(Små spoilere)

Jeg synes hypen knyttet til tredje sesong av House of Cards har vært litt i meste laget.

Ikke det at serien ikke er bra. Handlingen er uforutsigbar, Kevin Spacey er fantastisk, osv, men sesong 2 forvillet seg litt langt inn i den samme kyniske smørja som med så mange andre serier de siste årene. Den ble dessuten litt vanskelig å tro på etter hvert. Veien fra kongressen til det hvite hus virket litt lettvint, og enkelte av de mer ekstreme scenene slo meg som litt ut av det blå.

Men fordi alle skriker og skråler så fælt om sesong 3, så blir det nesten feil å ikke se den. Og etter 4 - 5 episoder, må jeg si at den slettes ikke er så verst. Ganske bra, faktisk. Frank Underwood-karakteren er ikke blitt mer subtil enn at han i starten av serien bokstavelig talt står og urinerer på sin egen fars grav, og det politiske spillet virker alt annet enn jordnært - men Frank Underwood har endt opp i en posisjon der han blir tvunget til å være litt mer idealistisk, og faktisk stå for et par saker. Det liker jeg.

Claire Underwood har dessuten fått en mer interessant rolle, noe som er tilfellet for flere av bikarakterene - og best av alt - spillet om presidentvalget i 2016 bygger seg opp sakte, men sikkert. Litt som i virkeligheten! Og det er jo alltids spennende.

Alt i alt: Positivt overrasket

Pokémon var ikke en hobby slik Duel Masters, Skylanders eller Bakugan var (er?) hobbyer. I hvert fall virker det ikke sånn for en utenforstående. De japanske lommemonstrene var ikke simpelthen én av mange ting vi snakket om i skolegården. Ei heller var det noe vi gikk hjem for å gjøre. Det var et fenomen som foregikk hele tiden på alle mulige måter for de aller fleste og jeg var intet unntak.

Alle ukepengene mine gikk til Pokémon-kort. Hver eneste krone. Jeg hadde linjal, blyant og viskelær med Pikachu på. I Wien, der foreldrene mine jobbet og ferierte, hadde de en Pokémon-lunsj som smakte forferdelig, men som allikevel forvandlet østerriske daglivarebutikker til et mekka. Jeg hadde Pokémon-klistremerker på Pokémon-permen jeg hadde Pokémonkortene mine i, som jeg og de fleste andre - i hvert fall guttee - hadde med til skolen omtrent hver eneste dag.

Men selv om TV-serien og kortene trolig hadde vært mer enn nok til å skape det som kunne vært mitt livs største hobby, var det Pokémon blå og rød-spillene til Game boy jeg virkelig la ned mye tid i - og som på sikt bidro til å gi meg en enda større hobby.

Som med Pokémon-kort var det knyttet en del prestisje til å ha imponerende digitale Pokémon. Målet var egentlig aldri å fange dem alle, så mye som å bruke timesvis på det vi i dag kaller grinding for å få så mange Pokémon som mulig opp til level 100.

Mellom bilturer til Sarpsborg og endeløse kafé-besøk i Wien hadde jeg kommet et godt stykke på veis til dette målet. Det er såpass lenge siden at jeg ikke husker nøyaktig hvilke dyr jeg hadde klart å fange, men jeg hadde i hvert fall Blastoise og Zapdos i level 100, samtidig som jeg gjort noen bytter med andre spillere over linkkabel. Trolig var nok Mewtwo, Articuno og Pidgeot høyt oppi tallene også.

Gitt hvor mye tid jeg hadde lagt ned i denne hobbyen og hvor stor del den var av livet til en førsteklassing i 1999/2000, så kan du tenke deg hvor forferdelig det var å en dag skru på Game boyen og å - helt ut av ingenting - ikke se "Continue"-valget på hovedmenyen. Det stod "New Game", "Option" og ingenting annet. Jeg skrudde instinktivt av den lille, gjennomsiktige spillmaskinen.

Siden den gang har jeg mistet haugevis av filer. Enten det er Word-dokumenter, bilder eller spillfiler. Det er irriterende, slitsomt og ubeleilig, men aldri i nærheten av like knusende som det var å miste alle Pokémonene mine som seksåring. Å starte en ny fil føltes vondt, og jeg startet flere filer uten å lagre i håp om at den gamle filen skulle dukke opp igjen. Jeg våknet opp morgenen etter og skyndet meg til Game boyen med et lite håp om at den gamle filen på et eller annet vis skulle dukke opp. Slik fungerer dessverre hverken digitalt minne eller verden, og til syvende og sist tillot jeg meg selv å trykke "Save" og overskrive dyrene som Nintendo-konsollen hadde glemt dager i forveien.

Så der har du min temablogg - og hvordan et minnetap ble mitt absolutt verste spillminne.

Si hva du vil om at Majora's Mask gir deg tre dager på å stoppe et krasj med månen. Garfield til PS2 ga deg seks (eller var det syv?) timer, sanntid, på å rydde et forholdsvis stort forstatshus.

Da jeg var gammel nok til å burde vite bedre, benyttet jeg meg av et 2 for 249,- tilbud på Free Record Shop. Det var egentlig bare ett av de to spillene jeg hadde lyst på, nemlig Whiplash, men av en eller annen grunn bestemte jeg meg for at Garfield ville fungere fint som spiller nummer to. Det gjorde det vel egentlig ikke.

Garfield går ut på at Jon, eieren til katten Pusur, drar ... et eller annet sted (på jobb?) i noen timer, mens Pusur tar seg en høneblund. Når den dovne katten omsider våkner, har hunden Jølle rotet til hele huset, og Pusur må skynde seg å rydde opp før Jon kommer hjem. Er ikke huset strøkent i tide, blir han satt på diett! (den tingen som på sikt trolig vil redde livet hans).

Så da begir man seg altså ut på tidenes døveste spillkonsept: Å rydde. Du støvsuger deler opp fra et sted, spyler de ut der de hører hjemme og låser opp nye rom i Jons bolig. Deretter rydder du disse rommene. Foruten tre - fire minispill var det egentlig ikke stort annet å gjøre.

Lastetidene var dessuten forferdelig lange! Mens spill som Grand Theft Auto og Jak and Daxter lot deg kjøre gjennom store byer uten en eneste lastetid, så ble Garfield satt på vent hver gang den oransje katten åpnet en dør. Det tok gjerne 20 - 30 sekunder før man kunne fortsette ryddingen.

Huff, for et kjedelig spill.

Dette var dessuten før jeg fikk råd til å gjøre ting som å kjøpe I Am Bread på Steam. Hvis jeg kjøpte et spill var jeg stuck med det i ganske mange måneder før jeg kunne kjøpe et nytt. Dette førte til at jeg ga det to - tre sjanser før jeg bestemte meg for å rydde mitt eget rom i stedet. Så selv om jeg har gjort noen lite gjennomtenkte impulskjøp i diverse nettbutikker, tror jeg at jeg med rimelig sikkerhet kan si at Garfield er det verste spillkjøpet jeg har gjort.

Har du noen dårlige spillkjøp på samvittigheten?

I anledning at House of Nerds åpner i Oslo, tenkte jeg det var på sin plass å skrive noe som hadde med norsk spillindustri å gjøre. Så her er det jeg synes er den beste melodien fra et norskt spill!

Dette er min favoritt - et søtt og energisk techno-soundtrack fra Funcoms Speed Freaks som jeg i grunn setter mer pris på nå enn da jeg spilte spillet på PlayStation 1 som liten. Ah, det var dagene da Funcom lagde mer enn bare børssvingnigner. Selve hook'en kommer dog ikke før 0:46 merket.

Ellers har Teslagrad et veldig fint soundtrack, og et par sanger som kanskje kunne fortjent en andreplass. Et annet norsk spill med fin musikk, er det nylig utgitte Milky Way Defender (sangen er spesielt fin fra 0:25) der en av karene bak musikken i Skyrim har laget temasangen. Selve spillet er dog ikke helt i klasse med hverken Speed Freaks eller Teslagrad.

Har du noe forhold til musikk i norske spill?

(Små spoilere av Professory Layton V. Phoenix Wright og Danganronpa følger)

Før jeg krysset grensen til voksenlivet, irriterte jeg meg en del over PEGI. PEGI er, om du ikke visste det, et organ som gir anbefalte aldersgrenser til spillene vi kjøper her i Norge, og i store deler av Europa. Noe jeg har inntrykk av at de gjør litt hipp som happ, selv i en alder der de eneste aldersgrensene jeg må vike for er minstealderen for inngang til frimurerlosjen, veldig selvhøytidelige utesteder og alderspensjon.

Noe som ga meg en del hodebry i fjortenårs-alderen var at PEGI ga det relativt uskyldige krigsspillet Warhawk 16-års grense. Med såpass mange år bak seg, kunne man se Flags of our Fathers, der soldater sprenges i biter. Vampyrfilmer som Daybreakers, eller Silent Hill, der mennesker blir brent levende og revet i biter av monstre (det er dessuten en forferdelig dårlig film).

Før den tid stusset jeg ved at spill som Eye of Judgement og Armored Core hadde fått 12-års grense. Det ene er et animert kortspill og det andre er roboter som denger løs på hverandre. I praksis like skummelt som å spille Magic the Gathering eller leke Transformers (noe jeg forøvrig ikke er gammel nok til å ha gjort). Og er det ikke rart at hockeyspill får 16-års grense når man kan ta med fireåringer på Sparta Amfi og se Sparta Sarpsborg - Stavanger Oilers? Jeg synes i hvert fall det er litt spesielt.

PEGI forklarer gjerne de litt høye aldersgrensene sine med at de må ta hensyn til mange ulike kulturer, og at de liker å være på den sikre siden. De skal tross alt finne en aldersgrense som kan fungere i de fleste land i Europa, og hva vet jeg om de ulike folkene som lever i verdensdelen vår? Kanskje er kløver åtte fryktet i Slovenia, eller roboter tegn på endedager i Kosovo? Det jeg imidlertid ikke forstår, er hvorfor PEGI tilsynelatende er så vanvittig liberale når det gjelder henrettelser.

For tiden sysler jeg litt med Professor Layton V. Phoenix Wright til DS. I det store og det hele er det et helt uskyldig spill som dreier seg rundt puslespill og komiske rettsaker, men som har noen øyeblikk litt utenom det vanlige. Litt ut av ingenting, ble plutselig heksebrenning et tema i spillet, i det vi får se en dame som stenges inne i et metallbur og forsvinner ned i et ildhav.

Joda. 12 års grense er ikke så ille her. Men kanskje ikke helt det man forventer av PEGI?

Deretter har vi det mest forstyrrende spillet jeg noensinne har spilt. Det har 16-års grense. Det er ikke Borderlands, LA Noire, Assassin's Creed, Call of Duty eller et annet spill som på en eller annen måte har sneket seg til aldersmerkingen 18+, men et spill som ble lansert for første gang i vesten i fjor og som tok et par velfortjente plasser på GRs "årets spill"-kåringer.

Spillet jeg sikter til er Danganronpa: Trigger Happy Havoc. Et spill med blod og ekstremt grafiske henrettelser. Hvordan i alle verdens dager det unngikk 18-års merking i PEGIs øyne aner jeg ikke. I hvilken annen setting tillater vi brenning, steining (på sett og vis) eller barn som blir drept i det hele tatt? Tydeligvis når det kommer til henrettelser i spill.

Skaperne av Haze, enda et krigsspill med et relativt beskjedent voldsnivå (gitt at det er et krigsspill) og 18-års grense, ble regelrett fikk et blankt nei da de ville ha med scener med vold mot barn. Fallout og Skyrim gjør barn usårlige av samme årsak. Men i Danganronpa har vi altså et spill der tenåringer dømmer hverandre til henrettelse, uten at det belyser noen reell konflikt eller tar for seg noe moralsk dilemma.

Finnes det ikke land i Europa som reagerer sterkt på dødsstraff? Jeg trodde mer eller mindre hele kontinentet hadde kvittet seg med konseptet. Er det mindre forstyrrende å se på en annen vold? Ikke i mine øyne. Tvert imot. Allikevel fortjener heksebrenning på en eller annen måte samme merknad som VM i hockey.

Er ikke det spesielt?