Er det noen her som tør gjette hvor mange usympatiske karakterer det finnes i Boston Legal?

Svaret er, etter min mening, null - etter å ha sett én og en halv sesong, vel å merke.

Situasjonen er en helt annen i de fleste av dagens TV-serier. "Drittsekkene er de nye heltene" erklærte Aftenpostens nettserie "Serieskolen" for jeg-orker-ikke-å-sjekke-hvor-lenge siden. De har rett. Walter White, Tony Soprano og for den saks skyld Don Draper, er til syvende og sist ganske fæle mennesker. Frank Underwood er stormannsgal, Gregory House er kald og kynisk, og Dexter Morgan er en psykopatisk seriemorder. Du vet, heltene.

Denne vinklingen med skurker i hovedrollen er definitivt interessant, og jeg lar meg stort sett rive med. Hvorfor sympatiserer vi egentlig med mafiabosser eller med overambisiøse yrkespolitikere (hint: Kevin Spacey)? Fordi, diverse forklaringer.

Men det blir kanskje litt mye av det gode, og noe som har slått meg i det siste er hvor lite blant annet Underwood og gutta i Mad Men utvikler seg. Til tider fremstår de nesten som statiske karakterer, som ikke reagerer på eller lærer av det de utsettes for. Don Draper har gått gjennom mye i de seks sesongene jeg har sett av Mad Men, og responsen hans er alltid å påta seg offerrollen, enten det er gjennom sutring, panikkanfall eller å svime av. Når han tar seg sammen igjen, fortsetter han stor sett som før, og etter over 50 episoder, blir det litt langtekkelig.

Der er Boston Legal helt annerledes. I de to kanskje viktigste rollene er to suksessrike advokater: Alan Shore (James Spader) og Denny Crane (William Shatner). Begge er på sitt eget vis narsissister som kan handle egoistisk, men de har noen smått unike egenskaper.

De lærer! Et konsept gjort populært av filmer om roboter som tar over verden. Det fungerer sånn her:
1) Alan Shore behandler noen på en dårlig måte.
2) Personen han behandler dårlig reagerer til slutt.
3) Shore tar til seg kritikken, og hvis han sier at han har gjort noe galt, endrer han seg!

(Et annet godt eksempel på dette fenomenet er Jeff fra Community; en kynisk type som finner ut at det er mulig å bry seg om andre mennesker. Han trenger ikke en gang en hel sesong på å innse det!)

Det er noe mer subtilt enn jeg gir uttrykk for, men kontrasten er allikevel stor til Walter Whites kontinuerlige negative spiral og Frank Underwoods nådeløshet.
En annen stor forskjell er at man oppfatter Alan Shore som en i bunn og grunn moralsk bevisst og varm type. En person som evner å bry seg om både venner og kjente, og større begreper om politikk og moral.

Shore er kanskje narsissist, men han har ikke den personlighetsforstyrrelsen og hemmingen blant andre Don Draper har. Han virker mer komfortabel med å ta tak i dypere følelser, og er følgelig i stand til å forstå sine egne feil og mangler.
Jeg sier ikke at en narsissistisk personlighetsforstyrrelse ikke er bra TV. Jeg er tross alt fan av nesten alle seriene jeg har nevnt i dette innlegget.

Men jammen er det ikke greit med en pause fra all kynismen en gang i blant.

Boston Legal er forøvrig en strålende serie, og anbefales.

I dag var siste dag for Norges største spillmesse, Spillexpo, og i den anledning fikk jeg endelig tatt turen ned til Lillestørm sammen med Terje her fra redaksjonen. I løpet av dagen var det både foredrag fra norske utviklere, live-opptak av podcasten til karene fra Level Up og en demonstrasjon av Red Thread Games sitt nye Dreamfall Chapters. Her er imidlertid det jeg synes om messens viktigste gjester, nemlig spillene.

Far Cry 4
Det er ikke mange spill der man får brase gjennom treporter på ryggen til en elefant, men Far Cry 4 er altså et av dem. Det virker som et solid og forholdsvis pent skytespill. Bør bli bra.

The Order: 1886
Sony var kanskje aktøren med størst tilstedeværelse på messen. Ved siden av egne stands dedikert til Sony TV-'er og mobiler, hadde de en stor seksjon satt av til kommende og aktuelle PlayStation-spill. Det mest iøyefallende spillet på gulvet var trolig The Order.

Det lille jeg fikk prøve var fra en demo vi har sett tidligere, blant annet på Gamescom. Spillet ser rimelig bra ut med flotte effekter og detaljerte omgivelser, men dette var egentlig det eneste som imponerte. De to skytevåpnene jeg prøvde føltes upresise, og selve skytingen virket seig. Den kunstige intelligensen fremstod dessuten som nokså dum, uten at det er spesielt rettferdig å dømme dette aspektet etter fem minutter med spilling. The Order: 1886 kan fortsatt ende opp som et strålende spill, men jeg er ikke overbevist enn så lenge. Ikke i det hele tatt.

Bloodborne
Bloodborne bekreftet at det ikke bare ligner på Demon's og Dark Souls, men også spilles som dem. Det lå overraskelser bak hvert hjørne blant de uhyggelige gotiske omgivelse, og timing var som alltid avgjørende for å overrumple fiendene. Den store forskjellen fra forgjengerne, ved siden av de blod- og regndekkede omgivelsene, var kanskje at man kunne bruke skytevåpen. Dette lot til å fungere helt greit, og det blir spennende å se hvor mye variasjon vi får på dette området. Alt i alt var det en positiv opplevelse. Jeg ser ingenting i veien for at dette skal bli like bra som Souls-spillene.

Until Dawn
Jeg har vært skeptisk til Until Dawn. Det startet som en PlayStation Move-showcase, men bevegelseskontrollen ble droppet, og spillet er nå et litt pregløst skrekkspill som lener seg tungt på horror-klisjeer og interaktive filmsekvenser. Vi fikk en smakebit på både QTE'er og klisjeer i den korte demoen vi prøvde på Spillexpo, men på tross av at spillmekanismene ikke virket så interessante isolert sett, ble jeg faktisk engasjert. Selve skrekkscenene virket litt klossete regissert, men når man ble satt i et Saw-aktig dilemma mot slutten av demoen, økte pulsen, og det er det ikke ofte den gjør når det finnes en kø med andre mennesker som venter på å få spille samme demo. Jeg tviler på at det blir blant de store spillene i 2015, og det var ikke spesielt teknisk imponerende, men med en spennende historie og et bra karaktergalleri kan det fort bli en god opplevelse. Positivt overrasket!

LittleBigPlanet 3
Min personlige favoritt fra årets messe. Jeg fikk prøvd to av de nye karakterene, nemlig den firbeinte krabaten Oddsock og den størrelsesskiftende striesekken Toggle. Toggle sitt brett var et fysikkpuslespill, der man skulle bruke Toggles evne til å veksle mellom stor og tung og liten og nett til sin fordel. Det fungerte fint! Favoritten var imidlertid Oddsock, som bykset av gårde i høye hastigheter og hoppet på vegger. Vanligvis har Sackboy måtte sette seg i et eller annet kjøretøy for at vi skal få denne typen forfriskende, kvikk action i LittleBigPlanet, men med Oddsock bør det å lage race og time trials være fullt mulig uten så mye som en rakettmotor. Det kan være viktig for LBP-nettsamfunnet. I LBP2 ble det etter min mening litt for mange merkelige simulatorer, RPG-demoer og sære småspill, og for lite plattformhopping. Forhåpentligvis gir de nye karakterene LBP et friskt tilskudd av nye, varierte plattformere.

Karakteren jeg var mest skeptisk til på forhånd var dog fuglen Swoop. Kanskje et dårlig tegn at de ikke viste ham frem?

Assassin's Creed: Unity
Detaljforskjellene fra Assassin's Creed 4: Black Flag ble fullstendig overskygget av at Unity hadde forferdelig lav bildeoppdatering på Xbox One. Jeg vil tro dette bare gjelder demoen på messegulvet og ikke det ferdige spillet, men hvis det gjelder sluttproduktet tror jeg Ubisoft har mange klager i vente.

Dragon Age: Inquisition
Dragon Age: Inquisition ser ut til å bli et massivt spill, så en fem minutters prøvetur kan neppe yte det rettferdighet. For all det er verdt, så spillet pent ut, og det føltes langt friere enn tidligere spill i serien. Litt lav bildeoppdatering, men langt bedre enn det Dragon Age: Origins spillere måtte tåle på PS3 i sin tid.

Halo: The Master Chief Collection
Jeg tok en titt på Halo 3. Det så rimelig pent ut!

Ta en titt på denne siden. Det du ser her er en liste over denne ukens "dårligste" nettjenester på downdetector.com, en side som holder oversikt over serveres oppe- og nedetid. Ta en titt på et par av de forrige ukene. Ser du en gjenganger?

Tjenesten jeg sikter til er PSN, som topper listen hele tre av de fem siste ukene. Nå skal det sies at downdetector ikke er noen perfekt undersøkelse. Listene baserer seg på hvilke tjenester som har blitt varslet å ha problemer flest ganger fra brukere. Det er mulig at det er spesielt mange som bruker PSN på denne siden, og det er også mulig at brukere har større sjanse for å rapportere problemer på PSN enn på andre tjenester. Grunnen til at jeg lenker til denne listen er simpelthen at den reflekterer mine egne erfaringer den siste tiden.

Etter lanseringen av Destiny, og spesielt etter den påfølgende lanseringen av Driveclub, har jeg hatt usedvanlig mye trøbbel med PSN. Det er mulig at jeg simpelthen har hatt mye uflaks, men på det verste har jeg opplevd problemer opptil flere ganger i uken, enten ved at vennelisten på PS4 ikke fungerer, at PlayStation Store er nede, at man ikke kan spille over nett eller at What's New-seksjonen ikke lastes inn. Dette uten at jeg har tid til å overvåke nettet 24 timer i døgnet.

Alle tjenester på PSN er sjeldent nede på en gang, og de er som regel ikke utilgjengelige lenge, men problemene inntreffer ofte og som regel uten forvarsel fra Sony. Det hele føles veldig uforutsigbart. Jeg er glad jeg ikke driver med organisert gaming.

Det som er enda verre er nettjenesten til Sonys Driveclub. Flere uker etter at spillets servere ble overrumplet på lansering, har Driveclub fortsatt ikke klart å levere en stabil online-opplevelse. Challenges er fortsatt ikke tilgjengelige og å koble seg til spill og venner er til tider et lite kunststykke. De siste dagene ser det til og med ut som det har blitt en smule verre. Jeg opplevde det i hvert fall sånn.

Før PS4 kom på banen kunne man unnskylde at det ikke var like stabilt som Xbox Live. Det var jo gratis, og personlig syntes jeg det var gode mellomrom mellom nedetidene. Nå betaler man imidlertid for å spille online på PS Plus, og alle unnskyldninger føles mindre gode. PSN virker dessuten mer ustabilt enn noensinne.

Jeg synes rett og slett det er litt for dårlig. Man burde kunne forvente mer av en tjeneste man betaler en månedlig sum for, og for spill man har brukt et par hundre kroner på (gratisutgaven er tross alt ikke ute enda).

Har du hatt noen lignende problemer i det siste? Hva synes du om PSN?

Hvorfor i alle dager skulle man ikke glede seg til Zelda: Hyrule Warriors? Det tar det spennende konseptet fra Dynasty Warriors og setter det til et enormt populært univers. Dessuten markerer spillet både Link sitt første ordentlige inntog på Wii U og en sjelden mulighet til å spille som flere forskjellige karakterer fra Zelda-universet. Faktisk er ikke poenget mitt at du ikke skal glede deg. Tvert imot, Hyrule Warriors har potensiale til å bli et underholdende innslag i Zelda-serien og bør være en fin måte å korte ned ventetiden til det neste Zelda.

Istedet for å være kritisk til Hyrule Warriors, så vil jeg heller prøve å sette mottagelsen det har fått av et knipe japanske anmeldere i perspektiv.

Det har vært en del oppstyr på Internett etter at Zelda: Hyrule Warriors fikk karakterene 9, 9, 9 og 9 av det kjente japanske spillmagasinet Famitsu. Famitsu fungerer slik at de lar fire skribenter skrive om alle spillene de anmelder, og at hver av de fire gir en karakter fra 1 til 10 (derav karakterene 9/9/9/9).

Fire 9'ere er med andre ord en rimelig fantastisk score, og forventningene til spillet later til å ha økt som følge, også her i vesten. For å sette det i perspektiv har jeg bare gitt én 9'er på GR helt siden jeg begynte for snart to år siden. Selv om Famitsu kanskje er en smule snillere med karakterene enn de fleste vestlige spillblader (og i hvert fall snillere enn oss i GR), så er det ingenting å utsette på at 9'eren betyr en del, også fra dem.

Det som gjør at man ikke skal gå helt av skaftet på grunn av Hyrule Warriors helt enda, er at Famitsu, og japanske spillere generelt, har en langt større entusiasme for denne typen Dynasty Warriors slagmark-spill enn vi typisk har her i vesten.

Jeg har lagt ved en liten sammenligning mellom GR, Famitsu og Metacritic (som hovedsakelig tar for seg europeiske og amerikanske anmeldere).

Dynasty Warriors 7
Famitsu: 90 (9/9/9/9)
Metacritic: 57 på PS3 / 58 på Xbox 360
Gamereactor: 7/10 (Sverige)

Dynasty Warriors 8
Famitsu: 90 (9/9/9/9)
Metacritic: 68 på PS3 / 65 på Xbox 360
Gamereactor: 7/10 (EU)

Bladestorm: The Hundred Years' War
Famitsu: 82.5 (9/8/8/8)
Metacritic: 58 på PS3 / 63 på Xbox 360
Gamereactor: Ikke anmeldt

One Piece: Pirate Warriors
Famitsu: 90 (9/9/9/9)
Metacritic: 64
Gamereactor: 7/10 (anmeldt av Ingar!)

One Piece: Pirate Warriors 2
Famitsu: 92.5 (10/9/9/9)
Metacritic: 71
Gamereactor: 6/10 (anmeldt av meg!)

Som du ser er forskjellene fra GR og Metacritic til Famitsu ganske store. Grunnen til at jeg påpeker dette er at jeg selv har latt meg lure av One Piece: Pirate Warriors, og utrolig nok latt meg lure igjen av Pirate Warriors 2 etter at de begge fikk fantastiske karakterer fra Famitsu. Forventningene ble kanskje litt høyere enn de burde ha vært.

Grunnen til at jeg mistenker at Zelda ikke bryter denne trenden, er at det rett og slett ser ut som de fleste andre spill i sjangeren. Samme konsept, samme gameplay-mekanikker og relativt likt slåssesystem. Jeg har dessuten enda til gode å bli overbevist om at det kan unngå kardinalsynden til denne sjangeren, nemlig mye repetisjon, og som følge en del meningsløs slåssing. Dog, den som lever får se.

Nå er det ikke noe galt med å glede seg, og det er heller ingen katastrofe å bli skuffet i ny og ne. Kanskje er du dessuten fan av Dynasty Warriors-aktige spill eller såpass stor tilhenger av Zelda, at det å bli servert musikk, historie og karakterer fra dette universet er mer enn nok til å bære et spill. Det viste seg i hvert fall å være litt av tilfellet for meg med One Piece. Kanskje er du mer enig med Famitsu enn med GR og Metacritic når det gjelder eksemplene jeg trakk frem. Det er det heller ingen lov mot. Bare ta Famitsu med en klype salt, hvis du ikke har noen erfaring med sjangeren fra før av.

Hvis du vil lese mer om Zelda: Hyrule Warriors, kan du gjøre det her

Kilder
Gamereactor
Metacritic
Famitsu sine karakterer er hentet og bekreftet ved hjelp av Wikipedia, vg247.com og nintendoeverything.com

Vel, da er antall ganger jeg har utbrutt noe høylytt foran TV-skjermen doblet (fotballkamper telles ikke).

Jeg er nå et ikke altfor godt stykke inn i demoen til det nyannonserte P.T. (eller Silent Hils som det ble avslørt at det egentlig het), og det viste seg å være fryktelig skummelt. Om spillet gikk rett i glemmeboken etter at det ble vist frem på Sonys Gamescom-pressekonferanse (det var tilfellet for meg), så er dette altså det nye Silent Hill-prosjektet til Metal Gear-legende Hideo Kojima og filmskaper Guillermo Del Toro. Førstnevnte har avslørt at han ville at folk ikke skulle vite hva de gikk til når de lastet ned demoen, så ingenting av spillet ble vist frem på selve konferansen. Istedet så vi et par stakkarer som satt i mørket og fikk vettet skremt ut av seg.

Sist jeg skrev en blogg av denne typen var det Outlast som var overraskende skummelt. Jeg vil nesten si at dette er verre, og dessuten er det definitivt smartere laget. Del Toro og Kojima kan tydeligvis sakene sine, da de tar i bruk litt andre virkemidler enn hva man er vant med fra Silent Hill-serien, men gjør det på en veldig effektiv måte. Jeg tror aldri jeg har blitt såpass skremt av så lite før.

Om konseptet rekker til å lage et fullverdig spill gjenstår å se, men demoen er i hvert fall fryktelig spennende. Inntil videre er det i grunn nok med den.