Vel, det var meningsløst #Temabloggen12

Før jeg virkelig begynte å interessere meg for spill, hadde jeg en enkel algoritme for å avgjøre hvilke spill jeg skulle bruke lommepengene mine på. Den fungerte omtrent slik:

- Inneholder spillet Pokémon, Disney eller noe annet jeg har hørt om fra før av? Hvis ja, kjøp.
- Har coveret fine farger og fine bilder på baksiden? Hvis ja, kjøp.

Heldigvis slo alltid minst ett av disse kriteriene. Og det var bra, da jeg ikke hadde skissert noen plan C.

Denne metoden førte til at spillene jeg kjøpte til meg selv ofte var dårligere enn spillene jeg fikk i gave. Case and point: Moohrhuhn 2 til Gameboy Color.

Moohrhuhn, som betyr "gærne høns", er et tyskt spill som handler om å skyte høns. Det er ikke noe bakgrunnshistorie eller noe. Bare høns, som må skytes. Det var et slags Duck Dynasty for sin tid, bare med høns, og uten noen form for dynasti.

Uansett, så var coveret fint, og det var tilsynelatende relatert til filmen Flukten fra Hønsegården. For en gutt som snudde opp og ned på spillhyllene på LIBRO i Wien virket det på en eller annen måte ikke som noe dumt valg. Men det var det. Selv på en tid da jeg syntes Goofy's Fun House var et bra spill, var det ganske elendig.

Virkelig alt man gjør er å skyte høns. Noe man gjør ved å trykke på piltastene på Gameboyen, og trykke A (muligens B-knappen). Det var det. Du stiller inn siktet og trykker på avtrekkeren. Hvis jeg ikke husker helt feil var det en spillmodus der man kunne skyte ballonger i stedet for høns, men ellers var det ikke all verdens variasjon.

Og ikke bare det. For femten minutter siden fant jeg ut at det faktisk ikke har noe med Flukten fra Hønsegården å gjøre! Det ligner jo ikke en gang!

Så det var det livet i vasken.