Bound

Santa Monica Studio har hjulpet mange mindre utviklere med å gi ut særegne spill. Flow, Journey, Datura, The Unfinished Swan og Hohokum er bare noen eksempler på spill utenom det vanlige. Bound føyer seg fint inn i denne rekken med sitt vakre utseende, spesielle konsept og dype symbolikk.

Om du kjenner spillene i listen over vet du hva du får historiemessig i Bound. Det grunnleggende konseptet er at du er en balletdansende prinsesse, som får beskjed om å beseire det enorme "Monsteret" som truer det abstrakte kongeriket ditt. "Monsteret" viser seg dog å være for sterkt, og du blir derfor tipset om å overtale "Frelseren" til å ta opp kampen. Vedkommende er imidlertid ikke villig til å ta på seg oppdraget, og går heller sin vei. Dermed må du prøve å finne vedkommende igjen, samtidig som du ser hvordan vennene dine stadig endres som følge av "Monsterets" ødeleggelser.

Det virker kanskje som et simpelt konsept, men etter hvert viser det seg at det er mer til historien enn man først skulle tro. Vi skal ikke naturligvis ikke røpe hvordan, men velger heller å si at du kommer til å bli sittende og tenke når rulleteksten kommer over skjermen. Bound går inn på temaer som sjelden blir tatt opp i spill, og gir store rom for å tolke meningene selv. Du kan nemlig spille gjennom oppdragene i hvilken rekkefølge du vil, noe som betyr at du vil kunne se ulike situasjoner i helt andre kontekster enn andre spillere. Dette vil mest sannsynlig gi deg et helt annet perspektiv på situasjonen. Plastic har sagt at de ønsker at spillerene skal tolke historien sammen, og vi tviler ikke det minste på at forumbrukere verden over kommer til å diskutere ulike meninger i tiden fremover.

Da Michal Staniszewski, som er spillregissør hos Plastic, avduket Bound sa han at de ønsket å gi oss "et ikke-spill som er et spill". En ganske merkelig uttalelse på både norsk og engelsk, men du vil raskt forstå hva han mener. Med tanke på gameplay ligner nemlig Bound veldig på Dature, Plastic's forrige spill. Her snakker vi relativt monotont gameplay med fokus på å kunne spille gjennom flere ganger. Prinsessen mestrer nemlig ganske få dansebevegelser, noe som fører til at plattformingsekvensene blir rimelig like etter hvert. For all del, når du balanserer plankeliknende gjenstander gjør den fantastiske visuelle delen sitt for at ser imponerende ut, men etter 2-3 timer med dette begynte tanken "er dette en skjermsparer eller et spill?" å dukke opp. Vi får dog litt avveksling med sekvenser hvor perspektivet endres. Du må danse for å unngå skade, og presisjonskrevende hopp forekommer, men det begrensede bevegelsesmønsteret gjør spillingen totalt sett veldig repeterende.

Likevel byr Bound på overraskende mange hemmeligheter og alternative veier, til å ha et såpass begrenset kontrolloppsett. Mye av dette skyldes at områdene rundt deg består av abstrakte elementer som endrer seg for hvert skritt du tar. Ta en titt på traileren over for å se det i praksis, for meg minner det nærmest om et hologram. Om du stiller deg inntil en vegg vil den vanligvis åpne seg litt slik at du kan se hva som er på andre siden. Kanskje ligger det en annen vei eller en hemmelighet der? Andre ganger vil du oppdage at veggen er fast, og at det i stedet er en flyttbar kasse et sted du kan dytte for å finne et hemmelig område. Disse områdene inneholder ofte byggeklosseliknende gjenstander du kan samle for å få et bedre overblikk over historien, eller store bobleliknende ting du må bryte ned før du kan suge dem til deg. Dette gir deg flere av disse byggeklossene, men det virker også som de har en annen, foreløpig ukjent effekt. Igjen, det aner oss at nettsamfunn verden over kommer til å løse mange mysterier når spillet lanseres.

Nettsamfunnene er også noe Plastic har meget stort fokus på i Bound. Etter å ha fullført spillet for første gang vil du nemlig åpne opp en "Speedrun"-modus. Siden man kan spille banene i ulike rekkefølger, og hver bane har flerfoldige veier man kan ta, hevder de faktisk at det er 120 ulike måter å fullføre spillet på. Her snakker de imidlertid ikke om historien, som tilsynelatende bare har to ulike avslutninger. Det de heller snakker om er variasjon i banene. Veien du velger å ta vil nemlig kunne påvirke hvordan neste bane ser ut. Plassering av hindere, tiden på døgnet, hvilke veier som er åpne, og flere andre faktorer har endret seg i de tre ulike gjennomspillingene våre. Det er et kult konsept, men de kunne gjort mer ut av det. Faktisk er vi litt skuffet over hvor lite variasjon vi var vitne til på tross av dette konseptet. Uansett hvilken vei du tar vil du nemlig møte samme typer hindere, samtidig som områdene er relativt like estetisk. De ulike veiene vil derfor i hovedsak ha mest betydning for tiden du bruker, samt hvor mange av boblene du finner, og ikke selve spillingen.

Når det er sagt tviler vi nok mange vil få mye moro ut av å kjempe seg oppover på tabellen som viser hvor mange bobler man har funnet. For selv om karakteren din kan føles litt upresis av og til (plutselig faller hun over en kant selv du ikke beveger deg, eller går for langt siden du ikke kan ta små skritt), er det gøy å finne nye og raskere veier. Selv om du sjelden vil oppleve noe nytt på de nye veiene er det jo alltid spennende å finne en snarvei. Er du derimot mest opptatt av historie og variert gameplay vil du nok kun nøye deg med 2-3 gjennomspillinger for å se noen ulike veier og tolkninger av historien.

Visuelt sett er Bound meget imponerende. Kontrasten mellom prinsessens myke bevegelser og de abstraktive omgivelsene gjør spillet umiskjennelig. Her trenger man ikke i gå inn i spillets dype "Photo Mode" for å ta fantastiske bilder. Bare ett av skjermbildene vi har brukt her er fra "Photo Mode", og da sier det litt om om vakkert det blir til tider. Så selv om kameraet kan være litt knotete av og til (vi ble nesten svimle da vi brukte sentrifugalkraften til å spinne rundt en ball), og omgivelsene kan bli litt vel like hverandre, er dette helt klart et spill som mange vil betrakte som et av årets peneste. Vi kommer definitivt til å prøve det med Playstation VR når den oppdateringen kommer.

Lydmessig er derimot spillet overraskende kjedelig. I starten føles det som om musikken passer godt til opplevelsen siden man nesten ikke merker den, men etter hvert innså vi grunnen. Blandingen av piano, elektronisk musikk og litt symfoni høres bra ut på papiret, men melodiene stikker seg aldri ut. Vi har ikke hørt én eneste melodi vi husker eller som forsterket inntrykkene våre.

Historien og mystikk i Bound er helt klart noe man bør oppleve. Uheldigvis ødelegger plattforming-aspektet mye av dette siden det mangler variasjon. De første timene vil du helt klart slite ut "Share"-knappen, men når du møter på den samme utfordringen for ente gang forsvinner denne gleden. Å ta nye veivalg, finne hemmeligheter og ulike perspektiv på historien gjør likevel sitt for å skape litt mer variasjon. Er du glad i å teste ferdighetene dine mot andre i "Speedrun"-moduser, er Bound et godt valg. Er du derimot blant dem som klager over "skjermsparerspill", råder vi deg til å se noen klipp fra spillet før du bestemmer deg. Bound byr nemlig på en historie og envisuell opplevelse du sent vil glemme, selv om dette ikke er banebrytende med tanke på gameplay