I morgen er det kun to uker igjen til Nintendos pressekonferanse på E3, og jeg vil derfor presentere en serie hvor jeg presenterer mine tanker rundt Nintendos kommende spillmaskin i en serie på firedeler. Dere vil få servert en del tredjehver dag fram mot E3-messa. Wii U ble annonsert på fjorårets E3-messe da Nintendo presenterte maskina for en hel verden. Maskina vil ha HD-grafikk og støtte for både Wii-kontrollere og den nye "uPaden", som essensielt er en iPad med knapper.
I den første delen vil vi ta for oss nettopp denne nye kontrolleren, hvilke funksjoner den har, og hvordan disse kan implementeres i ulike spill.

Den første og mest åpenbare funksjonen man kan tenke seg er selvfølgelig muligheten til å ha en trykksensitiv skjerm som kan holde styr på andre ting uten å forstyrre gameplayet på skjermen. Se for deg for eksempel Skyrim, et spill som ble møtt av voldsom ros fra spillentusiaster verden over i november i fjor. Selv synes jeg spillet var fantastisk, men jeg følte spillopplevelsen ble noe ødelagt av at man måtte inn i menyene svært ofte, noe som gjorde det vanskeligere for meg å leve meg inn i rollen som en dum, magihatende ork med en litt tøff oppvekst.

Dette kan enkelt fikses på Wii U, om utviklerne bare lar oss styre inventaret direkte fra trykkskjermen, uten å måtte sette spillet på pause. Det samme vil være en mulighet i mange andre spill. Kampene i Assassin's Creed vil kunne flyte bedre, det vil være enda enklere å velge utstyr i Zelda og man vil kunne velge utstyr på Battlefield eller Call of Duty mens kill-kameraet fortsatt ruller på det store lerretet. I rundebaserte strategispill som Fire Emblem vil man kunne ha oversiktsbilde av kartet på tableten hvor man vil kunne flytte ut troppene på touchskjermen, mens kampene kan foregå på storskjerm i høyere definisjon. Dette er ingen store og revolusjonerende ideer, men de er nye og friske, og de vil gjøre spillopplevelsa mye enklere og forbedre gameplayet ytterligere.

Det Nintendo valgte å fokusere på under fjorårets konferanse var muligheten til å hente ned spillet til kontrolleren og spille det håndholdt, så fremt man ikke slår av konsollen. Dette kan fungere utmerket, spesielt om jeg sitter midt i en runde med Battlefield, men oppdager at jeg må en tur på do. Da kan jeg enkelt og greit ta med meg kontrolleren på dass og spille videre mens jeg driter. Jeg tør derimot ikke tenke på lydene som kommer til å møte meg i voicechatten om man kan spille på denne måten.

Kontrolleren vil også komme med innebygd gyrosensor og akselerometer. Dette betyr at Nintendo ikke er ferdige med bevegelseskontrollere, noe som gir en bittersøt smak. På den ene siden kan du ikke klandre dem, bevegelseskontrollere er det som har gjort Wiien til den salgssuksessen den er blitt, og det skal sies at titler som Skyward Sword perfeksjonerer bruken av disse kontrollene og bruker dem i det som kanskje er tidenes beste Zelda-spill. Ved å fortsatt åpne for bruk av bevegelseskontroller kan Nintendo sikre seg casual-markedet, slik Reggie Fils-aime selv så kleint formulerte det i fjor: "Wii can play, but U can play too!".

Uansett er det mulig å gjøre gode ting med disse kontrollene. På E3 i fjor fikk vi for eksempel se hvordan man kan sikte med tableten mot TVen samtidig slik at man på tableten hadde zoom på ei rifle, samtidig som man ikke hadde noe sikte på TV-skjermen. Ubisoft har bekreftet at de vil benytte seg av denne teknikken i det kommende Assassin's Creed 3, hvor man da vil kunne bruke dette for å benytte seg av Eagle Vision.

Ubisoft var også uheldig og lekket en trailer til et nytt Rayman-spill som sannsyneligvis kommer til høsten. Her viste de fram et konsept hvor man setter figurer på trykkontrolleren som leser av en chip i figuren, og dermed laster inn data i spillet. Nintendo har bekrefta at denne teknologien vil benyttes for å la folk kjøpe fysisk DLC og poeng til bruk i nettbutikken, for så å enkelt løse dem inn ved å legge dem på kontrolleren.

Kontrolleren kommer med innebygd mikrofon og kamera, noe som gjør stemmechat mellom lagmedlemmer enkelt og lett tilgjengelig, samtidig som en Skype-lignende tjeneste virker svært sannsynelig.

Til sist er det også viktig å få med at man ikke er nødt til å spille kun med uPaden. Konsollen kommer også til å støtte tradisjonelle Wii Remotes og Classic Controllerene som Nintende har solgt, men som særdeles få utviklere har støttes i spillene sine. Disse kan jeg se for meg vil få mer støtte i denne omgang, ettersom flere utviklere er interesserte i konsollen, men som ikke nødvendigvis er interessert i å porte om de er nødt til å implementere et system med touchkontroller.

Har du noen innspill, ønsker eller tanker om kontrolleren og den nye konsollen? Rop ut i kommentarfeltet! Neste del vil omhandle hvilken software vi kan vente oss bli annonsert til konsollen og om hvilke spill som vil dukke opp på og rundt launch.

Jeg er, tro det eller ei, en fantastisk samfunnsborger. Jeg kildesorterer avfallet mitt og planlegger å være produktiv etter endt skolegang. Grei er jeg mot de fleste, samme hvor de fra og hvor mye penger de har i lommeboka. Folk flest vil nok kalle meg en kjernekar. Men aller mest bryr jeg meg om miljøet. Om hvordan vi skal unngå å ende opp med slikt et ulevelig klima og hvordan vi skal ha en levelig klode også et par generasjoner fram i tid. Å redde klimaet betyr at jeg må ofre noe luksus i hverdagen, noe som selvfølgelig er verdt det, slik at fellesskapet skal overleve videre og fortsatt eksistere om hundre år. Innerst inne håper jeg at hinduistene har rett med henhold til sjelevandring, slik at jeg kan oppleve Star Trek om tusen år.

Men når jeg sitter alene i et mørkt hjørne av huset, uten noen andre hjemme, hender det at kynikeren i meg dukker opp, og da tenker han ofte ganske så hardt. Har jeg egentlig lyst til å ofre så mye for et fellesskap som for det meste driter i meg?

Som sagt er jeg glad i å kildesortere, jeg liker nemlig tanken på at andre folk en dag kan gå på landjorda, men hvor mye tid bruker jeg hver tid på å tenke meg om hvor bananskallet skal kastes og hvor jeg bør gjøre av den tomme melkekartongen som har godgjort seg i vinduskarmen og den nokså hyggelige maisola i godt over ei uke. Jeg tør ikke tenke på hvor mye tid jeg bruker på denne endeløse sorteringa hver uke, men det er helt sikkert flere minutter! Kanskje sløser jeg opptil fire minutter i uka, tid jeg kunne brukt på å legge kabal eller danse polka, bare for at mine eventuelle barn skal kunne leve et godt liv på lik linje med meg. Og det hjelper jo ikke uansett om bare jeg pusler rundt i søpla.

Det verste er når jeg kaster feil, og må rote rundt i matavfallet etter ei ketchupflasketopp som på pur faen har gravd seg langt ned i mugne teposer og rester fra forrige ukes løkstuing. Neste gang noe slikt heslig skjer skal jeg ringe den tosken som er ansvarlig for at USA ikke signerte Kyotoavtalen, og kreve at han skal rote rundt i matrestene mine.
Noen ganger hender det også at jeg samler flasker. Disse skal jo tross alt ikke nedi restavfallet, gud forby. Med gode hensikter samler jeg opp fire-fem poser med gode flasker. Jeg trulter nedover til nabolagets Kiwi hvor jeg, flau over mitt forbruk av lettbrus, prøver å snike meg inn mellom skyvedørene.

Det er lettere sagt enn gjort, for å snike seg bort til panteautomaten med et halvt års forbruk av flasker på ryggen er litt som en flodhest som prøver å infiltrere et keramikkutsalg utkledd som ninja. Når en av posene mine revner og alle mine medkunder, pluss drittsekken i kassa, bryter ut i latter gir jeg faen i om polene smelter, havet stiger og ørkenene ekspanderer. Selv om jeg ikke panter de forbanna flaskene har jeg enda noen tiår igjen hvor klimaet er noenlunde normalt.

Og selv om det går til helvete med klimaet de neste årene, blir været desto bedre, i alle fall ei lite stund til. I sommer kan vi alle bare gi faen, smøre oss inn i solkrem og kaste flaskene i returpapiravfallet. For vi er vel alle enige om at vi ikke trenger ei jord å bo på om en hundre års tid, sant?

Jeg beveger meg inn på Dagbladet/VG,
Slik kan det gå når man ikke sitter på TG.
Inne på sida, hva møter mitt blikk?
En sak, dårlig skrevet, om afrikansk politikk.

At artikkelen opplyst? Ikke narr meg til å le!
Men folks gjennomtenkte kommentarer forventa jeg å se.
Nå sitter jeg skuffa og fortvila igjen,
Folk er rasister, min kjære venn.

«Snikislamisering!» roper en skremt høyrevridd gjøk,
«Støre får venner», mener en annen tett løk.
De serverer argumenter uten grunn eller kontekst,
Mener Islam i Norge har urovekkende stor vekst.

La oss møte disse argumenter med egne ord!
Møt dem med kunnskap; Sleng fakta på bord!
Før onde meninger surner i lake:
Kom! La oss ta kommentarfeltet tilbake!

Det heter seg at nordmenn er født med ski på beina, det er en av de store stolthetene blant det norske folk. Likevel er det bare en kort, noe påtvunget tur ut i løypa som skal til for å gjøre meg av den oppfatning at vi aldeles ikke møter verden med noe annet ekstrautstyr enn en fjernkontroll i lanken og en bolle ostepop i fanget. Mens sofakroken blir trangere og trangere, ligger skiløypa stadig mer øde og forlatt.

Da jeg i vinter bestemte meg for å ta skia på beina og stavene i henda demret det for meg, og jeg fikk en viss forståelse for hvorfor du ikke går på ski oftere enn du gjør. Det er ikke fordi du er redd for å møte elg, på grunn av dårlig fysisk form, ikke en gang avhengighet av urbane strøk og dyre cafébesøk er den virkelige syndebukken.

Du er rett og slett for lat til å komme deg ut i skisporet. Det er nok tanken på den overveldende klesdrakten som blir for mye. Du er tross alt nødt til å kle på deg en dårlig ventilert heldrakt inklusiv en dårlig ventilert boblejakke, bukse med overtrekk og bukseseler, lue, votter og de obligatoriske, klumpete skiskoene som nok ble kjøpt en gang på medio nittitall, og som til tross for sjelden bruk lukter minst like gamle som de faktisk er. Ikke er det nok å kle på deg nok klær til å overleve en dårlig vinter i Sibir heller, men du er også nødt til å smøre skiene, og selvfølgelig ei diger niste som inneholder både grovbrød, mandariner og Kvikk Lunch. Om du først finner skismurningssettet er det bare å krysse fingrene og grise utover det du har noen lunde jevnt utover skiene, for du sannsynligvis ikke kan stort om å smøre skiene heller.

En søndag i desember våkna jeg mot alle odds noe tidlig, og etter å ha tilberedt et fjell av arme riddere, benket jeg meg ned foran TV-en i håp om å få se japanske tegnefilmer myntet på barn, men som også kan være morsomme å se på for kultiverte voksne. Det som møtte meg var ikke de prepubertale skrikene jeg har lært meg å forvente av slike tegnefilmer, men om mulig noe enda mer bråkete. Lyden av kubjeller skrallet ut gjennom surroundanlegget mitt, samtidig som en slitsom mannstemme brølte om hvor mye han elsket den svette mannen i tight kondomdress som nettopp hadde kasta seg over mållinja. Sjeldent homoerotisk til NRK å være, tenkte jeg, mens vinneren pekte nese mot en utmatta svenske og kommentatoren fortsatte sine lidenskapelige kjærlighetserklæringer. Jeg er ingen fan av ski på TV, men må likevel si at det er litt trist at våre beste skiløpere er blitt redusert til PR-kåte sjimpanser som har forlatt sportsånden til fordel for det ikke fullt så omreisende mediesirkuset.

Selv om jeg ikke er noen vintersportsfantast, skulle man nesten tro jeg var avlet opp av tidenes mest fanatiske OL-ambassadør. Ta en liten titt inn i min mors kjellerbod, og du vil finne et titalls nipsgjenstander, klesplagg, leker og samleobjekt fra OL på Lillehammer i 1994. Hun har null interesse for verken ski, bobsleigh eller kunstløp, men har likevel det som nok må være Norges største samling av rot med helleristninglitografi. Jeg tror gud bedre hun kalte opp meg og min eldste søster etter Lillehammer-maskotene, Kristin og Håkon. Heldigvis slipper jeg å råtne vekk i boden.

Kanskje kan man ikke klandre henne for å ha blitt revet med av øyeblikkets kollektive begeistring for vintersport og norsk nittitallsdesign. Selv om jeg ikke levde den gang Lillehammer huset de olympiske lekene, mistenker jeg at datidas skiløpere var litt mer tålbare. I dag virker det som om enkelte skiløpere helt har glemt at olympiske leker, og andre atletiske konkurranser, er nettopp hva det høres ut som; nemlig ikke stort mer enn opphausa leker som fremmer nasjonalisme og konkurranseinnstinkt. Ta eksempelvis svenskehateren Petter Northug Jr., som etter hver seier klarer å erte på seg en hel nasjon av söte brødre, men som etter et tap kan furtende stenge seg inn i ei trailervogn på timevis, nekte å motta sølvmedaljen for så å skylde på en eller annen skismører, kostholdsekspert eller kjendisbloggereksens mannevonde SMSer. Klassisk narsissist og manglende sportsånd.

Da vi i fjor inviterte verden til Oslo for å delta i nordiske grener, kunne jeg ikke unngå å sånn smått skjemmes litt på vegne av Norge som vertsnasjon. Dette fordi vi (1) inviterte til grener det bare er vi og et par naboland driver med og fordi (2) det er bare toppidrettsutøverne våre som faktisk orker seg ut i løypa uten å klage, gjennomsnittsnordmannen har trøbbel med å smøre ski. Jeg er også av den oppfattning at (3) resten av verden egentlig ikke bryr seg om ski fordi de (4) ikke har klima til å se noen verdi i dem, verken praktisk eller i underholdningsøyemed.

Hver vinter tenker jeg at det er viktig at vi går ut i skog og mark med planker på beina, sånn at vi ivaretar nasjonalimaget av at vi nordmenn, vi bruker ski på beina til skole og arbeid hele vinterhalvåret gjennom, og at det ikke fins ei sjel i det ganske land som ikke vet hvordan å skøyte eller å stake med kraft. For øyeblikket ligger de norske skogene tomme, bortsett fra de sedvanlige dyra og en og annen andpusten toppsatser som flyr forbi ekorna og elgene med en fart altfor høy til å nyte lyden av en klukkende bekk under isen, et vindkast bris gjennom trærne eller bare den altfor sjeldne stillheten. De skiløperne som er igjen legger ikke igjen stresset i byen, men tar det like gjerne med seg på den bevisst hastige turen.

Nå skal jeg ikke være hyklersk og tale om hvor viktig det er at vi spenner på oss skia og tar skogen tilbake. Jeg er ingen aktiv skiløper, og jeg tror ærlig talt skogen har det ganske fint uten oss, jeg storkoser meg i hvert fall uten den. En typisk skitur inneholder for min del flere blåmerker og hjernerystelser enn stille, filosofiske øyeblikk og kontakt med naturen, bortsett fra den nokså åpenbare nærkontakten jeg og bakken har gjentatte ganger. Skiløpere har vi mer enn nok av for øyeblikket, hva vi trenger er fargespreke skigåere. Helst kan de være en fembarnsfamilie med meis og matchende joggedresser fra OL på Lillehammer. Med fargerike joggedresser setter man farge på den ellers så monokromatiske norske skogen på vinterstid. Slik skaper man en nasjonalskatt.

Nytt år, nye muligheter? En del mennesker hevder i alle fall så. Vi messer opp og ned om at neste år skal vi unngå å bli feite, eller avslutte tilstanden om vi allerede har forspist oss en gang for mye, også holder alle sammen hender og ber til Vishnu, Buddha, naturåndene eller gud om at det neste år ikke vil være noen kriger. Teit fordi (1) ingen gud har noe med hva vi mennesker bestemmer oss for å krangle om og dessuten er det (2) hyklersk og be om at det neste året ikke skal inneholde skytevåpen og bomber samtidig som vi sprenger ozonlaget til himmels.

Vi har alle ulike måter å feire det nye året på. Noen liker nyttårsforsettene. De synes ikke noe spesielt om seg selv. Vil gjerne bli bedre på noe, som for eksempel å unngå fetende mat, men trenger et argument for å forbedre seg, og kanskje utsette sine mentale oppgraderinger et par dager, uker eller måneder. "Jeg suger til å spare penger, kanskje bør jeg kjøpe meg ei sparebøsse. Nei, først må jeg betale ned gjelda mi, og dessuten kommer Skyrim neste måned. Jeg kan ikke spare. Ikke før nyåret." Ikke lenge etter sitter man i sofaen første januar med akkurat like lite lyst til å ikke bruke penger. Selv har jeg bøttevis av nyttårsfortsetter. Om du var oppmerksom så du nok ordspillet mitt. Jeg akter å forsette akkurat som før i det nye året. Spise sjokolade like sjeldent som før, og prestere akkurat like godt som alltid, både på skole og sosialt. Det er greit når man er narsissist.

Andre har det med å drikke seg så fulle slik at de spyr og sover langt inn i det nye året. Når disse sterkt berusa menneskene skal leke med ild og eksplosiver ringer det en viss alarm, både i hodet mitt, som ikke har drukket, og nede hos brannvesenet. Jeg liker ikke ild i noen form, og holder meg derfor langt unna både fyrverkeri, sigaretter og ildvann.

Likevel drister jeg meg ut i natten for å se på de spektakulære lysene på himmelen, noe jeg såklart kommer til å angre på. Man skulle tro jeg hadde gått ut av døra og rett ut på Gaza, ikke det fredelige nabolaget jeg er kjent med. Steinkjer er blitt en krigssone. Det smeller fra alle kanter, og jeg dukker instinktivt unna. En eller annen dritings gnom som har fått litt for mye eggelikør og champagne har satt fra seg et batteri med fyrverkeri rett utafor hagen vår. Jeg ligger jamrende på bakken med hendene over hodet. Den nærmeste knitringa, brakinga og buldringa har gitt seg. Med frykt ser jeg opp på himmelen, som nå står i flammer. Pustevanskene griper om meg og jeg sliter med å bestemme meg for om det er på grunn av panikken eller den tunge kruttrøyken. Over bråket hører jeg et barn rope: "Godt nyttår". Ja, noe jævlig, tenker jeg meget sarkastisk før jeg løper inn med døra i hælene.

Den tryggeste og definitivt beste måten å tilbringe nyttårsaften på er den måten jeg gjør det på: Med ei mus (nei, din perverse gnom) i den ene hånda og den andre hvilende på tastaturet mens du prøver å få ned et noe fornuftig kåseri på papiret. (Forhåpentligvis) Godt nyttår.