Norsk
Blog
The Amazing Spider-Man gjør det...

The Amazing Spider-Man gjør det...

Skrevet av Strategist den 3 november 2012 klokken 22:47

Mer menneskelige karakterer. Færre plattheter. Mindre selvhøytidelighet. Bedre dialog. En inspirerende sluttscene og storslagen musikk. Det er hva jeg har å si om den nye Spiderman-filmen til Marc Webb, sammenlignet med Sam Raimis tre filmer om tegneseriehelten.

Jeg så filmen på Blu-Ray og jeg likte den betraktelig bedre enn jeg hadde ventet. Jeg har hørt det sagt at denne filmen er for fans av tegneserien, men selvom jeg ikke har lest en eneste rute Spider-Man, så var dette en film som beveget meg mer enn forgjengerne. Sony gjorde et godt valg ved å reboote serien og Andrew Garfields levendegjørelse av karakteren bringer mer menneskelighet til bordet.

Filmen får en 8/10 av meg.

Jeg ser frem til film nummer to. Jeg hører skurken denne gangen skal være Electro.

HQ

Forumets Tilstand 2.2

Skrevet av Strategist den 2 november 2012 klokken 09:43
Dette innlegget er kategorisert under: Forumets Tilstand

Det er igjen tid for en lang tirade for å vise at vi er her, at vi bryr oss og at vi følger med. Men jeg skal forsøke å holde meg kort denne gangen, for det handler om å være kort. Om korte blogger, altså.

Jeg har sett at det har vært bittelitt murring om korte blogger. De fleste responderende har kommentert og poengtert det samme som vi i moderasjonen har forsøkt å formidle subtilt flere ganger. Men det kan hende vi skulle vært tydeligere. Jeg skal iallefall ta en liten gjennomgang nå.

Korte blogger:
Vi liker ikke så godt korte blogger. Brukerne våre liker ikke korte blogger. Derfor har vi en grense i reglementet som sier at blogger skal være på minst fire fulle linjer. Det er ikke et uoverkommelig krav og noe de fleste burde klare å jatte ned.

‹‹Men redaksjonen poster korte blogger!››
Moderasjonen har lite å gjøre med hva som postes i redaksjonelle tekster, inkludert redaksjonsblogger. Men det stemmer at det hender at redaksjonen poster blogger som har mindre enn fire linjer skreven tekst. Da er det uten unntak en betydningsfull melding, eller et megetsigende bilde i bloggen.

‹‹Når redaksjonen poster korte blogger reagerer ingen, men hvis en vanlig bruker [...]››
Moderasjonen har ansvar for å "passe på" og veilede brukerne. Men det stemmer ikke at vi er urimelig strenge på denne regelen overfor "vanlige brukere". Vi slår stadig ned på blogger som består av nesten riktig sammensatte bokstaver, i tilfeldig sammensatte ord til helt uforståelige setninger om ganske uinteressante ting som heller skulle vært postet i Chat 3.0 eller en annen tråd. Og det tror jeg dere ville vært takknemlige for om dere visste hva vi ser.

Men vi sletter ikke blogger - selv om de kommer til kort på antall ord - dersom forfatteren har sagt alt som trenger å sies og komplimentert med et megetsigende (relevant) bilde, eller skrevet en tekst som er et motiv i seg selv. Det er en uttalt policy som er kjent for alle i moderasjonen.

Noen ganger er alt som trengs ett av Kennda Js fantastiske bildekreasjoner. Og dersom du har kommet opp med et glitrende originalt dikt like kort som Jan Erik Volds ‹‹Dråpen henger der ikke››, så skal vi ikke slette det. Selv om du godt kunne slengt på et illustrerende bilde.

Vi ser oss ikke blinde på reglene, men vit at de er der. Prøv å skrive minst fire linjer - det er ikke så vanskelig. Og om du er i tvil om bildet ditt er nok, sleng på noen ekstra linjer om hvorfor du valgte det.

Forumets Tilstand 2.2

Et bilde kan si mer enn tusen ord.

HQ
Sport og sprøyt

Sport og sprøyt

Skrevet av Strategist den 1 november 2012 klokken 18:20

Hørt i dopmiljøet i Oslo: Hvordan kan vi kvitte oss med det negative sykkelstempelet?

Hvis du har twitterkonto har du sikkert sett minst hundre identiske kommentarer om norsk dopmiljø og at det er positivt at de begynner å sykle, men bær over med meg. Når også Dag Erik Pedersen inrømmer at han ikke kunne vite hva han fikk injisert av legene i sin proffkarriere er den nye pipelåten i norsk sykkelsport nå et forsøk på å forklare at selv om alle de gamle heltene var dopet, så er alle de som fremdeles er aktive, definitivt helt rene.

Jeg bryr meg knapt om sykkelløp og har et apatisk forhold til de siste ukenes avsløringer, men hva tror man her egentlig om påstanden om norsk syklings uskyldsrenhet? Jeg er sikker på at norsk sykkelsport puster lettet ut over at Sandy endelig er fremme ved USAs østkyst og kan gi mediene en distraksjon og noe annet å tenke på.

Min passive tilværelse

Skrevet av Strategist den 1 november 2012 klokken 08:04

Mens stormer skyller over Amerika og Haiti sitter jeg stille og fredelig i min leilighet. Barn dør av sult og AIDS i Afrika. Amnesty prater om folk som henrettes uten lov og dom i Asia. Romfolket fryser under broer rundt om kring i mitt eget land. Men jeg har det egentlig ganske OK. Jeg er en fattig student, men jeg har det tross alt ikke så verst.

Jeg er ikke helt aparte. Jeg bryr meg sterkt om at kvinner mangler rettigheter i Midtøsten. Om at menn trues og fengsles for å si sannheten i møte med religion i andre deler av verden. Jeg roper om det på Twitter, der alle andre gjør det samme, som inn i et stort tomrom. Jeg bryr meg om at folk sulter. Folk burde gjøre noe med det. Det er for galt at fordelingen av verdens ressurser er som den er. Og staten burde sørge for at romfolket ikke fryser - på ett eller annet vis. Men jeg gjør ikke noe som helst med alt dette selv. Å skrive opphissede meldinger om det på Twitter og Facebook er verdt null og niks, og jeg later ikke som noe annet. Jeg ler av folk som tror de kan redde verden ved å like en statusoppdatering på Facebook - de er idioter. Haha.

Men hva kan jeg gjøre? Jeg er bare en fattig student. Jeg kan ikke gi noen sum av betydning til Amnesty under TV-aksjonen. Og vet jeg egentlig at ikke pengene går til byråkrati? Løser de sakene på best mulig måte? Hvordan kan jeg vite? Jeg støtter dem moralsk. Jeg er enig i målet, men kanskje ikke alltid midlene, og jeg vil vel ikke bidra til at de skal gjøre feil.

Det er langt til Amerika og Haiti. Vanskelig å bry seg. Jeg er ganske apatisk i forhold til rammelsene. Om ikke det var for moderne teknologi som internett ville jeg ikke fått høre om værofrene før det hele var over. Om det ikke var for moderne sjøfart ville vi ikke visst hva som var på andre siden av Atlanteren overhodet. Langt mindre hva de var ute for.

Sender jeg et pledd eller hermetikk når det ikke frem før om dagevis, til stor fraktkostnadd for meg, og lenge etter at krisen er over. Det er hundrevis av millioner av mennesker som er nærmere og som kan hjelpe. Og som er villige til å hjelpe - iallefall sine medborgere i USA - men kanskje ikke så mye bryderi for Haitierne. Jeg kunne ikke gjort noen forskjell overhodet. Staten burde hjelpe dem. ‹‹Det er ingen libertarianere i orkaner.››

Det er ganske lite jeg kan gjøre så langt borte, og det er ingen nytte, for dem eller meg, av om jeg sitter her hjemme og okker og sørger i solidaritet med deres lidelse. Så jeg kan likegjerne sitte her uanfektet og studere, og kanskje sikte mot å bli en betydningsfull person i samfunnet som kan gjøre en forskjell - om tredve år. Mange av de som lider nå vil ikke få noen nytte av det, men noen andre vil kanskje en dag. Jeg betaler ikke engang skatt, men én dag, når jeg bare er studiefri og gjeldfri...

Den norske staten kunne kanskje hjulpet til i USA eller Haiti, men den har mer enn nok med å hjelpe AIDS-afrikanere og trær i regnskogen. Dessuten skal den jo betale meg studielån. Den får det riktignok igjen, med renter, om noen år. Men jeg skal ha sykehusdekning, barnehagedekning og et sikkerhetsnett i tilfelle jeg feiler i livet.

Jeg gjør ikke så mye for andre, men det er lite jeg kan gjøre. Og jeg er ellers snill og grei. Jeg føler meg ikke slem eller gjerrig fordi jeg ikke gir penger til veldedighet*. Eller til uteliggeren som spurte pent og høflig om noen mynter da jeg stod og ventet på toget på Oslo S forleden. Men jeg er fullstendig klar over min mangel på ytelse.

I det minste er jeg ikke av de som ikke gjør noen ting, men som later som om jeg har bidratt fordi jeg tror at det hjelper å tenke på det.

Nei, det er ikke tanken som teller:

Min passive tilværelse

*Jeg gav 3 dollar til Tesla Science Museum @ Wardenclyffe.

Polititrøbbel

Skrevet av Strategist den 31 oktober 2012 klokken 17:45

Forleden krysset mine veier og sivilt politi på patrulje - eller omvendt. Kanskje ikke så spesielt i seg selv, ikke noe som hender hver dag, og første gangen jeg er i "klammeri" med politiet. Og dét uten at jeg krysset deres veier på noen ufornuftig eller uforsiktig måte.

Jeg var på vei hjem fra festlig lag, en samling av tidligere klassekamerater på IB og videregående hvis veier hadde ledet til NTNU og Trondheim. Veien hjem til leiligheten hadde gått via via og innom sentrum, og klokken var derfor ca. 02.05. Jeg hadde gått i en time, hadde kanskje tre kvarter igjen å gå og befant meg like under Tyholt-tårnet. I ferd med å resonnere meg frem til veien videre, for jeg har nemlig for vane å gå litt uten mål og mening, selv fra A til B.

En sort bil, med lyset på i taket inni, kjørte påfallende sakte opp ved siden av meg der jeg gikk. Jeg sakket farten, i den tro på at de skulle svinge inn den kryssende gaten foran meg. Det gjorde de ikke. Jeg sakket farten enda mer, for å se om det var noen som ville spørre meg om veien på et sånt ugudelig tidspunkt. Neida. Isteden kom en bredbygd, korthåret dame ut av bilen, som stoppet, og sa de var fra politiet og spurte om jeg snakket norsk. I steget fra bilen til fortauskanten tråkket hun midt i en dyp sølepytt som slukte benet hennes.

Hun ville se identifikasjon, hvilket jeg villig fremviste, og spurte hvor jeg var på vei, til og fra. Min redegjørelse var kanskje ikke helt presis og jeg blandet en gateadresse, men når man har veien som et kart i hodet trenger man normalt ikke å huske gateadresser, og jeg hadde dessuten nettopp snudd døgnet. Dessuten var det ikke akkurat en tur fra A til B. Etter samlingen endte i titiden var jeg først med én venn hjem før jeg fulgte en annen hjem til ham - i helt motsatt retning av den jeg skulle og innom utkanten av sentrum.

Jeg vet ikke om det var da politifolkene ble mer interessert i mine gjøremål. Jeg fikk iallefall en hel liten Q&A om hvor jeg bodde, hvor jeg kom fra, hva jeg gjorde i Trondheim, og så videre, mens de sjekket IDen min lenge og vel. Hadde jeg drukket? Nei, det har jeg aldri. Kunne jeg følge fingeren hans med øynene mens han lyste meg i ansiktet med en irriterende, liten lykt? Jada, kjør på. Han virket dog ikke helt fornøyd med responsen fra pupillene mine. De var visst både store og røde rundt. Hadde jeg ruset meg på noe? Nei, ikke snakk om. Hadde jeg røyket? Nei, hva tok han meg for? Hadde jeg prøvd noe som helst for første gang? Nei, ikke som jeg vet. Hadde jeg drukket mye kaffe eller koffeinholdig drikke? Nei, ikke en dråpe - aldri.

Fremdeles ikke helt fornøyd og han ville sjekke lommene mine. Strengt tatt har de ikke lov til å ransake uten spesiell grunn til mistanke, men jeg var i en fin flyt som samarbeidsvillig og litt trøtt, og ivrig etter å gå videre, så det falt meg ikke inn overhodet å ta en diskusjon med politiet klokken 2 om natten. Dessuten hadde jeg ikke noe å skjule som jeg kunne komme på, så jeg sa ja på direkten.

Men mens han sjekket venstre lomme kom jeg på at der ligger jo alltid Victorinoxen min. Jeg kjenner paragraf 352a godt nok til å kunne argumentere overbevisende for at den ikke er noe kvalifisert stikkvåpen, men inne i hodet mitt pågikk en diskusjon om jeg skulle komme ham i forkjøpet og ofre opp lommekniven, eller om jeg skulle ta det rolig og vente til han fant fremt til den selv. Til min fascinasjon, etter hva føltes som en liten evighet og ekstra grundig gjennomgang av den lommen, fant han ikke lommekniven, bare nøkkelknippet som også lå i samme lomme. Lykksalig lå nøkkelknippet oppå lommekniven og han konkluderte med at jeg bare hadde nøkler i den lommen og gikk videre til neste. Tross at jeg er overbevist om lovligheten av min Victorinox, sålenge den ikke kan brukes som et stikkvåpen og jeg kan komme opp med et aktverdig formål, så var jeg så smått lettet. Og litt lattermild over at han ikke fant den.

Etter noen flere spørsmål fikk jeg igjen identifikasjonskortet mitt og han sa at han mente jeg snakket både sannferdig og imøtekommende, så jeg fikk gå videre. Det var gått nesten ti minutter.

Etter at de hadde kjørt videre var jeg tilstrekkelig hyped og lattermild over at han ikke engang fant lommekniven, og politikvinnen som tråkket i søledammen, til å bli distrahert og bomme litt på himmelretningen den måneløse natten og dermed endte jeg på en betydelig omvei tilbake gjennom Berg Studentby der kveldens festligheter hadde startet. Dessuten var jeg ganske indignert på meg selv over at jeg ikke hadde passet på å be om å få se deres ID-bevis. Jeg var riktignok sikker på at de var politi da jeg selv i mørket så at de hadde ID og insignia tross halvsivile klær, samt at bilen var en sort, oppgradert Volvo V70 fra rundt 2004/2005. Men jeg er likevel tilhenger av prinsippet om at politiet skal underbygge påstanden ved å identifisere seg ordentlig når de har anledning til det. Sist men ikke minst var jeg opptatt av likevel å sjekke alle lommer i buksen, jakken og lommeboken for å sjekke at jeg fremdeles hadde alt, noe jeg hadde.

Polititrøbbel

Politiet var ikke så tillitsfulle, selv om jeg hadde hatt.

EDIT: Skiftet bilde til ett med litt mindre perifer relevans. Ser jeg mistenkelig ut?