Jeg elsker Final Fantasy. Jeg har kost meg i utallige timer med de fortryllende verdenene og interessante karakterene. Jeg har reddet verdener gang på gang. Det har vært mang en søvnløs natt, spesielt med Final Fantasy VI, VII og X. En gang i tiden gledet jeg meg som et barn til å spille Final Fantasy XIII. Men så kom det, da. Det forferdelig lineære og kjedelige spillet. Storyen fenget meg ikke, karakterene interesserte meg ikke og jeg orket ikke engang å redde verden. Jeg ble oppriktig skuffet og lei meg da jeg byttet det til et annet spill, men jeg visste at jeg aldri ville fullføre det. Med dette friskt i minne har jeg siden annonseringen vært skeptisk til FF XV. Etter å ha testet demoen Final Fantasy XV: Episode Duscae sover jeg litt bedre om natten. Jeg har fått tilbake troen og håpet om nok et bra Final Fantasy-spill.

Det er en demo, men jeg tenkte aldri dette mens jeg spilte. Et stort og vakkert åpent landskap med gressfylte sletter og innsjøer åpenbarte seg da jeg gikk ut av teltet. En liten opplæring i kontroller og kamp, så var jeg fri til å gå hvor jeg ville i en åpen verden (jeg tar sjansen og antar at spillet er delt opp i flere store og åpne områder). Skepsisen satt fortsatt i meg på dette tidspunktet, men det forsvant fort og ble erstattet med pur glede. Jeg gliste for meg selv til jeg fikk krampe i ansiktet, så gliste jeg litt til. Kampsystemet er deilig. Det flyter utrolig godt, ser kult ut og det har en dybde som gjør det lett men samtidig vanskelig å mestre.

Man spiller som kronprinsen Noctus, som er på biltur med gutta. Bilen har streika og er på verksted og gjengen finner kollektivt ut at de ikke har penger til å betale for reparasjonen. De kommer da på den utrolig brilliante ideen om å jakte og drepe en Behemoth kalt Deadeye og på den måten få pengene de trenger. Høres ut som en lur ide? Ikke egentlig. Jeg begynte jakten på Deadeye sporenstreks, men kunne i teorien gjøre hva enn jeg ville. På grunn av min nysgjerrighet klarte jeg ikke å vente lenger enn nødvendig før jeg fikk se han. Jeg fulgte de svære fotsporene og fant oppklorte kampesteiner og saftige blodpøler. Inn i en tunnel og BAM, der var han. En nervepirrende scene fulgte. Jeg følte meg ikke klar til å prøve meg på ham ennå. Ikke kunne jeg heller, men det var ikke en tanke jeg hadde på dette tidspunktet. Det var om å gjøre å krype så rolig jeg kunne forbi han på blindsiden og komme meg bak ham for så å se ham forsvinne igjen. Her har man valget mellom å følge etter ham, eller igjen utforske de vakre omgivelsene. Jeg valgte sistnevnte.

Som sagt er området stort. Ikke helt fantastisk massivt stort, men stort nok til at jeg ikke orket til å løpe fra ende til annen. Det får jeg heller gjøre når jeg er ferdig med denne bloggen. Du kan løpe rundt og utforske de tidligere nevnte vakre omgivelsene, finne noen stygginger å sloss mot, bli overrasket av soldater i dropships, beskue noen store dinosaurlignende dyr i vannet eller jakte på Deadeye. Det er helt sikkert noe jeg ikke har oppdaget ennå som jeg får finne ut av senere i dag. Demoen har altså nok av godsaker å by på. Det er også en imponerende tech-demo. Lyseffektene er spesielt vakre. Etter litt tid med vandring blir det mørkt. Du kan da slå leir, lage mat og oppgradere saker og ting, eller så kan du fortsette å traske rundt i vakkert måneskinn eller tåkelagte lysninger i skogen.

Denne demoen gir meg en skikkelig godfølelse. Det ser ut til at vi skal få boltre oss i en delvis åpen og stor verden. Ikke bare er den stor, men også interessant, i hvert fall får man et inntrykk av dette gjennom samtaler hovedpersonene har seg imellom. Det er vakkert og har en større skala enn noen av de tidligere spillene og kampsystemet er helt fantastisk. Det lover godt for alle fans av Final Fantasy, selv de som deler mine meninger om blant annet FF XIII. Jeg gleder meg veldig til det fulle spillet kommer og håper det holder samme standard fra start til slutt som denne demoen.

Super Mario Bros serien står som en bunnsolid bauta i spillhistorien og lever i beste velgående den dag i dag, og dette av en god grunn. De aller fleste har hørt om den sjarmerende rørleggeren og hans bror Luigi. Det er knallgode plattformspill, fargerike, innovative og byr rett og slett på spillglede uten sidestykke. Det virker som om spillene er utviklet med en enorm lidenskap og kjærlighet, og de gir spilleren en fantastisk opplevelse
med den lubne rørleggeren som er på jakt etter prinsessa.

Grunnet mine minner og lidenskap for Mario var jeg raskt ute med å melde meg for å teste Super Mario Bros DeLuxe til Nintendo 3DS (Ja, dette var originalt tenkt som en anmeldelse, men det ble etterhvert til en blogg i stedet) Dette er en gjenutgivelse av det klassiske NES-spillet Super Mario Bros, som tidligere også har blitt utgitt til GameBoy Color. Det er med ekstremt tungt hjerte at jeg må si: "Jeg angrer". Hvorfor lurer du kanskje? Jo, det skal jeg forklare deg. Misforstå meg rett, jeg elsker Super Mario Bros. Det er et fantastisk spill og jeg har kost meg masse med det i barndomsårene. Jeg må nevne at Mario alltid har vært ved min side i andre spill underveis, men de tre originale Bros-spillene har fått være i fred de siste 16-eller-noe årene. Disse årene har ikke vært gode mot det. Da snakker jeg ikke om grafikken. Den er like herlig og pikselert som alltid, men andre feil kommer fort frem, noen gamle og noen nye. Før kunne jeg kose meg med spillet i mange timer i strekk, og om jeg døde var det min egen feil. Nå føles det ikke slik lenger. Idet jeg startet spillet fant jeg tilbake til den gode, gamle og brusende følelsen jeg husker. Det var som å gå inn i en tidsmaskin og reise tilbake til 1995. Jeg gliste bredt og så for meg mange timer med nostalgi. Dette ble raskt kortet ned til noen minutter.

Den karakteristiske første banen var den eneste kosen jeg fikk fra dette spillet. Mest sannsynlig grunnet min blindhet. Jeg merket rett og slett ikke at kontrollene var så seige som de var, mest sannsynlig på grunn av den enkle vanskelighetsgraden på banen. Med en gang jeg kom ned i hulene på andre bane merket jeg derimot at noe ikke stemte. Jeg trykket for å hoppe, men jeg hoppet ikke på samme tid. Det tok et kvart sekund, og i høy mario-fart er dette stort sett katastrofalt. Mario falt, Mario døde, gang på gang. Mario treffer flammer, fisk, goomba. Mario får hammer i hodet. Jeg er ikke en dårlig Mario-spiller, men innser at dette skjer selv den beste fra tid til annen. Men nå er det snakk om hver bidige gang jeg forsøker å gjøre noe annet enn å gå rett frem. Jeg må presisere at kontrollene på denne gjenutgivelsen er uendret fra NES-versjonen, de er hverken mer eller mindre seige enn det originalt var. Kontrollene føles rett og slett utdatert.

Det er også noe ekstra snacks på denne gjenutgivelsen. Det er ikke all verden, men ved å fullføre noen utfordringer får man diverse artwork å titte gjennom. Dette er alltid stas. En annen funksjon jeg ikke er like begeistret over er skjermkontrollen. Man kan velge å flytte kameraet frem eller tilbake, grunnet at skjermen på en 3DS ikke dekker like mye av området som tv-skjermen gjorde på original-utgivelsen. Uten å ha testet GameBoy-versjonen vil jeg anta at denne funksjonen ikke var der grunnet et veldig begrenset antall knapper tilgjengelig.
Jeg tror Nintendo forsøker å blande inn moderne spillmekanikk med et flyttbart kamera, men dette fungerer ikke så godt som det burde. Det er jo bra at man har muligheten, men når man plutselig klarer å flytte på kameraet midt i et hektisk område er det ikke en positiv ting. Det er heller ikke positivt når man klarer å låse skjermen så man står helt i venstre ende og man akkurat har sparket til en Koopa Troopa (skilpaddene om du lurte) og skallet flyr frem og tilbake. Denne låseknappen kan heller ikke deaktiveres, så det gjelder å ha tunga rett i munnen. Dette er rett og slett en god idè som er elendig utført. Ved å tilpasse spillet bedre til skjermen kunne man unngått å ha flyttbart kamera og en låseknapp i det hele tatt.

Jeg er fortsatt like glad i Mario som før, men Super Mario Bros fortjener å leve som den perlen det en gang var, i minnene. Utviklingen har gått fremover med stormskritt hver eneste dag siden 1985, så det er ikke rart at autentisk Mario anno '85 føles utdatert og seigt. På den tiden var dette standarden, man merket det rett og slett ikke. Om 29 nye år regner jeg med at vi havner i akkurat samme situasjon igjen, med et av dagens spill. Kanskje det blir Mario den gang også?

Hvis jeg skulle anmeldt spillet i dag, ville jeg gitt det en 5.