Blue Dragon Plus

De fleste oppfølgere jobber hardt for å distansere seg fra forgjengeren ved å introdusere en helt ny historie i en helt ny setting. Å forutsette at spilleren skal ha spilt det forrige spillet i serien for å få noe ut av det nye spillet vil føre til at færre kjøper spillet. Blue Dragon Plus tar ikke denne veien, og går ut fra at du har spilt Blue Dragon. Nylig.

Blue Dragon Plus fortsetter nemlig rett etter Xbox 360-spillet avsluttes, og uten noe videre tull blir du kastet rett inn i en direkte fortsettelse av historien. Du får en liten infoskjerm som beskriver hvem de ulike hovedpersonene er, men et er også alt. Har du ikke Blue Dragon friskt i minne er det vanskelig å skjønne motivasjonen bak handlingene til figurene i spillet, dessverre.

Ikke at det spiller så stor rolle, for spillets historie er tynnere enn et salatblad. Fienden du bekjempet i forrige spill slippes selvsagt løs igjen, og da må du ut og bekjempe horder av slemminger for nok en gang å bringe fred til verden.

Men der Blue Dragon var et episk rollespill der du skulle utforske en diger verden er Blue Dragon Plus et strategispill der du blir kastet fra kamp til kamp uten annet en litt dialog og filmklipp mellom kampene. Ser du etter et episk rollespill må du lete videre.

Taktiske strategispill fungerer utmerket som en egen sjanger, men Blue Dragon Plus skiller seg nevneverdig fra titler som Fire Emblem, Final Fantasy Tactics og Disgaea ved å ha sanntidskamper i stedet for rundebaserte. Hvafornoe? La meg forklare: vanlige strategispill har rundebaserte kamper, det vil si at man har hver sin tur til å gjøre sine trekk. Når det er din tur kan du flytte troppene dine et visst antall steg, beordre angrep, bruke magi, og så videre. Så er det fiendens tur til å gjøre det samme. Du må tenke taktisk, og bruke tid på å planlegge.

I Blue Dragon Plus går tiden hele tiden, så hvis du ber en soldat gå og åpne en kiste gjør han det med en gang. Fienden beveger seg og angriper hele tiden. Slik sett er det spillmessige i Blue Dragon Plus mer likt gamle PC-spill som Baldur's Gate enn tradisjonelle taktiske rollespill som Final Fantasy Tactics.

Og det kunne fungert utmerket, kampene får nemlig en egen nerve og intensitet når farene hele tiden truer og du må tenke raskt. Men det feiler dessverre. For det første er spillet altfor uoversiktlig og upresist. Antall ganger jeg har bommet på den figuren jeg ville treffe har jeg ikke oversikt over en gang, og når hvert sekund teller sier det seg selv at dette blir frustrerende i lengden. Figurene er små og håndtegnet, og ligner litt for mye på hverandre.

I tillegg er skjermutsnittet altfor lite. Dette skyldes nok først og fremst den lave oppløsningen på DS-skjermen, men jeg ser rett og slett for lite av slagmarka, og med en gang jeg har spredd styrkene mine litt utover blir spillet et evig mas der jeg må rulle skjermen øst og vest og nord og sør for å finne den aktuelle soldaten.

Rollespillelementene er også svært bundet, hver figur har sine egne fordeler og ulemper som man må dra nytte av, og jeg savner de taktiske mulighetene til å detaljkonfigurere enkeltsoldatenes styrker selv som man får i f.eks. Disgaea.

Når jeg i tillegg ikke klarer å la meg engasjere av den meningsløse historien, ble Blue Dragon Plus ganske fort en reise fra den ene meningsløse kampen til den andre, kamper der jeg til slutt ikke brydde meg om utfallet.

Konseptet med sanntidsstrategi i en slik setting er god, men i dette tilfellet er utførelsen dessverre for dårlig.