Norsk
Blog
...And the light in the end of the tunnel

...And the light in the end of the tunnel

Skrevet av Venom140 den 17 april 2014 klokken 02:37

In the end, det er et stort tema, hva skjer?, hvor blir vi av?, er det noe i slutten av livet?... Det er bare et par ting å tenke på. Kommer noen til å huske meg dagen jeg blir borte?, blir jeg savnet? Etterlater jeg meg noe som blir husket? Klokken er 02:15 nå som jeg starter denne bloggen og jeg er egentlig i ganske tenkende humør.

I slutten så er det sagt at det er et lys i slutten av en tunnel, det er en klisje som ofte brukes i filmer, sanger og spill for den saks skyld. Det er et veldig åpent tema, og dessverre så er folk veldig opptatt at de vet hva som skjer etter vi slutter å puste på denne jord. Noen tror det er en himmel vi drar til, andre tror vi blir født på nytt som noe annet, f.eks en ku eller et nytt menneske, andre tror vi lever i "the afterlife" og går rundt som spøkelser på "denne siden eller andre siden" Jeg er veldig åpent til alt dette. Jeg er veldig fasinert over liv og død, men utrolig nok så tror jeg ikke at hvordan du er i dette livet påvirker det som skjer med deg når du blir borte. Om du er snill mot andre så får du det bedre nå når du lever, og når du er slem så øker nå sjansen på at du blir brutalt myrdet en god del.

Jeg har alltid vært redd for å dø, det er ikke selve døden som skremmer meg, men det er alt jeg etterlater meg... Venner og familie er to viktige poeng der, men jeg vil også bli husket for noe annet enn en fyr som skriver blogger på et spillforum hver blåmåne og er snill mot mine venner. Det er et ekkelt tema å vite at jeg kan faktisk imorgen bare bli borte. Jeg kan bli påkjørt, drept, eller så kan bare hjertet mitt stoppe her og nå mens jeg skriver denne bloggen og ingen ville ha hørt at jeg ble borte. Det er rart å tenke på, men alt kan skje. Jeg håper jeg får leve et langt liv med mange opplevelser og sånt. Hvem vet, kanskje jeg klarer å slå igjennom med musikken min og får jobbe med drømmejobben min. Musikk er det som holder meg klok, og får meg til å tenke litt utenfor boksen, og jeg håper virkelig jeg klarer å inspirere folk med mine tekster som handler om fred og krig. Når begge foreldrene mine har vært døden nær på et år så blir jeg veldig redd for min egen framtid. Mor med kreft og far med hjerteproblemer er ikke noe å tulle med, jeg har alltid hatt dårlig kontakt med pappa, men de siste månedene så har jeg ringt ofte, og skrevet med han på facebook, og min mor har jeg egentlig bare gjort alt for å være en bra sønn og gjøre henne stolt sånn at hun får fred i sjelen sin at jeg blir å ende opp godt om det kommer en dag hvor hjernesvulvsen vinner over henne.

Det som er fasinerende med livet er at det ALDRI er forsent å gjøre noe, i morgen kan jeg snu om på livet mitt å slutte med jobben min, og gjøre noe annet. Jeg kan skaffe meg en en-veis billett til hvor som helst i verden å starte på nytt om jeg hadde ønsket. I morgen kan jeg møte ei jente som blir å være med meg hele livet og kortene stokkes riktig, men om jeg hadde fått lagt et manus framfor meg som viste meg hvordan hele livet mitt blir, hadde jeg nok skutt meg selv på stedet fordi... livet er herlig og jeg skal nyte hvert sekund jeg puster på denne planeten og jeg skal gjøre det jeg kan for å legge et permanent merke på denne jorden som kommer til å vise at jeg har vært her. Dette er ikke en blogg som er her for å gjøre dere trist, men det er en blogg for å få dere til å reflektere litt over dere selv og isteden for å gå hver dag å være miserabel for noe med dere selv eller noen nært dere så er det mulig å endre på det, i dag, i morgen eller dagen etter det.

God natt, hilsen Venom

Ta vare på de som står deg nært fordi i morgen kan en av dere være borte.

HQ

Album #1, The Black Parade

Skrevet av Venom140 den 13 januar 2014 klokken 20:09
Dette innlegget er kategorisert under: Musikk, My Chemical Romance, The Black Parade, Venomforpresident, Gamereactor

Jeg tenker 2 seperate bloggserier. Jeg har ingen deadline på den ene og sprøyter ut av og til. Den andre skal jeg avslutte en måned med. Den første bloggserien kaller jeg Album og det er enkelt og greit en track for track gjennomgang av et og et album. Jeg elsker å skrive om musikk og nå skal jeg gjøre det for real. Den andre skal som sagt avslutte måneden og da er det top 3 album som har blitt sluppet denne månden. Jeg går igjennom hvert eneste album i år, tilogmed "One Direction". Jeg må da selvfølgelig finne tak i albumene da. Dette kan bli morsomt fordi jeg får oppdage ny musikk og si til dere hva som er bra.

Reglene jeg har til dette er at albumet skal være på denne listen: http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_2014_albums

Og at man skal finne albumet på Spotify (med mindre jeg faktisk kjøpe det fordi jeg digger bandet)

The Black Parade - Track by Track
Band - My Chemical Romance
Sluppet ut - 26.Oktober.2006
Plateselskap - Reprise
Album nr - 3
Antall Sanger - 13 (Standard) 14 (Internasjonal Edition)
Bandet under innspilling
Gerard Way - Vokal
Frank Iero - Rytmegitar, Backingvokal
Ray Toro - Leadgitar, Backingvokal
Mikey Way - Bass
Bob Bryar - Tromme

The End
Sanger her er starten på albumet, og selveste konseptet er om slutten av livet. Sangen varer bare i knappe 2 minutt og er introen på neste sang "Dead". Jeg har ikke så mye konseptet på meningen av sangen, men jeg kan selv tenke at det er på en måte å se døden fra en av de som er forlatt sitt syn, samtidig som Gerard Way viser live hvor han ligger selv i sykehussengen og synger. Jeg tenker at han selv har tenkt litt om døden fra begge vinklene av døden. Sangen starte med den kjente lyden av en hjertemonitor også går videre til en akustisk gitar og vokalen, når han har sunget første verset så går det til et litt heaviere riff hvor sangen får litt mer trykk, hvor da sangen går tilbake til neste vers med en rolig gitar, og sånn fortsette sangen videre til avsluttningen. Dette er en perfekt start på albumet i min mening og det er så sykt mange album som skulle ha hatt en slik symbolisk start isteden for mye annet tull jeg har hørt.

Dead!
Det blir fortsettet med den andre kjente lyden fra et sykehus som alle frykter, et langt pip fra hjerterytmemåleren, som betyr at hjertet har stoppet, samtidig hvor det spilles en kraftig gitar. Sangen her tenker jeg har noe med meningen med at man skal tenke på om man fortjente å dø osv. I starten så går teksten om hva som egentlig skjer med den avdøde, kom han til himmelen, og fikk han det som han fortjente. Ganke utenpå på teksten så er den avdøde ikke en særlig likt person fordi sangen høres nesten litt glad ut iforhold til temaet. Teksten går igjen på to sider fordi sangen avsluttes med "Then why am I dead?
Dead!" Det merkes jo også i teksten hvor han forteller at han ligger i sykehussengen. Jeg selv mener at denne sangen er en bra fortsettelse på starten og handler om det som skjer etter "the end".

This Is How I Disappear
På toppen så tenker jeg nesten på Jesus som ble borte, Denne sangen er betydligere hardere enn de sangene før, og har en veldig kjapp gitar, som går veldig repretivt, og om man faktisk lytter på den alene, så virker den nesten litt massete. Teksten virker litt filosoferende fordi han spør blant annet om det er virkelig sånn at gode jenter drar til himmelen. Det virker også sånn at teksten viser at om man er alene så forsvinner man litt etter litt (fuck da sliter jeg). I denne sangen så blir også døden snakket om som om det skulle ha vært et eget liv, og det kommer fram at fortelleren er død i bridge. "I'm just a ghost, so i can't hurt you anymore". Dette er kanskje den sangen jeg bryr meg minst om på dette albumet, men fortsatt ganske bra.

Sharpest Life
Denne sangen vet jeg faktisk litt bak teksten, og det handler om et veldig rotete forhold, og samtidig så slet vokalisten med alkoholproblem en stund tilbake før dette albumet ble sluppet. rytmen på starten er veldig lett å huske også kommer vokalen inn litt slapt, men passer bra. Han snakker også om kannibalisme som hinter litt til at vi mennesker er dyr ofte animalistisk mot hverandre. Vi driter i hverandre og tar det som vi vil ha. Jeg tar ihvertfall symbolismen sånn.

Welcome To The Black Parade
Sangen starter med en rolig harmonisk pianointro, og teksten går på mimring om engang faren tok han med ut til byen for å se på et korps, ikke akkurat som 17.mai, men mer for å feire døden. Han forteller at en dag så blir han borte, og er nødt å stå på egne bein. "Sometimes I get the feeling, She's watching over me," Hun personen i denne teksten kan jeg tenke er henvist til bestemoren til sangeren som gikk bort, og var inspirasjonen til Gerard Way og det var hun som fikk han til å begynne å synge i det hele tatt. I teksten så sier han også at selv om noen er død, så klarer de som er igjen å komme seg over det, og leve livet sitt videre uten å sorge, men minnet etter den avdøde blir alltid å være med deg.

I Don't Love You
Dette er en veldig kraftig sang, og som jeg tar det så virker det som om han har elsket noen dypt, men har vært nødt til å trekke seg unna personen av personlige grunner. I musikkvideoen så viser de en svart skikkelse som er symboliken på "ondt, skitten, demonisk osv" som er den manlige karakteren, og en hvit skikkelise som er symboliken på "ren, jomfru, god osv" og i starten så ville det ha gitt mening, men etterhvert så kommer begge til sansene sine å ser at det blir bare galt at to vidt forskjellige personer skal leve seg med hverandre. "when you go, would you have the guts to say, i dont love you, like i loved you, yesterday" Det skal være ondt å si det men om ting ikke funker så funker det bare ikke.

House of Wolves
Denne sangen er litt mer religiøs og handler om at man skal akseptere sine synder, og om man kan, inrøm dem. Selv om man er en slem person så går det an å snu før det blir forsent. Dessverer så er personen i sangen så langt nede i mørket at det er umulig å rette på det, så ta heller å rett det på før det blir forsent. Jeg mener selv dette er en veldig tøff sang, og får en til å tenke virkelig på hva vi gjør nå mens vi lever, og om vi har noe vi må snu på nå før det er forsent.

Cancer
Fra toppen av tittelen så viser denne sangen at det er kraftige saker dette. Ingen tar opp en sang med tittelen "kreft" uten at det skal være sånn passe dypt og trist. Sangen starter enkelt med en fin pianointro som går videre inn i sangen. vokalen starter rett på. Tenk å vite at du blir å forlate alle rundt deg, du er på den dødende siden i denne sangen. Se for deg at du ligger der, ser alle du kjenner rundt deg sier hade til deg, gråter, sorger over deg. Sterkt ikke sant? Ligg å tenke på tingene du aldri fikk gjort, i denne teksten så kommer det "Know that i will never marry", og samtidig forteller han at han er svak etter alle mislykkede behandlingene han har fått. Dette er den sterkeste sangen på albumet, og han får sagt mye på litt over 2 minutt og 2 vers alene. (sad-fact - 1/3 blir rammet av kreft)

Mama
Sangen i seg selv handler om brødre under 2 verdenskrig som drar ut for å beskytte landet, og moren aksepterer det ikke. Hun skriker og hyler at hun skulle ønske hun aldri fikk sønner, men døtre isteden. Dessuten kommer det fram helt i starten i sangen "mama, we all go to hell" og det stemmer jo fordi de er sendt inn på en slagmark for å drepe andre når det egentlig ikke gir mening i det hele tatt. Sangen er framført på en måte at det skal høres ut som et mørkt teaterstykke. Og sangen avslutter med en referanse til "from ashes to ashes" referanse hvor teksten sier "And return from the ashes you call.". Dette er en av mine favoritter på dette albumet, men det har noe med helheten i sangen, temaet, og hvordan den ble framført.

Sleep
Sangeren Gerard Way skrev denne sangen en natt han ikke fikk sove, og i starten så hører man en stemme som jeg tror tilhører George.W.Bush sin tale etter 9/11 katastrofen. 9/11 er grunnen til at My Chemical Romance eksistere og lagde musikk fordi Gerard Way var nede på bakken ved World Trading Centre hvor flyene gikk inn i bygget. Han fikk ikke sove pga han tenker på sånne her katastrofer og at verden er sånn som den er. (Jeg er selv preget av sånt her når jeg skriver sangen som jeg har skrevet i en sang jeg kaller "We Are Those Who Saved The World" og om dere er intressert kan jeg legge den ut i kommentarfeltet). Egentlig så vil Gerard bare legge seg ned å sove, og drømme hvor det er fredelig.

Teenagers
Vi er framtidens folk, det har jeg hørt mye, og det er noe denne sangen handler om. Er vi virkelig det perfekte folket?, Hjelper virkelig alle de tunge reglene som blir lagt framfor oss, tonnevis med lekser?. Er det rart at det er så mange ungdom som snur seg fra mengden? Du skal se ut som en verdig innbygger, og du skal ikke gjøre galt. Du skal ikke dope deg, du skal følge alle reglene, du skal være perfekt. Det blir lagt så mye press på hvordan vi skal være, og ikke hvordan vi skal være. Jeg skriver i "vi" person fordi de fleste som leser dette er tenåringer. Det blir lagt så mye press på mangel på disiplin når ungdom starter opptøy, bruker dop eller gjør andre ting en skolearbeid som f.eks drive på med punkmusikk osv. Denne sangen er her for å fortelle at det er kanskje det motsatte, man blir lei av at alle går å hakker på deg dag ut og dag inn på hvordan du skal være.

Disenchanted
Følelsen å se tilbake på ting, se hvordan folk endte opp. De som mobbet deg på ungdomskolen endte opp med å jobbe som sveiser på et verksted, osv. Denne sangen er om drømmer og forventninger mot realiteten på en måte ifølge meg, og har et veldig bemerkelsesverdig gitarriff som er lett å huske. Det er det med å se tilbake på sin egen suksess, feiltakelse, og andre ting man husker for livet. Ting som man gjor når man var ung som man sitter å forteller sine barnebarn når man er gammel. Personlig så kommer jeg til å fortelle masse om at jeg og mine venner snek oss inn i en barnehage etter stengetid, og alarmen gikk og vi sprang så hardt at vi lå på bakken i 20 minutt etter vi hadde kommet oss vekk derifra. Sangen avslutter med å spørre lytteren om de minnene er verd noe for deg og andre i det hele tatt. For meg er dette den beste sangen på albumet, men tanke på at det er en tekst som man husker, og i det hele tatt så er hele sangen fantastisk å høre på.

Famous Last Words
Er du redd for å være alene, er du redd for å gå i denne verden alene?, det er ikke My Chemical Romance, og det får de virkelig ut i denne sangen. Det handler om å stå alene og akseptere det, og gjøre det beste ut av det. Dette er den siste sangen, her avslutter de albumet med et bang, de gir lytteren en kraftig avslutting. Når en ligger å tar sine siste åndedrag så sier de ting de aldri trudde de ble å si, men samtidig er de våken, og ikke redd for å død, men heller ikke redd for å gå alene.

Dette ble veldig rotete, men sitter å skriver fra toppen av mitt hode og jeg er alt i alt fornøyd med at jeg har fått skrevet litt om alle sangene på det som er mitt favorittalbum. Jeg har hørt på dette albumet siden 2007/2008, og er enda ikke lei selv om jeg har sikkert hørt det opp mot 200 ganger. Dette albumet har fått meg igjennom mye sorg, og har hjulpet meg i livet, men å se ting fra flere sider, og at det som skjuler seg i mørket er kanskje ikke så ille som en skal ha det til å være, og at det er lov til å slå seg ut ifra mengden. Jeg har blitt inspirert veldig mye både personlig og musikalsk av dette albumet.

Venom

Album #1, The Black Parade

HQ

Achievement Unlocked - Fit for Battle

Skrevet av Venom140 den 12 januar 2014 klokken 14:36
Dette innlegget er kategorisert under: Gamereactor, Personlig, Venomforpresident

Er det rart at det kommer en sånn her blogg etter nyttår hvor alle vil starte på nytt? Nei, jeg sett mange som har begynt å trene nå etter nyttår som et nyttårsforsettelse. Jeg skjønner motivasjonen til folk og at de vil gjøre alt for å føle seg litt bedre, men jeg snakker ikke om mitt nyttårsløfte, fordi jeg har ingen. Jeg snakker om høsten min

Dette er min 100ende blogg!

Å være i et forhold med en jente som går på skole for å bli konditor tar virkelig på formen om man ikke passer den. Jeg passet selvfølgelig ikke på den og når forholdet var over så satt jeg der, singel, og tjukk. En liten kar på 1,74m og rundt 100kg, det er ikke bra. Jeg klarte så vidt å se mitt eget verktøy når jeg sto i dusjen. Det var ikke en god start for en 18 åring å være så overvektig. Jeg har alltid vært litt lubben og det, men har aldri plaget meg. Det å ha den fassongen jeg hadde da var helt forferdelig. 5. August begynte jeg på jobb, og jeg fikk utdelt en arbeidsbukse, så vidt den passet meg, og en jakke som også var stor, og den passet meg perfekt. Jeg hadde også vært nødt å kjøpe meg nye klær fordi jeg passet ikke 90% av klærne jeg hadde. størrelsene gikk i store L og XL og opp imot XXL til tider. Buksene var alt for små, så jeg fikk arvet en gammel bukse fra da min ste-far var skikkelig stor..

Når jeg hadde startet på jobb så hadde jeg med meg knekkebrød på jobb hver dag, det var en skive salami på knekkebrødet også. Jeg tenkte ikke over det selv men jeg merket fort at når jeg ikke spiste mye kaker og sånt, så passet buksa meg litt bedre etter noen uker. Jeg så da at jeg hadde en mulighet på å rase ned i vekt fordi jeg har en jobb som får meg til å holde meg i aktivitet. og gikk mye i trapper. (fra U etasje til 4 etasje flere ganger om dagen blant annet) Jeg hadde før sommeren tenkt at jeg skulle begynne å trene så jeg hadde kjøpt meg et sett med håndmanualer som gikk opp til 15kg, jeg begynte å bruke den og startet med 5kg på hver hånd. Det var tungt men det var godt å starte. Jeg skal ikke gå så mye inn på detaljer men det var forfriskende å begynne å trene. Ut i slutten av september merket jeg skikkelig at vektene var blitt for lett fordi på en måned hadde jeg gått fra 5 kg på begge hendene til at jeg måtte kjøpe nye vekter fordi jeg hadde ikke nok vekt til 1 hånd alene. Jeg hadde bygd muskler i begge håndene og drev på å trente bryst, skulder, rygg, biceps, og triceps masse.

Jeg var nødt å slenge på meg et belte på min arbeidsbukse som var alt for stor for min del nå, jeg var også nødt å dra å kjøpe meg en ny dongeribukse fordi den jeg måtte arve som nesten ikke passet, gikk jeg neste å segget med fordi den var for stor. Buksen jeg kjøpte var veldig trang, men passet akkurat. Jeg brukte den dongribuksen helt ut til november, jeg fikk meg en ny bukse av tanta mi fordi hun viste jeg hadde mistet enda mer vekt og den buksen min som var trang var også blitt alt for stor for meg. Buksen jeg fikk da passet meg ikke, jeg fikk den ikke over lårene, men isteden for å gi den tilbake så la jeg den i skapet og brukte den som et mål. I slutten av november, starten av desember så var jeg blitt så lei av den store buksen at jeg begynte å gå igjennom skapet, der var gamle bukser jeg passet når jeg var 14-15 år og de var for lang for meg på den tiden. Jeg prøvde de, de passet meg perfekt, også var det den dongribuksen jeg fikk, jeg tok den på, den passet AKKURAT. Nå er vi i januar og jeg føler at jeg har dabbet av med treningen og slankingen etter jula, men den buksen jeg fikk er faktisk på nippen til at jeg må bruke belte på.

Jeg har dessverre ikke noe før bilde av hvordan jeg så ut fordi det var veldig tilfeldig at jeg bestemte meg for å begynne å trene og slanke meg. Det har også vært mye lettere enn hva jeg tenkte og alt man trenger å gjøre er litt motivasjon, og ikke spise godteri i så store mengder, og av og til si nei til kake og is. Vil man bli litt tynnere, dra på G-sport å kjøp dere et sett med manualer. Det koster 300kr og du får så mye igjen for å ha det og bruke det. Det er mye lettere å trene hjemme med det, enn å dra ut hver dag på SATS sammen med folk å trene. Planen videre for meg er å få trent hofte og lår, og bygge opp godt meg muskler. Lykke til for dere som prøver å miste vekt og jeg sier det går for alle så lenge dere har litt motivasjon.

Venom

Dette bildet ble tatt rett før jul, hvor jeg hadde vært å kjøpt meg en tanktop, jeg kan endelig gå i de uten å se ut som en stor amerikaner.

Achievement Unlocked - Fit for Battle

Minnemarkering: 5år

Minnemarkering: 5år

Skrevet av Venom140 den 29 desember 2013 klokken 18:45
Dette innlegget er kategorisert under: Personlig, Gamereactor, Venomforpresident

Et av mine nyeste verk på Minecraft

I går var det en viktig dag for meg. Jeg har vært på forumet en god stund og er vel på tide å skrive litt om det. Jeg har mange ganger fortalt historien om hvordan jeg kom på Gamereactor, men jeg orker ikke å fortelle hele greia igjen. Enkelt og greit så kom jeg på forumet i juletider for 5 år siden. Da var jeg 13 år gammel, og hadde funnet Gamereactor i et magasin som hadde preview på spillet Killzone 2, og jeg hadde nettopp fått meg PS3.

Jeg lagde min første bruker under navnet "Real140" men slettet den rundt 8 måneder etterpå, og lagde brukeren "The Alexander" men jeg ville ikke være "The Alexander" heller så jeg ble stuck med Venom140 fra sommeren 2010. Mange forstår ikke hvorfor jeg har et nummer i navnet mitt, og det er veldig sett ned på av mange, men jeg har nummer i navnet mitt fordi 140 stammer laaaangt tilbake. Samtidig som jeg begynte å kalle meg "Real" Det var faktisk pga runescape fordi 140 var et forslag siden "Real" alene ikke var tilgjengelig. 140 ble stuck med meg fra det og ut. Jeg slet vel og merke med å finne mitt perfekte nick. Det er jammen med ikke lett. "Real", "Zico", "Recon", "Reaper", "Richi", "Shawd", "DGrim" osv. Sikkert noen som syntes noen av de er bedre men fortsatt.

Nicket "Venom" husker jeg ikke helt selv hvordan jeg kom på det, men jeg liker det veldig godt og om dere roper "Hey, Venom" til meg i den virkelige verden så svarer jeg. Det er bare sånn det har blitt. Jeg har hatt tenåringstiden min her på forumet og det er faktisk veldig morsomt for meg å se tilbake på blogger og anmeldelser jeg selv har skrevet i mine yngre dager. Spillene jeg husker mest fra tiden før Gamereactor er "Star Wars: Knights of the Old Republic" og "The Elder Scrolls IV: Oblivion" Jeg har nytet hvert eneste minutt av begge spillene. Noe som er morsomt å tenke på er at jeg har faktisk fått venner for livet her på forumet, selv om jeg kanskje ikke alltid har så mye kontakt med de. Tidligere i år så møtte jeg Crazy Eyed Gamer93 i Oslo før vi dro på Muse konsert sammen, og vi møttes i november igjen før vi dro på Avenged Sevenfold konsert sammen også på siste nevnte møte så møtte vi også på tidligere brukere her på forumet som kalte jeg på den tiden "Track Death" og ExCrack" begge to var fra "The O-Town" og var kjempehyggelige.

Som bruker her på forumet har jeg vært igjennom nesten en hel konsolgenrasjon og jeg skal som faen være med dere igjennom den nye genrasjonen også! Den 28,Desember.2018 så kommer jeg med blogg om mitt 10 års jubileum! og målet mitt før den tid er å lære meg å skrive jublieum!

Bloggen ble ikke skrevet i går fordi jeg var opptatt hele dagen

God jul og godt nyttår!

Playstation 4

Playstation 4

Skrevet av Venom140 den 1 desember 2013 klokken 23:26

Dette blir en rask oppsummering av PS4 så langt. På fredag sto jeg opp i 10 tiden på morgen, hadde tatt meg fri fra jobben med avtale. Jeg hadde også forhåndsbestilt den og fått bekreftelse på at jeg fikk konsollen.

Spillet jeg kjøpte med konsollen var Killzone Shadow Fall.

Selv om jeg bare har fått tilbringt noen få timer med konsollen iløpte av helgen så føler jeg at jeg kan skrive denne bloggen.

Unboxing
Jeg åpnet esken til konsollen, den luktet utrolig. Første jeg gjorde var å ta ut stikken. Den var stor og digg å ta i. Grov og glatt i et. Neste var at jeg tok ut kablene, begynte å koble de opp mot strøm og TVen, så tok jeg konsollen, la den inn i tv-hyllen hvor den skulle stå. Jeg startet opp konsollen, et lite dur var alt jeg hørte. Skrudde på TVen også kom det opp setup listen. Konsollen i seg selv var glatt og fin. Når den ble startet opp kom det et lys på toppen som var hvitt.

Menyen
Et ord for å forklare menyen... blå. Menysystemet er en blanding av Xbox 360 sin og Playstation 3 sin. Funker fett, litt forvirrende i starten da. Var veldig oversiktelig når jeg ble vant til den da. Jeg kan vel mildt sagt si at jeg ble ikke skuffet over menyen. Når du er i menyen så viser kontrollen din fargen blå.

Kontrollen
Når du starter opp så er lyset oppe på kontrollen hvit, også blir den blå når du kommer inn i menyen. I seg selv så var den sykt digg å holde på. både glatt og grov. Lett å holde, og egentlig fin å se på. Når jeg startet opp Killzone og kommet meg inn i spillet så lyste kontrollen grønn, men når jeg mistet liv så ble den først gul og når jeg hadde lite liv så ble den rød, og når det ble kritisk så blinket den rød, mens dualshock gjor sin jobb å vibrerte som et hjerte som banket fort. Når jeg plukket opp en audiolog så skvatt jeg til pga kontrollen spilte av lyden fra små høytalere den hadde i seg. Sånn som det var på Wii kontrollen.

Det er mye jeg kunne ha sagt om Playstation 4, men skal ikke spoile alt for dere. Jeg kan si at den er verd pengene og er fantastisk... gled dere som ikke har den!