Norsk
Blog

Altfor mange spill! (Steam-salg og PS+)

For litt over et år siden snublet jeg over Universe Sandbox til halv pris på Steam. Løftet om en enorm lekeplass som omfattet et ufattelig antall stjerner og planeter til snaue 5 euro virket som en rimelig deal, og jeg valgte å slå til.

Men!

Steam gjorde meg oppmerksom på at, selv om Universe Sandbox var på salg, kunne jeg skaffe dette spillet, sammen med 29 andre indie-spill, til den ekstremt rimelige prisen 64,99€. Dette betydde at jeg bare betalte litt over 2 euro for hvert spill, og ettersom jeg ikke hadde noe mer enn et par titler på Steam fra før av, valgte jeg å slå til.

Nå som det har gått en stund siden jeg kjøpte pakken, tenkte jeg at det kunne passe å skrive litt om hvor god jeg synes dealen er i ettertid, og hvorfor jeg neppe gjør det samme i nærmeste fremtid. Her er listen over spillene jeg kjøpte:

Amnesia: The Dark Descent - Spilt litt fra før, men ikke etter at jeg kjøpte pakken.
Audiosurf - Spilt i 65 minutter, ifølge Steam. Har spilt gratisutgaven en del fra før av.
Awesomenauts - Ikke prøvd.
Bastion - Ikke prøvd.
BIT.TRIP CORE - Ikke prøvd.
Cave Story+ - Ikke prøvd.
Closure - Ikke prøvd.
Dear Esther - Ikke prøvd.
Death Rally - Spilt 4 timer.
Deponia - Glemte at jeg hadde det og prøvde å kjøpe det på nytt. Har spilt det en del.
Hotline Miami - Genialt spill, men spilles mest på PS3 og Vita.
Krater - Ikke prøvd.
Legend of Grimrock - Ikke prøvd.
LIMBO - Har ikke gitt Steam-versjonen et forsøk, men har spilt det på PS3.
Lone Survivor: The Director's Cut - Ikke prøvd.
Mark of the Ninja - Spilt et par timer (virker som et fantastisk spill)
Orcs Must Die! 2 - Spilt et par timer (virker veldig bra)
Space Pirates and Zombies - Ikke prøvd.
Spirits - Ikke prøvd.
Super Meat Boy - Eide fra før av.
Symphony - Spilt i ni minutter.
Terraria - Spilt i to timer.
Thirty Flights of Loving - Ikke prøvd
To The Moon - Ikke prøvd.
Tower Wars - Ikke prøvd.
Towns - Ikke prøvd.
Trine 2 - Ikke prøvd, utrolig nok (du aner kanskje et mønster her?).
Universe Sandbox - Spilt en times tid.
Ys Origin - Ikke prøvd.

Det kan virke som at jeg tyr til en overflødig oppsummering, men det er et poeng jeg gjerne vil banke inn, og det er at slike salgspakker trolig ikke er noe for meg.

Det samme gjelder forsåvidt Sony sin svært rimelige abonnement-tjeneste PlayStation Plus: Det blir rett og slett for mange spill. Og i det enorme havet av underholdning er det vanskelig å plukke ut de virkelige godbitene, spesielt når man har tjue andre titler man burde spille som står på vent.

Det kan forsåvidt hende dette ikke gjelder veldig mange flere enn meg, men det er nesten så jeg vil fraråde en slik Steam-pakke. Jeg føler meg mer investert i et spill jeg har kjøpt separat, og utvikleren av spillet jeg synes det var verdt å betale for får en større andel av pengene mine.

Hva synes du? Har du noen egne erfaringer med Steam-salg, Humble Bundles eller andre storinnkjøp av spill? Si gjerne hva du tenker om saken!

Altfor mange spill! (Steam-salg og PS+)

HQ

Sony med gratisgave til Nintendo

Det var kanskje en tid der PSN ikke lot deg chatte med venner ingame, var tregt, hadde en nettbutikk med dårlig brukergrensesnitt og lakk kontoinformasjon som en sil, men så betalte man heller aldri for alt dette. Etter at vi har fått litt mer info om PS4, fra E3 og fra før av, er det mye som tyder på at Sony ordner opp. Men tro om igjen om du tror dette blir gratis.

Lysbildene på Sonys konferanse var usedvanlig populære. Bildet av PS4 ved siden av en prislapp på 399$ høstet stor applaus og slidene som avslørte at Sony ikke ville gjøre som sin konkurrent og sperre bruktspill og bruke DRM nøt, og nyter fortsatt, enormt mye godvilje. Men rett under nesten på oss alle, i noe som må beskrives som glimrende PR-kunst, avslørte Sony en av sine mindre populære beslutninger.

Sony med gratisgave til Nintendo

Du må ha PlayStation Plus for å spille over nett på PlayStation 4.

Vi så det alle. (ved mindre du hadde en hakkete stream). Men kanskje lot vi det ikke synke helt inn. Rart i grunn. For det ble både fortalt til oss, samtidig som det stod tydelig oppført på skjermen. Vi var opptatt med godnyhetene.

Er det noen katastrofe? Egentlig ikke. For de som har PS Plus og ønsker å beholde det betyr det i realiteten ingenting, og ettersom PS Plus er et ekstremt populært program fra før av gjør du mest sannsynlig ikke noe dårlig kjøp når du åpner lommeboken. Du må betale for online, men du får en spesiell versjon av Drive Club og indiespill på kjøpet den første månedene. Samt mer i månedene som følger.

Microsoft på sin side gjør det de alltid gjør. De tar penger for online. Faktisk gjør de litt som Sony har gjort med PS Plus og slenger i noen spill på kjøpet. Disse skal du kunne beholde selv når du sier opp abonnementet (men kanskje ikke når de en gang stenger av støtten til konsollen?).

Sony og MS står med andre ord på samme plattform, men hva betyr dette for Wii U?

Nintendo, hvis de klarer å få PR-avdelingen i sving, får et nytt kort å spille. De har den eneste next-gen konsollen som kommer med en gratis nettjeneste. Kanskje ikke en veldig god nettjeneste enn så lenge, men det betyr bare at de nå er i samme bås som PS3. Kanskje kan Nintendo låne noen av de samme triksene?

Sony hadde klistremerker på coveret med "Free Online Multiplayer" og passet på å virkelig vise at nettjenesten deres var gratis. Det var et salgspunkt. Og et godt et også.

Kanskje kan Nintendo være enda tydeligere. De har i hvert fall fått en god mulighet til å statuere Wii U som alt-inkluderende og fri for skjulte kostnader. Det liker foreldre som handler julegaver, og det passer godt inn i en verden der spilling over nett blir mer og mer populært blant barn.

HQ

Random Access Memories sang for sang

Hype funker. De siste månedene har fans av den franske duoen Daft Punk blitt dråpeforet med plakater, lydklipp og intervjuer som først nylig har kulminert i utgivelsen av Random Access Memories - gruppens nye album. De to maskerte musikerne er godt vant med å skape oppstyr i EDM-kretser, men å plassere seg øverst på britiske topplister samt sette rekorder på Spotify har de ikke maktet før nå. Hva er appellen med deres nyeste album? Det kunne sikkert ha vært raskt oppsummert, men la oss heller ha en veldig seriøs gjennomgang sang for sang.

Give Life Back to Music
Etter en kraftig, nesten voldsom intro får vi første smakebit på de lekne gitarkunstene til den smått legendariske gitaristen og låtprodusenten Nile Rodgers. De lystige gitarriffene danner bakteppe for Daft Punks vocoder-mantra som iherdig ber lytteren om å omfavne musikken. Fjerne jubelrop og latter fullfører et feststemt og sommerlig lydbilde. En glimrende åpning på et album som ønsker nettopp å vekke sjangeren til live og en endelig advarsel til lyttere som ønsker å sitte stille.

Terningkast: 5

Game of Love
Trosser den brakende åpningslåten og gjør tilværelsen adskillig lettere for de som ønsker å sitte tilbakelent i godstolen. En vocoderstemme serverer sin følelsesladde klagesang. Albumets discopreg er dog tilstede. De dystre tonene balanserer fint på lette trommerytmer og silkemykt gitarspill. Keyboardet og synthesizeren står for mystikken. En sang som er svært elegant skrudd sammen, uten å legge igjen noe sterkt varig inntrykk.
Karakter: 4

Giorgio by Moroder
På sine ni minutter er dette albumets lengste sang, og med usedvanlig god grunn. Dette er en lekse i musikkhistorie som oppfyller rollen som minidokumentar og hyllest til musikeren Giorgio Moroder, samidig som den har en distinktiv melodi og tydelig rød tråd. Moroder forteller selv om sin oppvekst og møte med synthesizeren - instrumentet som gjorde ham berømt. Han akkompagneres av lett, rytmisk disco. Melodien starter helt på grensen til taffelmusikk, før den øker i intensitet og styrke. Så brytes den ned. Stopper. Venter litt. Før vi får en grovkornet og retro synthesizer-melodi i sann Moroder-stil. Melodien svinger tilbake mellom myke, analoge toner og skarpe elektroniske lyder, alt i regi av Moroders stemme. Intensiteten plukker seg gradvis opp og beveger seg mot råere, elektronisk rock. Her er musikkhistorien en lekeplass, mens ørene dine behandles som leketøy. Dog med omhu. Svært ambisiøst og mesterlig gjennomført.
Karakter: 5

Within
Et tilbakefall til Game of Loves dystrere tematikk. Pianospill følger en sped vocoderstemme, som er mer ensom og trist enn samtlige av Daft Punks mekaniske vokaler. Den ensome roboten kaller håpløst ut etter noen som kan hjelpe den å forstå seg selv og omverdenen, men får bare svar av det hule ekkoet av sine egne rop om hjelp. Følelsesladd, ja, men ikke videre gripende. En søt låt for en skikkelig regnværsdag eller for fremmedgjorte fans av Wall-E.
Karakter: 4

Instant Crush
Her viser Daft Punk at de kan skrive en sang som fenger, samtidig som de spiller på de mer melankolske sidene av følelsesspekteret, slik de gjorde med Digital Love i Discovery-albumet. The Strokes-vokalist Julian Casablancas synger varsomt til rolige gitarriff, mens en enkel synthesizer står for et refreng det er verdt å ha på hjernen.
Karakter: 5

Lose Yourself to Dance
Daft Punk-fans som har vært nervøse til nå, vil kanskje pustet lettet ut. Her møter den bekymringsløse gitaren til Neil Rodgers en tung og urokkelig bass. Pharrell Williams og robotstemmene til Daft Punk inviterer lytteren til å danse. Noen vil kanskje finne den en smule treg for akkurat dette formål, men den er usedvanlig godt egnet for de som liker å klappe takten.
Karakter: 5

Touch
En hes mekanisk stemme balanserer hårfint mellom undrende og skremmende over en serie sci-fi lydeffekter. Så bryter Paul Williams' vokal inn, klar og bestemt. Han tar sangen med på en melodiøs berg-og-dalbane, og bygger opp til opp storslagen bruk av kor og blåseinstrumenter. Dette er spesielt, men det fungerer strålende. Forvirrende på første gjennomlytting, men en cinematisk og billedlig sangopplevelse som gjør en strålende jobb med å fremkalle gåsehud.
Karakter: 5

Get Lucky
Albumets største hit og undertegnedes favorittlåt på flere år. Nile Rodgers er på sitt mest lekne, Pharrell Williams leverer en udødelig falsett og robotene gir oss sin mest fengende vocoder-hook noensinne. Lett, levende og organisk: Get Lucky er perfekt. Nevnte jeg at versjonen på albumet om mulig er enda bedre enn den du hører på radioen?
Karakter: 6

Beyond
Starter med en fanfare som kunne ha vært hentet rett ut av et Zelda-spill. Deretter får vi avslappet vocodersang, lett gitar, utfyllende bass og et melankolsk keyboard. Tar litt tid å virkelig like, men en herlig tilbakelent låt, som balanserer pent mellom lett og dyster.
Karakter: 5

Motherboard
Kingdom Hearts møter Deus Ex for å ty til nok en spillsammenligning. En undrende, gjenkjennelig melodi sound som aldri forsøker å legge fullstendig på ørene dine. Flott komponert, men ikke helt spennende nok til å bevege seg høyt på noen "mest avspilt"-liste.
Karakter: 4

Fragments of Time
En herlig, sommerlig roadtrip-følgesvenn med tydelig inspirasjon fra amerikansk soft rock. Vokalist og medprodusent Todd Edwards leverer en varm vokal, mens en blanding av synthesize og gitar leker seg til lystig piano og gitarspill. Dette er sommervarme i lydform.
Karakter: 5

Doin' it Right
Samarbeidsprosjekt med Panda Bear, fra den svært alternative gruppen Animal Collective. Panda Bear synger mens Daft Punks vocoder gjentar frasen "Everybody will be dancing and be doin' it right". Tross albumets ambisjonsnivå og Panda Bears eksperimentelle bakgrunn er dette en av de enklere låtene på albumet. Synthesizer og vokal. Ikke noe mer, men sangen er ikke mindre god mot ørene av den grunn. En lettfordøyelig og avslappet sound man kan skjemme bort ørene med.
Karakter: 5

Contact
Kunne like gjerne vært kalt "Contrast". Starter med en sampling av en radiooverføring fra en astronaut som legger grunnlaget for en episk oppbygning og enorm utbetaling. Dette er en sang med høyere tempo, hardere trommespill, samt mer utpreget og aggressiv bruk av synthesizere enn på noen annen låt i albumet. Den er slettes ikke like varm som resten av albumet, og kanskje er det nettopp derfor den gir meg gåsehud. En forrykende avslutning og et voldsomt punktum på albumet.
Karakter: 5

Random Access Memories står på sterke ben. Vi får tretten solid låter, der flere av de er av ypperste merke. Dette er allikevel et album som er større enn summen av sine enkeltstående singler. Daft Punk har forsøkt å skape en bevegelse i EDM-verdenen, og i prosessen har de funnet en ny og spennende sound. Om albumet er et frampek, og andre artister nok en gang vil følge i den franske duoens fotspor er ikke godt å si, men det noterer seg i det minste som et friskt pust i sjangeren.

Random Access Memories kan føles uvant. Tempoet er en smule tregere enn hva man er vant med fra dansegulvet og det er mye bløtere enn tidligere album fra duoen som Homework og Human After All. Samtidig fenger de fleste sangene simpelthen for mye til å holde føttene stille. Gjennom å sverge ved analoge instrumenter har Daft Punk funnet en varm og levende sound.

Med masser av disco-inspirasjon og klare planer om å dra elektronisk musikk videre: Random Access Memories nikker like mye til fortiden som fremtiden, og plasserer seg usedvanlig bra i nuet.

Karakter: 9/10

Sony, skaff dere en ny navnefyr

Sony, skaff dere en ny navnefyr

Ok, "navnefyr" er kanskje ikke den offisielle stillingstittelen, men hvem/hva enn jeg skal frem til har i hvert fall med navn og branding å gjøre. For det er Sony FORFERDELIGE på.

Kanskje er det ikke like mye Sony som det er PlayStation, men la oss ta et par eksempler på hvorfor brandingen deres er så grusom:

PlayStation All-Stars: Battle Royale
Man vet navnet er for langt når forkortelsen blir PSAS:BR eller til nød PASBR. Fantes det virkelig ikke noe enklere alternativ?

PlayStation Move
Tidenes kjedeligste navn? Joda, det er PlayStation, og det stemmer at man beveger seg (derav "Move"). Utover det så er det ikke noen referanser til hvordan kontrollen faktisk ser ut, og det er veldig lite catchy. "Gem", "Orb", "Wand", "Arc" skal være noen av kodenavnene, og hvert eneste av dem er bedre enn det de endte opp med.

PlayStation Vita
PlayStation Vita er Sonys nyeste håndholdte spillmaskin, IKKE et husholdningsprodukt basert på planteolje. Vita betyr kanskje liv på latin, men så er latin et dødt språk! Et dødt språk, Sony. Ta hintet :0

PlayStation Orbis
Dette er visstnok kodenavnet til PS4, og det er det som virkelig får meg til å tenke at Sony må ansette en ny branding-mann. Joda, Orbis står forsåvidt i stil til PlayStation Vita, men så står også sludd i stil til gjørme.

Sony lager mange fine ting, men å lage kvalitetsprodukter til rimelig pris er bare en tredjedel av oppskriften på suksess. De to neste delene er branding og reklame. Derfor synes jeg det er på tide at Sony går på leting etter en ny navnefyr.

Hva synes dere om navnene til Vita, All-Stars, etc?

Gaming og Presidentvalget 2012

Gaming og Presidentvalget 2012

Det er i grunn synd at det skal gå så dårlig med Amerikas økonomi, for det distraherer velgeren fra det som virkelig spiller en rolle: Spill.
De store nyhetselskapene har dedikert all sin oppmerksomhet til temaer som arbeidsledighet, global oppvarming og Iran, og som vanlig helt oversett at vi er godt i gang med en temmelig god spillhøst.

Det er derfor på sin plass at jeg skriver noen ord om hva kandidatene synes om dine spillvaner.

Barack Obama
Den sittende presidenten har ingen planer som kommer til å ha omfattende innvirkning på spillbransjen, men han har et par uttalelser som er verdt å ta tak i. Obama har ved flere anledninger antydet at spill er vel og bra, men at det til syvende og sist er en distraksjon, og at USA står foran en viktig oppgave når det gjelder å overbevise ungdom å velge studiene foran interaktiv underholdning. Dette høres forsåvidt fornuftig ut, men gamerscore baseres da ikke på fornuft?

Obama påstår dessuten at han har en Nintendo Wii, og at døtrene hans spiler Just Dance 3 - et spill med en metascore på 75. Kanskje kan vi betro denne mannen med fire nye år? Men ikke før han offentliggjør kvitteringen fra Wii-kjøpet.

Mitt Romney
Litt usikker på hvilken Mitt Romney jeg skal ta tak i her, men i 2007 uttrykket han et ønske om å begrense muligheten for å lage voldelige spill, ved å forsterke USA's uanstendighetslovgivning (obscenity-law). Det er fem år siden 2007. Er det trygt å satse på at Romney nå støtter voldelige videospill, eller må vi se langt etter GTAV under et Romney presidentskap?

Gary Johnson
Libertarianeren Gary Johnson er prinsipielt for at folk skal kunne gjøre hva de vil, når de vil, så lenge de ikke skader andre. Så lenge vi får skade andre online tror jeg vi kan være trygge med denne karen.

Jill Stein
Kandidaten til Det Grønne Parti er ingen tilhenger av pengespill. Hun vil enten begrense eller avskaffe amerikansk casino-drift. Ikke et vondt ord om TV-spill da, så hvis du klarer deg fint uten enarmede banditter så burde du være trygg.

Virgil Goode
Jeg klarte ikke å grave frem noen uttalelser som eksplisitt dreier seg om videospill fra Grunnlovpartiets kandidat. Men USAs grunnlov sier imidlertid ikke et vondt ord om TV-spill, av ulike grunner. Ikke helt sikker på denne karen.

Rocky Anderson
Rettferdighetspartiets kandidat har heller ingen uttalelser som dreier seg om spill. Ikke i følge Google i alle fall. Han er imidlertid en progressiv type à la Jill Stein, minus uttalelser mot pengespill. Virker som en forholdsvis trygg stemme.


Det var altså presidentkandidatene 2012. Hvem tror du stikker av med seieren? Og hvem holder du med?