La nostalgikeren være i fred

Alle har (forhåpentligvis) god minner fra den gangen man ikke gjorde annet enn å spille Nintendo (for det var det vi sa da jeg var ung - Skal vi spille Nintendo? Ja. i to uker i strekk, eller hvor hysterisk morsom den komedien du så sammen med vennegjengen var. Stemmer det? Det stemmer i hvert fall for meg.

Etter mange år dukker det av og til opp muligheter til å gjenoppleve disse stundene. En gammel konsoll ramler i fanget mitt, eller en (i mine øyne) klassiker blir tilgjengelig på Netflix, og alle de gode minnene skyller over meg. Dette er jo helt fantastisk! Nå skal jeg ikke gjøre annet enn å spille Super Mario Bros. den neste måneden... Men så viser det seg at tidene har forandret seg. Utviklingen har gått sin gang, og det samme har mine forventninger til omverdenen. Spillkontrollen er treg og upresis (eller altfor presis...bestem selv), og jeg synes å huske at spillet så mye bedre ut enn dette. Minner - ødelagt. I hvert fall for en stund.

Dette er ofte utfallet. Jeg burde latt minnene få være minner. Nostalgikeren Tor Erik er alltid mye lykkeligere enn pragmatikeren (hvis det er forståelig).

OL -94 på Lillehammer er et godt eksempel. Det var en folkefest av de sjeldne, og glimrende reklame for Norge. Det var så absolutt et fantastisk arrangement man burde fått med seg. FEIL! Jeg var der i tre dager, og det var ikke noe gøy i det hele tatt. Under minus 20 grader, stappfullt av mennesker, pins og bakglatte ski er mine egentlige minner, men av en eller annen grunn har nostalgikeren overtalt meg om at det var en fin opplevelse.

Fra nå av skal jeg aldri mer utfordre ham. Jeg gir ham bare rett, og har ingen grunn til å se noen bevisførsel.

Turtles-filmen fra 1990 er ett av unntakene. Denne blir aldri dårlig. Aldri!