Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk

Vel, det var meningsløst #Temabloggen12

Dette innlegget er kategorisert under: Anbefales ikke

Før jeg virkelig begynte å interessere meg for spill, hadde jeg en enkel algoritme for å avgjøre hvilke spill jeg skulle bruke lommepengene mine på. Den fungerte omtrent slik:

- Inneholder spillet Pokémon, Disney eller noe annet jeg har hørt om fra før av? Hvis ja, kjøp.
- Har coveret fine farger og fine bilder på baksiden? Hvis ja, kjøp.

Heldigvis slo alltid minst ett av disse kriteriene. Og det var bra, da jeg ikke hadde skissert noen plan C.

Denne metoden førte til at spillene jeg kjøpte til meg selv ofte var dårligere enn spillene jeg fikk i gave. Case and point: Moohrhuhn 2 til Gameboy Color.

Vel, det var meningsløst #Temabloggen12

Moohrhuhn, som betyr "gærne høns", er et tyskt spill som handler om å skyte høns. Det er ikke noe bakgrunnshistorie eller noe. Bare høns, som må skytes. Det var et slags Duck Dynasty for sin tid, bare med høns, og uten noen form for dynasti.

Uansett, så var coveret fint, og det var tilsynelatende relatert til filmen Flukten fra Hønsegården. For en gutt som snudde opp og ned på spillhyllene på LIBRO i Wien virket det på en eller annen måte ikke som noe dumt valg. Men det var det. Selv på en tid da jeg syntes Goofy's Fun House var et bra spill, var det ganske elendig.

Virkelig alt man gjør er å skyte høns. Noe man gjør ved å trykke på piltastene på Gameboyen, og trykke A (muligens B-knappen). Det var det. Du stiller inn siktet og trykker på avtrekkeren. Hvis jeg ikke husker helt feil var det en spillmodus der man kunne skyte ballonger i stedet for høns, men ellers var det ikke all verdens variasjon.

Og ikke bare det. For femten minutter siden fant jeg ut at det faktisk ikke har noe med Flukten fra Hønsegården å gjøre! Det ligner jo ikke en gang!

Så det var det livet i vasken.

HQ
Halvveis i Ocarina of Time

Halvveis i Ocarina of Time

Dette innlegget er kategorisert under: Zelda

Jeg kunne ha dedikert dette blogginnlegget til hvor skremmende det må være for Link å våkne opp og bli fortalt at han har mistet syv år av livet sitt og at han dermed må ut i de voksnes verden uten å ha fullført 7. klasse. En verden som, sånn forresten, nå er overflommet av monstre og lumske skyer. Men jeg tenkte i stedet jeg skulle skrive litt om hva jeg syntes om første del av Zelda: Ocarina of Time til 3DS og mitt første skikkelige møte med Zelda-serien i stedet.

Bakgrunn

Det var en fin opplevelse. Jeg har spilt litt i bruddstykker, men jeg føler ikke at det har ødelagt noe særlig for opplevelsen. Det som imponerer meg mest er de forskjellige gåtene man støter på og hvordan de, i motsetning til andre spill som kom ut det året, er ganske vanskelige å få has på, samtidig som de er logisk oppbygd. Det er ingen som forteller meg at jeg skal spille på Ocarinaen eller bruke bomber for å sprenge veggen foran meg (spesielt ikke ubrukelige, ubrukelige Navi). Det må jeg stort sett finne ut av selv, og det liker jeg. For en som sliter mot 8-årige Magnus Carlsen i en sjakk-app er det greit med litt hjernetrim.

Gåtene hadde nok ikke vært like spennende hvis man ikke hatt en stor verktøysboks med gåteløsningsmateriale. Fra spretterten, til kvister og ild-magi: Man har et kreativt arsenale å utforske verden med. Favoritten er kanskje bopmerangen, som jeg tilsynelatende ikke kan bruke som voksen! Link er vel kanskje blitt for gammel for den slags.

Det jeg er mindre imponert av er kampsystemet. Det er kanskje urettferdig å sammenligne et spill fra 1998 med et fra mars 2015, men et annet spill jeg har spilt i det siste er Bloodborne, og forskjellen til dette er akkurat så vanvittig stor som den burde være når man sammenligner to underholdsningsprodukter med nesten 20 års mellomrom. I dagens spill har man egne team som jobber med hvert minste aspekt, fra kameraoppførsel til vibrasjonsfunksjonen i håndkontrollen. I tillegg har manhaugevis av biblioteker med kode og kunnskap å bygge på. Ocarina of Time var heller intet miniprosjekt for sin tid, men det er fortsatt urimelig å forvente at det skal konkurere med dagens spill på alle områder uten en skikkelig overhaling.

Lock-on systemet i Ocarina of Time er, etter dagens standarder, skikkelig dårlig. Hadde det vært lansert med et nytt spill hadde jeg antatt at utviklerne ville fikse det i en oppdatering. Hvor nærme man må være en fiende for å kunne låse siktet ser ut til å variere litt fra gang til gang, og skal man låse siktet på fiender som står bak seg må man først trykke L-knappen for å snu kameraet og deretter L igjen for å låse siktet. Det føles krunglete og upålitelig.

Det er også merkelig at et spill som tør å utfordre spilleren med tankevekkende gåter har så ekstremt enkle kamper. Jeg vet ikke om jeg har dødd en eneste gang i en kamp, hverken mot vanlige fiender eller bosser. De aller fleste fiender krever et godt trykk på B-knappen, ett trykk til, og deretter ligger de i bakken - som regel uten å forsynt seg av den i overkant store mengden hjerter man bærer på. Den største utfordringen er og blir å få kameraet til å oppføre seg.

All banning i kirka satt til side, så har jeg det fortsatt veldig gøy med Ocarina of Time. Det er morsomt å utforske og har noen skikkelige smarte gåter som er sjelden kost den dag i dag. Spillet ser dessuten regelrett bra ut på 3DS, selv etter moderne standarder. Mye takket være en ganske omfattende grafikk-oppdatering.

En del fin musikk er det også. Kanskje ikke så mye som jeg hadde håpet, men gitt at mange av de fineste sangene (Song of Time, Minuet of Forest) ble introdusert i de senere stadiene av Links barndom, sitter jeg med en følelse av at jeg har mye bra i vente.

Alt i alt har Ocarina of Time vært en god start på min Zelda-gjennomspilling. Neste gang jeg skriver om Zelda er det ikke utenkelig at jeg er ferdig med Ocarina of Time, og da skriver jeg nok en mini-anmeldelse av spillet. I tillegg må jeg bestemme meg for hvilket Zelda-spill jeg skal spille neste gang. Jeg tar fortsatt veldig gjerne imot forslag, selv om jeg er rimelig sikker på hvor turen går.

2015, jo!

Dette innlegget er kategorisert under: Anti-nostalgi

Det er viktig å lære seg å sette pris på nåtiden. Også når det gjelder spill. Jeg husker det var en stund da jeg nesten brukte mer tid på å glede meg til spill enn på å faktisk spille dem, og det blir i grunn ganske slitsomt etter hvert.

Med det i tankene, så må det sies at jeg ikke kan huske mange spillår som har startet bedre enn dette. 2015 har rett og slett vært et fantastisk år så langt. Det frister å påstå at det allerede har toppet fjoråret. Vi har fått alt fra det nær-perfekte plattformspillet Ori and the Blind Forest til gjennopplivningen av by-byggingsjangeren, Cities: Skylines. Når man i tillegg i motsetning til alle andre syntes The Order: 1886 var et fullstendig fantastisk spill, så blir det fort vanskelig å få tid til spill, skole og to jobber.

Atilla: Total War, Pillars of Eternity, Blackguards 2, Grow Home, hele to Telltale-serier, Bloodborne, Elite: Dangerous, Dying Light, Battlefield: Hardline, Dead or Alive 5, Olli Olli 2, Evolve og Dying Light. Det er ikke en dum rekke med spill, og vi har ikke skrevet april på kalenderen enda!

Det vil alltid være et Final Fantasy eller et Metal Gear Solid i horisonten, men det er verdt å senke blikket noen ganger, og innse at man allerede har fått en del av det man ber om. I hvert fall så snart man har fått Rocket League.

Hva er dine favoritter så langt?

(ironisk nok er denne bloggen resultat av at jeg har hatt dårlig tid. Forhåpentligvis blir det temablogg neste uke)

2015, jo!

Se hva jeg fant på Kickstarter! Norsk Bibel-LEGO

Dette innlegget er kategorisert under: Se hva jeg fant på Kickstarter!, Kickstarter

Ettersom Detective Heart of America og Castle Story, mine to eneste Kickstarter-hjertebarn, sjelden lar høre fra seg, tenkte jeg det var på tide å finne nye, spennende prosjekter som kan være verdt å støtte med en krone eller to. Hvis ikke blir det jo nesten feil av meg å skrive "investor" på CV'en.

Så, mens jeg leter etter noe som er verdt å sette penger på: Her er noe av alt det andre jeg har funnet på Kickstarter!

Denne gang: Biblo

Biblo er, foruten å nesten være onkelen til Frodo i Ringenes Herre, et Kickstarter-prosjekt som prøver å forene Lego (-aktige?) byggeklosser med religionslære. Blir du sliten av å måtte traske hele veien til hobbybutikken for å kjøpe Lego? Er du lei av alt bryderiet med å få biblene dine levert gratis på døra? Er du øm i fingrene etter å taste www.bibel.no/nettbibelen inn i nettleseren din? Da er Biblo tingen for deg!

Glem dagene da kirke og Lego var separate institusjoner - med Biblo får du et byggesett fra din favoritt Bibel-fortelling (såfremt det er den barmhjertige samaritan), og med på kjøpet får du historien bak byggesettet, slik at alle bitene virkelig faller på plass.

Det som er så fantastisk med denne Kickstarteren er at den har ryddet opp i mange av fordommene mine. Før jeg så Biblo, trodde jeg f. eks at:

- Bergen ikke tilhørte Sørlandet
- Religion var en feilsikker måte å sanke penger på (jfr. Visjon Norge)
- Patentlovgivning gjaldt også i Norge

Det er et ganske ambisiøst foretak vi snakker om her. Folkene i Biblo Toys ber nemlig om 150 000 kroner til å finansiere prosjektet sitt. Det hevdes dessuten at samtlige 150 000 (og eventuelle overskudd) skal gå til utviklingen av selve prosjektet, noe som viste seg å stemme overens med mitt eget regnskap:

Kjøpe diverse Lego-sett: 5 200 kr
Kjøpe pappesker: 600 kr
Sortere Lego-klosser i riktige pappesker, lønnskostnader: 2300 kr
Saksomkostninger: 139 900 kr
Sum: 150 000 kr

Nøyaktig 150 000!

Går alt som planlagt, ser de dessuten for seg å lansere flere sett fremover. I første omgang er det snakk om et "den barmhjertige Samaritan"-sett, men her er noen av de andre:

Noahs Ark - Et legosett på 120 x 25 meter som er kompatibelt med samtlige LEGO animals sett.
Matteus 21: 12 - Bygg ditt eget LEGO-tempel! Pass opp for LEGO-Jesus som med jevne mellomrom kommer for å rive det ned.
Johannes' åpenbaring - LEGO-Johannes ser 35 dager inn i fremtiden og innser at 150 000 kroner var litt mye å håpe på.
Babels Tårn - LEGO-spillet der det er om å gjøre å bygge høyest mulig tårn før Gud ødelegger det og gjør at de ulike deltagerne snakker på forskjellige språk.
Historien om Adam og Eva - To billetter til Legoland som er gyldige frem til vaktene ser dere og kaster dere ut.

Ok, de ideene var tull. Og alt tull og tøys til side, så synes jeg å blande religionslære og legobygging høres ut som en strålende idé. Jeg er også imponert over at det er mulig å donere ett eller flere byggesett til barnehagen "Home of praise" i Thailand. Ut i fra hva jeg leste om barnehagen, virker det som noe en god samaritan ville ha gjort.

Men selv med det i tankene synes jeg det er vanskelig å sette til side at noen ber om 150 000 kroner for å finansiere et prosjekt de nødig har rett til å selge eller distribuere (selv om det ikke er Lego de bruker i det ferdige prosjektet, så har jeg hørt at Lego ikke liker lignende produkter). Og ikke minst, det må da være vel så enkelt å kjøpe et Lego-spann i leketøysbutikken og plukke opp et par av Biblene man får slengt etter seg på Karl Johan? Barn har da fortsatt fantasien til å lage et vertshus og en vei uten å følge bruksanvisninger?

Ellers stemmer jeg aldri imot at foresatte, skoler eller AKS bruker Lego for å lære barna sine om religion (eller historie, geografi, hva det skulle være). Enten man setter sin lit til Bibelen, Koranen eller God is not great: Why religion poisons everything kan det være lurt å lære litt om religion i løpet av livet. Det kan f. eks komme til nytte hvis du noensinne skal skrive en syrlig blogg om en Bibel/LEGO-Kickstarter.

Se hva jeg fant på Kickstarter! Norsk Bibel-LEGO

BILDE: Kristi legeme

Da var det min tur til å spille Zelda

Dette innlegget er kategorisert under: Zelda

Jeg har et lite ønske om å få med meg de største spillene og spillseriene.

Serier som Halo, Persona, Professor Layton, Zone of the Enders og Metal Gear Solid er ikke noe jeg begynte med da de først startet, men jeg har spilt meg opp på dem etter hvert fordi de er høyt aktet og gjerne får gode omtaler. Jeg har litt den samme følelsen når det gjelder Oscar-nominerte filmer. Jeg burde på en måte se dem. Den eneste forskjellen når det gjelder store spill er at jeg faktisk forsøker.

Når det er sagt, så er det spesielt én spillserie som jeg har glipp av, og det er The Legend of Zelda.

Det føles nesten litt som jeg har spilt serien allerede. Jeg hadde for så vidt en barndomsvenn som hadde både Ocarina of Time og Majora's Mask på Nintendo 64, så jeg har en hvis anelse om hva det går ut på. Jeg har dessuten støtt på både musikken, og hørt en del av handlingen gjenfortalt av fans. Jeg har dessuten prøvd både Windwaker på Wii U og Ocarina of Time på emulator, men jeg har aldri spilt noen av spillene fra start til slutt -- eller i mer enn noen minutter om gangen for den saks skyld.

Det tenkte jeg skulle ordne på, og med en new 3DS og noen små planer om å skaffe en Wii U så tenkte jeg at jeg gradvis skulle ta igjen litt av det jeg har gått glipp av de siste 21 årene. Det blir ikke verdens raskeste fremgang, for 2015 er et travelt spillår fra før av, men i en nokså travel hverdag er 3DS perfekt til å skvise inn noen minutter med spilling her og der. Går alt som planlagt tenkte jeg å skrive noen anmeldelse-blogger av spillene etter hvert som jeg blir ferdig med dem (men ikke hold pusten).

Spørsmålet mitt er dog, hvor skal jeg begynne?

Er Ocarina of Time til 3DS det beste stedet å starte? Burde jeg starte med et enda eldre spill? Eller skal jeg skaffe Link Between Worlds eller et av de andre håndholdte spillene? Alle tips settes pris på!

Da var det min tur til å spille Zelda

BILDE: Telles dette?