Jesus-rock har ikke noe pent rykte. Jeg skal ikke påstå at jeg har utforsket sjangeren i nevneverdig grad, men har man sett South Park eller et av de mange TV-programmene eller filmene som har harselert med kristne rockere, så sitter man fort igjen med et inntrykk av at det er en gjeng som egner seg best som gjenstand for vitser og spydigheter.
Myten er at vi får bleke kopier av populære rockeband fra 70-tallet og oppover, med "Baby" og "Honey" strøket ut, til fordel for "Lord" og "Jesus". Stemmer dette ryktet? Aner ikke, men for et par måneder siden fikk jeg gitt fordommene mine et lite stikk.

Det startet med at jeg, som jeg ofte er, var på leting etter ny arbeidsmusikk: Avslappende musikk som egner seg godt til å sitte på kontoret med en kopp kaffe i den ene hånden og to hender på tastaturet (ikke spør meg hvordan jeg får dette regnestykket til å gå opp). Kunsten er å finne musikk som ikke er forstyrrende. Noe som har en fast, avslappende rytme, men som ikke er så kjedelig at det blir søvndyssende. Jeg hadde hatt en lang periode der jeg søkte etter avslappende musikk fra spill og filmer. Det ga meg resultater som 1 Hour of Relaxing Zelda: Breath of the Wild Music og en rekke mikser som var ment til jobb og studier.

Det første høydepunktet kom i det jeg letet meg frem til en mix
som blandet Studio Ghibli med hip hop rytmer. Den var herlig å jobbe til. Nydelige melodier, med akkurat nok rytmisk "pønsj" til at jeg kunne holde øynene åpne foran PC-skjermen.

Etter å ha hørt på miksen noen ganger, følte jeg at jeg måtte undersøke nærmere. Det var her min leten tok meg til Soundcloud, og reisen ned i kaninhullet virkelig begynte. Skaperen bak Studio Ghibli-miksen var "Jazz Hop Café" -- en britisk radiokanal som pryder seg med å spille artister som blander rapp og avslappede jazz-rytmer. Det var bare å begynne lyttingen.

"Moonlight Metropolis" av Classik, "Rainfall" av MAXGONZ og "Jazz & Buckfast" av Doberman ble tidligere favoritter. Men det var "Pixy Stix & Snick" av SkyBlew som skulle ligge mitt hjerte nærmest. Det er en sjarmerende hyllest til å vokse opp på 90-tallet med Nickelodeon og Gameboy Color. Jeg har ikke vokst opp med Nickelodeon, men setter pris på nostalgien. Dessuten flyter teksten godt, har et livlig pianoriff, og et catchy refreng.

Her måtte jeg undersøke nærmere. Jeg søkte opp SkyBlew, og fant ut at han ble betegnet som en "Christian-rapper". Av en eller annen grunn hadde jeg en fornemmelse om at han kanskje kunne være det fra før av, selv om Pixy Stix & Snick overhodet ikke handler om kirkeliv. Og det stoppet ikke der. Jo flere sanger jeg hørte fra Jazz Hop Café, jo tydeligere ble det at jeg hadde endt opp i mer kristne sirkler enn jeg vanligvis farer i.

"I know my God got my back like chiroprac
And so I elevate my praise up a couple stacks"
"Kick, Push" - Mickey Cho (via Jazz Hop Café-spillelist)

"But its amazing, I see God's beauty through her physical
Design plus her mind combined defines miracle
And I'm not convinced that a mineral
Or bang from the sky can derive such individuals"
"In all the wrong places" - Kero1 (via Jazz Hop Café-spilleliste)

Så hva har jeg lært? Tja, si det. For det første har jeg tenkt litt på hvordan man egentlig definerer kristen-rapp.
Disse sangene har flere fellesnevnere enn bare Jesus. Derav Toonami, OREOs og Pokémon. Og det finnes nok av rappere som nevner Gud i sangene sine, uten at jeg vil betegne dem som "kristen-rappere". Det virker heller ikke som om det er musikk som er sluppet av store, "religiøse" plateselskap, og markedsført spesifikt mot troende, slik kristen-rock angivelig blir. Det er en gjeng rappere, som tilfeldigvis er kristne, og som synger om hva de har på hjertet.

Og det funker. Jeg fortsetter sakte, men sikkert å grave meg dypere ned i denne gullgruven av god arbeidsmusikk, og den stopper ikke å overraske. Senest i går fant jeg Nefelibata av SkyBlew. Så får jeg se om jeg tør å forsøke å meg på kristen-rock, når gruven er utgravd.

Jeg tror aldri jeg har gledet meg så mye til et spill, som jeg gjorde til det første Assassin's Creed. Reklamematerialet som Ubisoft kjørte ned i halsen på 13-årige meg var så overbevisende at jeg forestilte meg en mer realistisk, friere versjon av Dark Brotherhood questlinen i Elder Scrolls IV. Virkeligheten levde ikke helt opp til de enorme forventningene. Det vi fikk var et ambisiøst, men halvferdig spill med gjørrkjedelige sideoppdrag, lineær struktur, elendig stealth og lite frihet. Assassin's Creed hadde sine styrker, men det var på ingen måte mesterverket jeg hadde håpet at det skulle være.

Ubisoft tok seg en pause, og kom tilbake to år senere med Assassin's Creed 2. Da begynte det å ligne noe. Historien ble utbrodert, og gameplayet utvidet på alle måter. Det var mer variasjon i oppdragene i hovedhistorien, og man hadde større frihet til å utføre oppdragene på sin egen måte. Dessuten var verdenen faktisk spennende å utforske, og protagonisten kunne svømme. There was much rejoicing.

Studioet fulgte opp suksessen med Asassin's Creed Brotherhood, som var ganske likt sin forgjenger, men som hadde en snedig multiplayer-modus, og en ny, smart måte å fortelle hovedhistorien på. Brotherhood var godkjent, men ikke mer. Heldigvis innså sjefene i Ubisoft på dette tidspunktet at de hadde fått tak i en gullgås som de måtte bruke varsomt. Og det kom følgelig en lang pause mens de planla neste spill i serien.

Haha, neida. Ubisoft sparket regissøren av de originale spillene, og pushet ut nye AC-spill i høyere tempo enn Activision klarte å tenke ut nye undertitler til Call of Duty. Vi fikk Revelations, Assassin's Creed 3, Liberation, Black Flag, Rogue, Unity, Comet, Syndicate, Freedom Cry, China, India, Russia. For å ikke nevne at serien begynte å smitte over på Watch Dogs, Shadow of Mordor og andre open world spill.

Nå er det gått ti år siden Assassin's Creed kom ut for første gang, og med Origins på vei til spillhyllene, lurer jeg på følgende: Hvordan er dette fortsatt interessant? Når blir det nok klatre på bygninger? Er det ikke en grense for hvor gøy det er med hidden blade? Har ikke konseptet blitt en smule utvannet av det drøye dusinet AC-spill som er sluppet det siste tiåret?

Oppriktig talt: Hva er det egentlig som er så spennende med Origins? Hva er det vi ikke har sett allerede? Hvordan har dette livets rett i en verden som har gått videre til mesterverk som Bloodborne og The Witcher? Som John Oliver har sagt om Columbus Day og Ayn rand: How is this still a thing?

"Horizon: Zero Dawn", var det første som falt meg inn da Sony viste en skinnkledd gutt som satt ute i vinterkulden og lekte med leirefigurer. Noen sekunder senere innser jeg til min overraskelse at jeg ser på God of War. Noen minutter etter det igjen, begynner jeg å lure på om det ikke er The Last of Us.

Sony Santa Monicas gudemordsimulator har egentlig vært seg selv lik fra sine første dager på PS2 til Ascension lanserte på PS3 for over tre år siden. Selv seriens inntog på PSP lå svært tett opp mot formelen som ble nedskrevet i det første spillet.

Men dette er altså noe annet. For det første virker det som at God of War-skaper David Jaffe har fått oppfylt sin gamle idé om at Kratos skal forsyne seg av flere mytologier etter å ha gjort seg ferdig med den greske. Snøfall, troll og referanser til Valhall (og var det Nidhogg som fløy over Kratos og sønn?) vitner om at det er Norrøne guder som står for tur. Hadde det ikke vært for at Kratos hadde en egenskap som het "Spartan Rage" og et arr på magen (jfr. God of War 3), kunne det ha vært rimelig å anta at dette er en helt ny krigsgud i et alternativt univers.

Men jeg er rimelig sikker på at det er den samme protagonisten. Og det er noe spesielt med å se dette brutale spartanske monsteret oppdra en sønn ute i en jakthytte i Sonys tolkning av Gulbrandsdalen (?). Selv om vi får se noen ihjelrevede, mytiske skapninger, utspiller demoen seg som et Naughty Dog-produkt, der karakterutvikling og dialog står sentralt i spillopplevelsen.

Det første øyeblikket jeg merket meg, er når sønnen til Kratos får øye på en hjort, og forsøker å felle den med pil og bue. Når han bommer og skremmer den bort blir Kratos sint -- nesten rasende. Så stopper krigsguden et øyeblikk, puster dypt inn, og legger om til en roligere, morsk tone. Det er noe spesielt med å se at Kratos arresterer seg selv. Han er ikke massemorderen som raser ukontrollert mot Olympus, men en litt mer gjenkjennelig sinna pappatype. En mann med kort lunte, som er redd for sitt eget sinne.

Etter at Kratos har dengt løs på noen overnaturlige skapninger får vi enda et usedvanlig menneskelig øyeblikk fra spartaneren. Sønnen hans feller omsider hjorten, men ser alvorsbetunget ut etter at han blir tvunget til å ta livet av den med en jaktdolk. Kratos strekker ut en arm mot ryggen til sønnen for å trøste ham, men hånden hans stopper, og ligger nølende i luften et sekunds tid, før hans strekker seg mot jaktdolken i stedet. Han feiger ut.

Det man ser i disse to sekvensene er en varsom Kratos, som anstrenger seg for å holde sitt eget sinne i sjakk, og som ikke vet hvordan han skal nå frem til sønnen. Et menneske.

Jeg er egentlig av den mening at guder ikke er spesielt interessante. De er ofte enten uendelig barmhjertige eller fullstendig nådeløse -- og dermed bunnløst kjedelige. Mennesker er interessante, nettopp fordi vi er usikre skapninger med en ufullstendig evne til empati og selvinnsikt. Og det er altså det Kratos er blitt, etter å ha lagt Olympus-fjellet i ruiner.

Det var for all del flere ting å henge seg fast i. Man kan for eksempel lure på om hovedkarakteren i spillet egentlig er sønnen, om han vil fungere som en hjelper gjennom hele spillet (han fikk erfaringspoeng i demoen) eller om Kratos vil miste enda en familie.

Det at trollet ropte "wait!" før man henrettet det var også en tankevekker. Vanligvis roper de "Yaaargh" i det man river tarmene ut av øyehulene deres, men det kan virke som om disse beistene har mer enn gørr mellom ørene.

Til sist skal det sies at jeg tross alt gleder meg til å denge løs på noen norrøne guder. Loke, for eksempel, skal få gjennomgå for sin dårlige oppførsel i Marvel Cinematic Universe. Og Odin har alltid trengt å bli jekket ned noen hakk.

Selv om et Norrønt God of War har vært ryktet på forhånd, synes jeg at dette har vært den største overraskelsen fra årets E3 til nå. Det er nesten så jeg ville blitt mindre overrasket om de hadde forsøkt seg på Kratos Karts eller God of PGA Tour 2016. For et spill som bærer tittelen til sin egen forgjenger, og som minner aldri så lite om the The Last of Us, var det noe usedvanlig friskt over det hele. Noe mer enn bare vinterkulden.

Selv om jeg var sent med i gamet, har jeg etter hvert blitt en ganske ivrig Hearthstone-spiller, og nå som Hearthstones nye Standard-modus er på vei, og ekspansjonene Curse of Naxxramas og Goblins vs Gnomes kun kan benyttes i "Wild"-modusen, tenkte jeg at jeg skulle gjøre meg litt mer bevisst på hvilke kort som egentlig påvirkes av disse endringene.

Naturlig nok gikk tankene først til kortet Dr. Boom som brukes i nesten alle dekk i rangerte kamper, og som er del av GvG-ekspansjonen. Men den gode doktoren har lenge hatt et rykte på seg for å være ubalansert, så det er vel bare et spørsmål om tid før han blir nedgradert på en eller annen måte uansett.

Ellers er mange populære roboter fra GvG på vei ut. Den mest brukte av disse er kanskje Piloted Shredder, men Mechwarper, Healbot og Clockwork Gnome er også kort som har vært helt sentrale, ikke bare for bygge mech-dekk, men også forøvrig. Til sist forsvinner en del dugelige klassekort. Paladins Shielded Minibot og Muster for Battle, og Mage sin Flame Cannon og Snowchugger, er noen av de bedre eksemplene på dette.

Det slo meg allikevel ikke hvor annerledes Standard-kampene vil være før jeg tok en titt på Curse of Naxxramas. Akkurat hvor mye fra Naxx som er på vei vekk med lanseringen av Standard-modusen er kanskje best illustrert av Hearthstone-streameren Trump, som lagde en enkel oversikt over de ofte brukte kortene fra Curse of Naxxramas, og spoiler: Det er mange av dem.

Jeg vet ikke om jeg har et eneste dekk som ikke bruker noen av disse kortene. Sludge Belcher, Secret Mage, Nerubian egg -- jeg har regelrett bygd dekk rundt noen av disse kortene. Og da har vi ikke en gang tatt med i regningen at jeg bruker noen av de øvrige kortene i Curse of Naxxramas i tillegg!

Og allikevel er tanken som virkelig slår meg at dette var på høy tid.

Når jeg lager dekk sitter jeg ofte med en følelse at det er mange 5-mana kort jeg gjerne skulle brukt, men at det skal så mye til for at de gir mer verdi enn Sludge Belcher, eller Healbot for den saks skyld. Og Haunted Creeper passer jo nesten til alt, enten det er Deathrattle-dekk, control hunters, druids eller priest, så har den en evne til å hamle opp med nesten alle andre 2-mana minions. Det skal bli befriende å kunne lage nye dekk, uten å disse kortene i bakhodet som alternativkostnad.

Det finnes for all del interessante kort som Nerubian Egg og Loatheb, som jeg både liker å bruke og å spille mot, og som for min del gjerne kunne fortsatt, men det finnes alltids "Wild"-modusen, som jeg utvilsomt kommer til å benytte meg av, der disse kortene fortsatt lever i beste velgående. Det "standard" innebærer er at vi får et nytt og spennende meta, der gamle, kjedelige og oppskriftsmessige dekk endelig ryddes av banen. Gitt timingen, er det kanskje på sin plass å kalle det en vårrengjøring.

Jeg hadde egentlig gitt opp alt håp om at HBO Nordic skulle ta turen til PlayStation 4. Ikke bare har seriehjemstaden holdt stille om muligheten lenge, men de har enda til gode å lage en brukbar applikasjon til PC, android eller iOS. Å se Game of Thrones på PS4 virket så fjernt, så fjernt -- men vips, så dukket HBO-logoen plutselig opp på PlayStation-menyen. Endelig! Bare synd at applikasjonen er elendig.

HBO har et fantastisk serieutvalg som definitivt rettferdiggjør noen måneders pause fra Netflix, men brukergrensesnitt har de virkelig ikke greie på. Der Netflix nærmest vet hva man vil se på før man vet det selv, er det å finne frem til en serie på HBO en kranglete prosedyre.

Si at man tidligere har sett et par episoder av Parks and Recreation og bestemmer seg for å slå på TV-en og se en til. Da hadde det vært supert hvis man kunne gå på "recently watched" og finne neste episode derifra. Men det kan du ikke. Det eneste du finner der er episoden du nettopp så. Du vet, i tilfelle det finnes brukere som har lyst til å se den samme episoden igjen, og igjen, og igjen i evigheten.

Så det du gjør, hvis du ikke vil bruke søkefunksjonen, er å gå på "series", deretter "all series" , deretter blar du ned til bokstaven "P", scroller ned til "Parks and Recreation", tumler nedover til "sesong 1" og deretter "episode 3". Det er verdt å merke seg at det nyeste innholdet ligger øverst, slik at man må se gjennom bilder og beskrivelser fra alle episoder man ikke har sett enda.

Til syvende og sist er dette flisespikkeri, men så er det også mange fliser å ta av. Ta for eksempel denne: Alle serier som begynner på "The" arkiveres under "T", slik at The Borgias og The Wire ikke finnes under "B' og "W", men under "T" -- et prinsipp som går imot all moderne biblioteksvitenskap (regner jeg med).

Det er nesten ikke verdt å nevne at det ikke er noe mulighet for å automatisk spille av neste episode, at innholdet ikke ser ut til å kjøre i full HD eller at menyene ser ut som noen har sølt en lavoppløst suppe av bokstaver og miniatyrbilder utover et stykke trist asfalt. HBO Nordic er rett og slett overraskende dårlig på alt som har med brukeropplevelse å gjøre. Heldigvis lager de gode serier.