Det er lenge mellom hver gang jeg oppdager noe jeg har lyst på mer av på internett. Podcast-bilblioteket vokser med omtrent en ny leverandør hver sjette måned, jeg finner kanskje to interessante Twitter-brukere på samme tid og muligens dukker det opp én profil på Instagram som griper fatt i oppmerksomheten min.

Sistnevnte inntraff i dag. Det finnes en Instagram-profil som anmelder godteri, og dette traff meg midt i nytelsessenteret. Profilen heter enkelt (og smart) kortomgodt, og den leverer akkurat det navnet sier: Korte anmeldelser av godteri. Sjekk den ut for å få litt tips til variasjon mens du likevel sitter inne og spiller Watch Dogs eller fyller opp sukkerlagrene før Mario Kart 8 slippes.

Visse ting er hellige, og godteri er en av dem.

Jeg skal innrømme at jeg begynte å bli litt lei av Arkham-spillene etter noen timer i Batman: Arkham Origins, og jeg ble ikke supergira da det ble kjent at Rocksteady var tilbake med et nytt Batman-spill - selv om det lages til den nye konsollgenerasjonen.

Men nå har hypen tatt tak i meg igjen, og den nye traileren gir meg lyst til å hoppe inn i Batmobilen og rive Gotham i fillebiter. Eller, bekjempe kriminalitet mens jeg følger en streng æreskodeks. Selvfølgelig.

Kjernen i saken er FIFA 12. Slapp av, det handler ikke om hvor fantastisk spillet er, men snarere en livsberikende hendelse hvor det tilfeldigvis var dette spillet som sto i sentrum.

Kristian, Morten og meg selv hadde kriget oss gjennom en turnering på høyeste vanskelighetsgrad, og vi kjempet til slutt om gullet. Det høres kanskje banalt ut, men tro meg når jeg sier at det var viktig. Veldig viktig.

For utenforstående bør jeg opplyse om at selv om FIFA er ett av de to beste fotballspillene som finnes, så er det likevel fullt av feil som sørger for at spilleren din ikke går dit du vil, sentrer ballen dit du peker eller skyter når du trykker på knappen.

Derfor var det alltid amper stemning under disse turneringene. Hver minste feil ble kommentert, og det var sjelden vare å forlate spillet som venner - selv om vi alltid spilte på lag!

Nå som du er oppdatert, så kan jeg komme tilbake til selve episoden. Stillingen er 1-1, det er finale, vi spiller på høyeste vanskelighetsgrad og spillet gjør sitt beste for å stikke kjepper i hjulene. Det er svært anspent stemning. Morten spiller ballen til Kristian på vingen (nydelig løp og pasning, forresten), og han har én berøring på ballen før han skrur inn et knallhardt innlegg som treffer meg i knehøyde... Jeg rekker så vidt å trykke på skuddknappen og, ikke minst, peke spaken mot mål. Ballen ser ut til å gå utenfor.

På grunn av den svært så anspente stemningen vil jeg være raskt ute med å uttrykke skuffelse. Dette skaper nemlig sympati hos de andre innvolverte, og det gjør min straff som syndebukk en anelse mildere.

Men, idet jeg er iferd med å bryte ut i et skuffet brøl, så skrur jaggu ballen innover, treffer stolpen og går inn i mål. Brølet mitt endrer seg derfor fra et FA... til det mer ubestemmelige FAFF!!!

Dette har ikke bare satt spor i meg som spiller, det har også bidratt til å beskrive hva som skjer med ordforrådet når man blir engasjert i FIFA - man får Faff. Det finnes i hvert fall tre spillere som bruker denne beskrivelsen den dag i dag.

Her kommer ukens mest skamløse selvpromotering, så det er bare å holde seg fast: Følg meg på Instagram.

Hvorfor? Vet ikke, men det kan være interessant å se en annen side av meg, en side som ikke er skriftlig. Dessuten poster jeg spillrelaterte ting. Og jeg prøver ofte å være morsom, noe jeg selv synes jeg lykkes med i 9 av 10 tilfeller... Det er som bloggoverskriften sier en mulighet til å se sjefredaktørens liv i bilder - og han er ikke død engang.

Jeg håper i hvert fall at de av dere som bruker Instagram stikker innom torerikdahl for å se hva det er snakk om. Hvis du hater eller driter i sosiale medier, så beklager jeg at jeg kastet bort tiden din.

Alle har (forhåpentligvis) god minner fra den gangen man ikke gjorde annet enn å spille Nintendo (for det var det vi sa da jeg var ung - Skal vi spille Nintendo? Ja. i to uker i strekk, eller hvor hysterisk morsom den komedien du så sammen med vennegjengen var. Stemmer det? Det stemmer i hvert fall for meg.

Etter mange år dukker det av og til opp muligheter til å gjenoppleve disse stundene. En gammel konsoll ramler i fanget mitt, eller en (i mine øyne) klassiker blir tilgjengelig på Netflix, og alle de gode minnene skyller over meg. Dette er jo helt fantastisk! Nå skal jeg ikke gjøre annet enn å spille Super Mario Bros. den neste måneden... Men så viser det seg at tidene har forandret seg. Utviklingen har gått sin gang, og det samme har mine forventninger til omverdenen. Spillkontrollen er treg og upresis (eller altfor presis...bestem selv), og jeg synes å huske at spillet så mye bedre ut enn dette. Minner - ødelagt. I hvert fall for en stund.

Dette er ofte utfallet. Jeg burde latt minnene få være minner. Nostalgikeren Tor Erik er alltid mye lykkeligere enn pragmatikeren (hvis det er forståelig).

OL -94 på Lillehammer er et godt eksempel. Det var en folkefest av de sjeldne, og glimrende reklame for Norge. Det var så absolutt et fantastisk arrangement man burde fått med seg. FEIL! Jeg var der i tre dager, og det var ikke noe gøy i det hele tatt. Under minus 20 grader, stappfullt av mennesker, pins og bakglatte ski er mine egentlige minner, men av en eller annen grunn har nostalgikeren overtalt meg om at det var en fin opplevelse.

Fra nå av skal jeg aldri mer utfordre ham. Jeg gir ham bare rett, og har ingen grunn til å se noen bevisførsel.

Turtles-filmen fra 1990 er ett av unntakene. Denne blir aldri dårlig. Aldri!