfilm om livet til Ezio Auditore og gjemt inne i coveret fant jeg en CD med spillets soundtrack. Som en liten bonus får alle som kjøper spillet tidlig til PS3 det første i franchisen med på kjøpet.

DETTE er hvordan en samleutgave skal se ut, og dette var attpåtil kun den mellomste versjonen av spillet.

Angående selve spillet har jeg bitt meg merke i at kritikken er noe blandet, alt fra en svak 5/10 til en heftig 9'er. Så jeg aner egentlig ikke hvordan jeg kommer til å reagere; fram til nå har jeg gledet meg skikkelig, men har prøvd å justere hypen noe på bakgrunn av anmeldelser. Om spillet er som de fleste sier, likt sine forgjengere, har jeg ikke noe nevneverdig problem med det.

Hva synes du om samleutgaver? Har du kjøpt noen i det siste, og hva foretrekker du å få i boksen hvis du kunne valgt? Og, har du planer om å skaffe deg Assassin's Creed: Revelations?

Inntil videre, Soraki ut!

Enten har Ubisoft vært meget rause, eller så har jeg vært en eksepsjonelt snill gutt i år ^^