Norsk
Blog

Well, hello there...

På vei til København med klassen. Vi befinner oss for øyeblikket på Heaven Eleven, danskebåtens nattklubb og definitivt "the place to be". Vær her eller vær firkant som de sa i gamle dager. Vi har inntatt dansegulvet sammen med en gjeng med russere, selv jeg og min Gamereactorkollega Martin Sollien. GamleMartin eller OrginalMartin som vi også kaller ham. Eventuelt Råde. Vi er klare for å bøste en muve eller to. Det blir nok to, jeg har et ganske begrenset repertoar hva dansing angår. Stemningen er høy og laget er lystig. Så lystig faktisk at vi kanskje kunne spilt Dancestar Party Hits til PS3 Move uten at det ble überkleint. Kanskje.
Musikken dundrer i gang og røykmaskinen spyr ut et tåketeppe med en umiskjennelig lukt jeg kjenner igjen fra min barndom, da jeg pleide å henge på Dr Berg i Grimstad sammen med vennene mine. Lysene blinker og skjærer gjennom tåken og gjør sitt beste for å gi alle på dansegulvet epileptisk anfall. En utenforstående ville kanskje trodd at den hadde lyktes hadde han kommet inn og sett oss. Vi er klare for å eie dansegulvet, pwne noen n00bs som det heter på godt norsk, eller rule gata som kidsa sa den gangen jeg var ung og Boyz2Kalkulator var det alle snakket om.

Det var tider det. Før krigen. I gamle dager. Alt var så mye bedre da. Vi hadde ikke smarttelefoner eller håndholdte konsoller. Hadde du snakket om Google og Wikipedia hadde vi sparket deg i leggen og løpt vekk mens vi lo fordi du var en særing. Vi hadde oppslagsbøker. Vi hadde trehytter, bom-fri-alle, tråd over veien, ringstikk og politi og røver. Hvis vi ville spille måtte vi mase oss til en time foran datamaskinen til fattern, eller spørre skumle storebrødre veldig pent om vi kunne vær sååååååå snill få lov til å låne Nintendoen så vi kunne spille litt Mario. Det endte som regel med at han spilte og vi så på, men det var fortsatt noe av det gøyeste vi visste om.

Nå har jeg egen PC, Mac, smarttelefon og konsoller både her og der og spill har aldri vært så gøy, eller så lett tilgjengelig. Men det hindrer meg ikke i å sette meg i en campingstol på plenen og hytte med neven til de hersens ungene, dagens ungdom, som aldri vil skjønne hva det vil si å være av den gamle skolen. Sånn som jeg som ble født det året Aliens kom ut, og ikke kunne lastes ned, men måtte sees på kino, eller kjøpes på VHS en god stund seinere.


Poenget er: Hei, jeg heter Suzanne og skal guide deg gjennom denne bloggen. Spenn fast sikkerhetsselen og hold hender og føtter inni vognen til enhver tid.

Takk, og god natt fra København.