Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk

Ace Combat - Japanske spill i et nøtteskall

Dette innlegget er kategorisert under: Ace Combat, Japan

La oss ha en ting klart: Ace Combat er genialt.

Project Aces sine flyspill har simpelthen alt man forventer fra en japansk spillserie.

Fantastisk musikk? Jepp.
Corny dialog? Uten unntak.
Intetsigende rollespillelementer man ikke vil gi slipp på? Mhm.
En evne til å aldri gjenoppfinne seg selv, men allikevel slippe unna med det? Absolutt.

Og ikke minst: En X-faktor.

Faktisk var det først når utvikleren prøvde å nyskape med Assault Horizon at jeg kjente at det var på tide å ta en pause fra serien. Litt på samme måte som alle avstod fra DmC: Devil May Cry, bortsett fra de intetanende anmelderne.

Og det er tilfellet for en del av det som har kommet ut av Japan de siste årene. Det har en slags x-faktor, som fans i større grad enn anmeldere ikke klarer å få nok av. Ta detektivspillet Danganronpa. Mitt favorittspill så langt i år. Danganronpa har flere tomme partier og haugevis av interaksjoner som gjør tilnærmet null for å drive spillet videre. Det er vanskelig å forstå grensene til spilluniverset og konseptet er nærmest ren galskap. Det er teknisk ufornuftig og lite logisk, men det reddes av ekstreme egenskaper som at det er uforutsigbart og har strålende musikk.

Det samme gjelder Gran Turismo. I de tilnærmet tjue årene PlayStations bestselgende bilsimulator har eksistert, har ikke utvikleren Polyphony klart å produsere et eneste spill som er godt balansert. På PS1 og PS2 kunne man jukse seg gjennom de fleste av racene og man ble nesten aldri godt matchet mot motstanderbilene, ved mindre man tok en utfordring som begrenset bilutvalget drastisk (alle kjører Toyota Yaris, jippi). På PS3 ble det gjort noen tiltak slik at flere av racene ble mer restriktive, og ikke stort mer.

Det amerikanskutviklede Forza, derimot, er bedre balansert, har smartere kunstig intelligens på motstanderne og presenterer seg som mer imøtekommende, og mindre kryptisk. Hvorfor skal jeg ikke velge denne serien foran Gran Turismo? Fordi Gran Turismo er mer realistisk? Neppe. Jeg har da ikke peiling på biler.

Nei, Gran Turismo har en x-faktor, eller, som Tore André Flo, en ekstremferdighet. Det er latterlig detaljert, har nydelig menymusikk og en takt og tone en servitørsimulator kunne tatt lærdom fra. Det byr på utfordringer (race som varer i 24 timer) barre de færreste vil gå løs på, og spillmoduser som ikke er som stort mer enn kuriositeter å regne, men det har en identitet som tydeligvis har overbevist meg om å bruke mer tid på denne serien enn på noen annen racing-franchise.

Deretter kan vi se på Final Fantasy. Jeg vil mene at Final Fantasy XII og XIII er langt bedre balansert og mer fornuftig oppbygd enn noe annet FF-spill som kom før dem, og selv om de er godt likt av anmeldere verden over, måtte Squarenix se at fansen truet med å vise serien ryggen etter begge disse utgivelsene. FFXIII tar riktignok corny japansk dialog til nye høyder og har mye fin musikk, men også disse spillene mangler de ekstreme egenskapene. Hvor er de halvmorsomme minispillene? De sprø vitsene? Ikke all sjarmen fra gamle dager er borte, men den har definitivt begynt å ebbe ut.

Det er dette som gjør at jeg er i ekstase over at Ace Combat er tilbake med et av de mest skamløse tilfellene av fan service noensinne. Gameplay-mekanismene er identiske til slik de var på PS2, og både baner, fly og musikk er blitt brukt på ny. Jeg vil ikke si jeg er noen håpløs nostalgiker og er dessuten som regel imot gjenbruk, men Ace Combat har, i likhet med Tekken, Devil May Cry, Gran Turismo, Final Fantasy, Gravity Rush, Pokémon og mange flere, vist at de klarer seg helt fint uten konsepter som "logisk design" og "fysikkmotorer".

Hva Ace Combat: Infinity angår, så har vært ute et par uker nå, og istad fikk jeg endelig tid til å prøve det. Og etter å ha følt pulsen stige av å høre at startmenymusikken er tatt fra selveste Ace Combat 5, et spill hvis lydspor gjør skam på nesten alle i musikkbransjen, kunne jeg endelig ta kontrollen fatt og konstatere at...

Serverne er nede for vedlikehold. I to døgn fra og med i kveld.

Og det verste? At jeg fortsatt er utrolig fornøyd over å ha fått høre denne melodien igjen. Med andre ord: Jeg kan tydeligvis bare ikke få meg til bli sint på dere, japanske utviklere. Dere tar mange uforståelige valg, men fanden om dere ikke også lager halvparten av favorittspillene mine. Som de sier i Ace Combat:

Godspeed.

Ace Combat - Japanske spill i et nøtteskall

HQ

Musikken fra forrige spillgenerasjon

Dette innlegget er kategorisert under: Nostalgi, Musikk

Jeg tenkte egentlig å lage en liste over «forrige generasjons beste spillmusikk», men det følger alltid så mye krangling med sånne lister. Dessuten avhenger sangvalget veldig av hva man synes fenger akkurat i det man skriver, samt av hvilke musikkminner man klarer å riste ut av hukommelsen for øyeblikket. Forøvrig har jeg til gode å spille spill som Twillight Princess og Halo 3 som jeg kanskje burde ha spilt hvis jeg skulle laget en skikkelig liste. Jeg har imidlertid funnet en løsning: Jeg feiger ut.

Dette er en liste over sangene som definerte forrige generasjon for min del. Det er ikke sangene jeg synes er best, heller ikke nødvendigvis de jeg liker best, men det er disse sangene tankene går til når jeg tenker på PS3/360/Wii-generasjonen. Spesielt PS3, som var den eneste av konsollene jeg hadde over en lengre periode.

Leave You Far Behind - Motorstorm (LENKE)
Sett i ettertid, var «I wanna take you on a roller coaster» en usedvanlig passende åpningsreplikk for Motorstorm. Det var det første spillet jeg kjøpte til PS3, og dermed også det første nestegenerasjonsspillet jeg satt klørne i. En fin måte å starte generasjonen på, og en sang som vitner om et av de mest stemningsfulle lisensierte soundtrackene noensinne.

Wings of Kynareth - Elder Scrolls IV: Oblivion (LENKE)
Et annet startskudd for forrige generasjon var øyeblikket da man gikk ut av fengselet og så den vide verden som er Elder Scrolls IV: Oblivion for første gang. Det er mange sanger fra spillet som sender tankene rett tilbake til å vandre rundt i Cyrodiil, men Wings of Kynareth er den fineste, synes jeg.

Lave Theme - Super Stardust HD (LENKE)
Det er gått syv år siden lansering, men Super Stardust HD er fortsatt blant de første spillene jeg tenker på når noen nevner PlayStation Store. Det er en av de første virkelig gode flerpillersopplevelsene i PlayStations online-butikk, og et av veldig få spill jeg har kjøpt soundtracket til. PixelJunk Monsters tok nesten denne plassen av nøyaktig samme årsaker, men mangler en enkeltmelodi som skiller seg ut slik temasangen til den første planeten i Super Stardust HD gjør.

Gusty Garden Galaxy - Super Mario Galaxy (LENKE)
Ved siden av å ha et enormt kreativt banedesign, er musikken noe av det som gjorde Super Mario Galaxy til et av de aller beste spillene på Wii. Mario hadde nemlig blitt påspandert et orkester, og det lyder slettes ikke dumt når man svever rundt mellom galakser og planeter.


Still Alive - Mirror's Edge / Portal (LENKE) (LENKE)
Still Alive fra Mirror's Edge og Still Alive fra Portal er to svært forskjellige sanger, men har det til felles at de tar spillene de hører til på kornet. Still Alive fra Portal er en overaskende smart og morsom tekst sunget til en beskjeden melodi - litt som det tilsynelatende alminnelige, men geniale Portal. Still Alive fra Mirror's Edge er på sin side en vakker sang som er fullstendig fri for substans. Begge spillene var svært spesielle opplevelser, og når de deler samme navn passet det ekstra fint å forene de under samme punkt.

One Final Effort - Halo 3 (LENKE)
Husker du da jeg skrev at jeg ikke hadde spilt Halo 3? Vel, lydsporet har gjort noe så sjeldent som å gjøre seg bemerket utenfor spillet. Foruten at sangen viderefører seriens allerede fantastiske temasang, har "One final effort" en åpning man virkelig får frysninger av. Lurer på hva som faktisk skjer i scenen der soundtracket brukes...

Nate's Theme - Uncharted-serien (LENKE)
Lucasarts sitt musikkstudio Skywalker Sound har vært opphavet til lydsporet til flere klassiske filmer og spill, og Uncharted 2 er et av de senere i rekken. «Nate's theme» er nokså forskjellig fra den sammenlignbare temasangen til Indiana Jones, men nesten like minneverdig. Så gjenstår det å se om vi får høre mye mer av Nate sin melodi på PS4.

Old Snake - Metal Gear Solid 4: Guns of the Patriots (LENKE)
Metal Gear Solid har hatt sine minneverdige sanger gjennom tidene, og Metal Gear Solid 4 var neppe noe unntak. Den klassiske «game over»-melodien var kanskje fjernet (med noen unntak), men komponist Harry Gregson-Williams gjorde et så gjennomført arbeid at det ikke spilte mye rolle. Old Snake er den mest hjerteskjærende melodien som hjemsøker meg den dag i dag, og som spilles av i hodet mitt hvis jeg går gjennom en gravlund. Hjelp.

The Warhawk - Warhawk (LENKE)
Warhawk skulle egentlig være et flyspill à la PS1-tittelen med samme navn. Det endte imidlertid med å bli en mer Battlefield-aktig opplevelse, og i den prosessen ble haugevis av musikk skjøvet bak kulissene. Warhawks klassiske krigstrommer ble reservert til spillets menyer, der utvikleren valgte å veksle på musikken for å gi den eksponeringen den fortjente, samtidig som vi fikk små utdrag av sangene når slagene virkelig hetet seg opp.

Home in Florence - Assassin's Creed 2 (LENKE)
«Home in Florence» er noe mer ambient enn de andre valgene på listen, og det samme kan vel sies om resten av AC-lydsporet. Etter årlige utgaver og tendenser til melking ved flere anledninger har jeg sett meg litt lei på leiemordere i finstas, men allikevel er denne sangen et av mange gode minner fra serien.

Flat Out - Gran Turismo HD Concept / Gran Turismo 5: Prologue (LENKE)
Gran Turismo treffer sjeldent altfor godt med musikken som spilles av under selve bilkjøringen, men menymusikken er alltid i særklasse. Ditto «Flat out», som var i begge smakebitene vi fikk på Gran Turismo 5, på tross av at den ikke var med i selve hovedretten. Synd, da den ga mersmak.

Korthos Sector: Deep Space Jams 6 - Ratchet and Clank: A Crack in Time (LENKE)
Smooooth. Det var på tide at Ratchet and Clank fikk sin egen radiokanal i ekte GTA-stil, og selv om man merket at budsjettet til de to romheltene ikke dreide seg om de samme pengesummene som gangsterne i Grand Theft Auto fikk rutte med, var det i hvert fall én ekstremt fengende sang å spore på radioen. Denne.

Theme Song - Grand Theft Auto IV (LENKE)
Og siden vi først har nevnt GTA, er det kanskje på sin plass å ha det med I selve listen. Jeg er litt usikker på om denne sangen egentlig heter "Theme song", men samme kan det være, ettersom man allikevel kommer som en ny mann til en ukjent by når man hører denne melodien strømme ut av TV-høyttalerne. GTAIV satt stemningen fra første stund, og temasangen huskes

New Delhi Dawn - LittleBigPlanet (LENKE)
LittleBigPlanet har et helt fantastisk lisensiert soundtrack. Husker jeg ikke helt feil, snappet det opp prisen for årets musikk her på GR, sammen med flere andre vel fortjente priser. Lydsporet er ekstremt bredt, og har bevist seg verdig til å dekke de millionene av scenarier som er blitt laget av brukere gjennom årene. New Dehli Dawn er min personlige favoritt, men det hadde ikke vært feil med andre navn på listen.

Øvrige sanger
Blinded by Light / Saber's Edge / The Promise - Final Fantasy XIII
Heavy Rain - Painful Memories
Sailing on the Wind - Flower
Apotheosis - Journey
Firestorm - LAIR
Paradise City (Guns N' Roses) - Burnout Paradise
Kinetic Harvest - Shatter
Dogfight - Ace Combat: Assault Horizon
Exceeder (DJ Mason) - WipEout HD
Adventure - FEZ
Never Surrender (Combichrist) - DmC: Devil May Cry
Melodie - PixelJunk Monsters
Temasang - Buzz! Quiz TV
Sector Sweep - The Orange Box (Half-Life 2)
Ending Song - Ratchet and Clank: Tools of Destruction
Liberty - Gran Turismo 5, XMB-musikk - GT HD Concept

Det var det. Det vil si, egentlig ikke, men det er disse valget falt på i første omgang. Det er haugevis av spillmelodier som har festet seg på hjernen i løpet av de forrige årene, og selv om jeg har tatt meg en stund på å fremkalle dem i anledning denne listen, tviler jeg på at jeg husker alle. Spill som fortjener en del av æren, men som ikke ble nevnt av diverse grunner, er:
Bioshock, The Last of Us, Deus Ex: Human Revolution, Read Dead Redemption, Fallout 3, Skyrim, Grand Theft Auto V, Heavenly Sword, Modern Warfare 2, Final Fantasy XIII-2 og sannsynligvis mange flere.
Hvilke sanger forbinder dere med forrige generasjon?

[SPOILERS] Game of Thrones Episode 8 - Reaksjon

Dette innlegget er kategorisert under: Game of Thrones

Et øyeblikk. Skal bare fylle inn litt tekst her, sånn at ingen spoilers dukker opp i ingressen. Ikke les dette hvis du ikke har sett episoden enda.

Tekst. Tekst.

Tekst. Tekst.

Sånn. Dette er hva jeg synes om det som utspilte seg i 8. episode av Game of Thrones:

Det var utrolig fælt.


Hva synes du?

Anbefales: Trigger Happy Havoc

Dette innlegget er kategorisert under: Anbefales

En kombinasjon av at jeg er litt sent ute, og at jeg ikke aner hvilken vinkling jeg skal velge, har ført til at jeg ikke anmelder nyutgivelsen av Danganronpa: Trigger Happy Havoc til PS Vita.

Men! Jeg vil veldig gjerne anbefale det. Så derfor tenkte jeg at jeg skulle skrive dette.

For meg er Danganronpa: Trigger Happy Havoc årets spill inntil videre. For å følge GR-skalaen hadde jeg vel endt opp på en 8 eller 9. Det kan i hvert fall lett sies å være et av spillene som har gjort sterkest inntrykk (les: etterlatt mest varige men) av hva jeg har spilt de siste årene.

Danganronpa, som visstnok er japansk for å "vinne et argument med én pistolkule", er et mordmysteriespill der den helt vanlige gutten Makoto blir invitert til en verdensberømt skole som vanligvis kun tar imot elever av ypperste klasse. På skolen finnes det personer som "den ultimate baseballspiller", "den ultimate pop-sensasjon" og annen lovende "ultimat" ungdom.

Makotos skolehverdag later imidlertid til å ta en brå vending når Makoto finner ut at han er blitt stengt inne i skolebygget sammen med de andre elevene. Som ikke det er en dårlig nok start på semesteret, drives skolen av en mannevond bjørn kalt Monokuma som forteller Makoto og hans medelever at den eneste måten å slippe fri på er ved å drepe en medelev.

Slik starter et forferdelig mordspill, der det holdes en rettsak etter hvert drap. Anklager studentene rett person for å være morderen blir den anklagede henrettet. Anklager de feil person går morderen fri, og resten av studentene blir henrettet. Plutselig virker ikke konseptet bak The Hunger Games så makabert allikevel.

Når det er sagt er hovedpoengene at musikken er tøff, at rettsakene er forferdelig spennende og at historien virkelig er uforutsigbar og engasjerende.

Jeg var ikke helt fornøyd med slutten, og karaktergalleriet kunne sannsynligvis utgjort et utstillingsvindu i museet for japanske stereotyper, men det får så være. Det hadde en pressende og ubehagelig atmosfære som gjorde spillet sinnssvakt spennende -- såpass at det var på grensen til kvalmende.

Det er imidlertid ikke noe for enhver smak. Det slipper i grunn billig unna med 16 års aldersgrense, noe som i grunn ikke er tilfelle for mange spill. Henrettelsene er grafiske og brutale, og som en som virkelig ikke liker konseptet dødsstraff til å begynne med, var jeg veldig fristet til å se bort fra skjermen, samtidig som jeg var for nysgjerrig for å faktisk gjøre det.

Har du imidlertid høy toleranse for galskap og volds-fetisjisme i japansk ånd, så anbefales det på det varmeste. Trigger Happy Havoc minner litt om den boken guttene i South Park skrev, som var så vemmelig at ingen kunne lese den uten å kaste opp, samtidig som den ble sett på som for fantastisk til ikke å lese. Så hvis du har lyst til å sette av noen kvelder til å være småkvalm og nervøs, så anbefales Trigger Happy Havoc på det varmeste.

Anbefales: Trigger Happy Havoc

Orker jeg dette?

Dette innlegget er kategorisert under: Outlast, Skrekk og gru

Vel, akkurat nå er jeg omtrent femten minutter inn i Outlast til PS4. Jeg satt det like gjerne på pause. Liker det best sånn.

Jeg tror aldri jeg har opplevd at et spill er så ubehagelig å spille, kanskje med unntak av Turbo: Super Stunt Squad, og dette sier jeg altså etter å knapt ha tilbakelagt et kvarter av historien. Ikke misforstå, Outlast er ikke noe dårlig spill, det er bare enormt skummelt.

Jeg kan ikke huske å i mitt halvvoksne liv ha sett en skrekkfilm eller spilt et skrekkspill som jeg har hatt problemer med å fullføre. Amnesia: The Dark Descent og Slender er begge veldig spennende, og man skvetter til med jevne mellomrom, for all del, men Outlast ble rett og slett gjennomgående et par hakk for ubehagelig.

Ikke ser det ut til å bli noe hyggeligere heller. Jeg har knapt sett et eneste monster. De bare leker med meg.

Nei, jeg er nesten litt usikker på om jeg vil prøve meg på å nå 30-minuttersmerket. Kanskje hvis jeg slår på lyset, trekker fra gardinene eller demper lyden. Ellers er det jo andre ting å gjøre. Kanskje jeg kan bla litt i en pensumbok eller rydde.

Orker jeg dette?

Tror det, ja.