Norsk
Blog
Hvorfor kaller du meg frøken?

Hvorfor kaller du meg frøken?

Rød kjole. Flagrende nøttebrunt hår. Lepper røde som om djevelen sjøl hadde satt fyr på dem. Et blikk som sa mer enn tusen ord.

Hun satt innerst i hjørnet. Smilte lurt. Pekte diskret på en ledig stol ved siden av henne. Jeg tok hintet. Jeg gikk bort.

Da jeg rekte ut hånda for å hilse på henne, hoppet hun opp og gav meg en lang klem.

Det var lenge siden!..

Jeg skal innrømme at jeg ble litt satt ut. Jeg hadde aldri sett henne tidligere. Veldig søt pike. Nydelige dollargrønne øyne. Jeg tror jeg hadde husket henne. Jeg vet jeg hadde husket henne!

Hun måtte vel ta feil? Jeg var sekunder unna å forklare henne at hun måtte ha forvekslet meg med en annen, da hun plutselig tiltalte meg med navnet mitt.

Det var tydelig at hun visste hvem jeg var. Men hvem pokker var hun?

Jeg spilte med. Jeg er ikke stolt av det. Men ja, jeg spilte med. Snakket om tidligere hendelser i så vidt omfang at jeg kunne umulig bomme.

Ja frøken, deg har jeg ikke sett siden...ja, hvor lenge siden er det blitt nå?

Målet var å få et tidsrom. En dato. En sammenheng.

Neida.

Å, det var virkelig lenge siden. Tiden går så fort når vi er blitt så gamle.

Hun lo en knisende liten latter. Jeg tror jeg hadde husket den latteren. Men jeg kom ikke videre. Jeg var like blank som før. Jeg kunne umulig ha truffet denne søte piken tidligere?

Så ble hun veldig ivrig på å fortelle om seg selv. Hvor hun jobbet. Hva hun jobbet med. Hvor hun bodde. Hva hun bedrev dagen med.

Aldri stopp ei jente i å snakke. Aldri. Så jeg lot henne holde på. På innpust og utpust.

Hun var virkelig trivelig. Hun snakket til meg som om vi var gamle venner. Det var faktisk hyggelig. Hvis du ser bort ifra at jeg ikke hadde den fjerneste idé om hvem hun var.

Jeg prøvde å kjenne igjen noen historier. Kjenne igjen folk hun snakket om. Men det var nytteløst.

Etter hvert gikk hun tom for luft, og lot meg kjøre på. Jeg holdt det enkelt. Jobb. Bil. Bolig. Uflaks i kjærligheten. Noe hun kjente seg igjen i. Vi skålte for det. Hun smilte lurt.

Det var noe med henne. Eller var det bare jeg som likte utfordringen i å prøve å huske hvem hun var? Hvis jeg da hadde truffet henne tidligere?

Kompisgjengen hadde forlatt utestedet for lenge siden. Det nærmet seg stenge tid. Vi gikk ut for å ta litt frisk luft.

Hva er planene dine videre for kvelden frøken? Nach?

Hun smilte og sa at nach alltid er moro. Hun foreslo at vi kunne gå hjem til henne. Venninna hun delte leilighet med hadde jentefest den kvelden, og at det garantert ville bli nach der.

Vi begynte å gå. Hun tok hånda mi.

....duuu?...

Jeg vet ikke hvordan. Jeg vet ikke hvorfor. Men der og da, visste jeg at hun kom til å spørre om noe ubehagelig.

Hvorfor kaller du meg frøken? Husker du ikke navnet mitt?

Hun smilte avvæpnende. Lo litt lavt. Men øynene var kalde og harde.

Hva svarer man på det?

Jeg hadde håpet å få navnet når jeg skulle hilse på venninnene hennes. Ved hjelp av hvordan kjenner du...? Så et kjapt Facebook-søk for å finne henne. Se felles venner. Kanskje se bilder. Få en liten idé om hvem hun var.

Betekningstiden ble tydeligvis litt for lang. Hun stoppet opp.

Jeg visste jeg var fucked før hun åpnet munnen. Jeg hadde passert point of no return det sekundet jeg latet som jeg husket henne.

Nå var det øynene hennes som lyste som om djevelen hadde satt fyr på dem. Hvis blikk kunne drepe...

Du husker meg ikke, gjør du vel?!

HQ