Bound by Flame

I Bound by Flame spiller du som en leiesoldat som plutselig blir besatt av en demon etter at et mystisk ritual har slått fryktelig feil. Verdenen du lever i har vært i krig de siste årene mot en gjeng med udødelige trollmenn som kaller seg The Ice Lords. Disse vil overta verden, underkaste seg alle folkeslag og gjøre alt skikkelig kaldt og jævlig. Hvorfor? Aner ikke. Men de får Mr Freeze og Jadis til å se ut som pingler. Dette gjør de ved hjelp av en hær av vandøde skapninger kalt White Walkers, nei Walking Dead, nei Deadwalkers var det. Jo flere folkeslag de underkaster seg, jo flere fiender de dreper, jo større blir hæren deres. Ganske genialt opplegg, sånn egentlig. Dette gjør jo så klart at de siste frie overlevende er noe desperate, derav det mystiske ritualet, utført av en gjeng med mystiske menn i mystiske røde drakter kalt The Red Scribes, som så klart slår feil av mystiske årsaker og gjør at kroppen din får besøk av et mystisk vesen, som ikke blir særlig begeistret over å være fanget i en sårbar og ubrukelig kjøttsekk.

Dere inngår etter hvert en slags våpenhvile, fordi dere begge finner ut at dere vil det samme, nemlig redde verden. Demonen gir deg kule nye krefter som gjør at du kan sette fyr på fiendene dine på ganske spenstig vis, men hvis du ikke passer på stjeler den biter av sjelen din, litt etter litt. Demonen har nemlig sine egne tanker om hvordan verden skal reddes, som ikke alltid sammenfaller med planen til de rundt deg. Er det konflikter jeg ser der i horisonten vår? Å jada! Etter å ha drept en vandød mammut på stylter drar du og demonkompisen avgårde på en ferd til The Worldheart (hvor verden skal reddes) sammen med resten leiesoldatkompaniet og de Røde Skribentene. Veiene snirkler seg innom en rekke forskjellige steder (blant annet en alveby ingen greier å uttale navnet på) hvor du støter på nye venner, fiender og oppdrag.

Spillet består av fem kapitler, og i hvert kapitler blir du møtt med en rekke valg som har store konsekvenser for hva som skjer i de neste kapitlene. I løpet av de forskjellige hovedoppdragene møter du også situasjoner hvor du får muligheten til å få flere og bedre krefter av demonen, eller utvikle mer heroiske trekk i stedet. Er det én ting jeg har lært av Dragon Age så er det at man aldri bør høre på demoner, men akkurat i Bound by Flame tenkte jeg bare: Gi meg flere krefter! Mine pyromaniske tendenser må tilfredsstilles på de meste spektakulære måter! I spillet altså... Det er jo ikke sånn at jeg har lyst til å sette fyr på ting i virkeligheten. Men! Jo mer du gir etter for demonens forslag, jo mindre menneske blir du. Halvveis uti spillet hadde jeg allerede fått horn, glødende øyne og hud så brent at man skulle tro jeg hadde vært fem uker i ørkenen uten solkrem.

Kampsystemet i Bound by Flame er relativt enkelt. Enten så hamrer du løs på de to angrepsknappene, eller så sveiper du febrilsk på touchpaden i alle himmelens retninger for å aktivere spesialangrep, feller og armbrøst. I løpet av en kamp kan du også lett bytte fra krigermodus til roguemodus, avhengig av hva slags situasjon du befinner deg i. Det funker kjempebra! Slåsskampene er virkelig en fryd, og man møter stadig på nye fiender så det blir aldri repetitivt. I tillegg til vanlige angrep, og spesialangrep, kan man også sparke, hoppe vekk og blokkere. Oppgraderer man evnene sine riktig kan man etter hvert blokkere angrep fra en hvilken som helst vinkel, noe som er veldig taktisk fornuftig hvis du har med deg en kompanjong som foretrekker å angripe fra avstand. Da er det bare å finne seg en flaskehals, blokkere i vei og la medhjelperen regne død og fordervelse ned på fiendene dine før du sender dem lukt til helvete med en tornado av flammer! Spider Studios har også inkludert muligheten til å løpe vekk, noe som kan være nyttig når du nettopp er ferdig med et oppdrag, har brukt opp alle ressursene dine og bare vil komme deg hjem. Da er det bare å løpe forbi dustetrynene mens du roper "æda bæda!" og eventuelt sender noen obskøne gester deres vei.

I spillet finner du også et ganske kult crafting-system som lar deg mekke mye rart av ressursene du finner rundt om i Westeros, jeg mener Vertiel, som du igjen kan bruke til å oppgradere rustning og våpen, samt lage eliksirer, feller og ammo til armbrøsten.

Det blir naturlig å sammenligne Bound by Flame med Dragon Age og The Witcher, da de er spill i samme sjanger og har en del likheter. Utviklerne har selv sagt at de ikke kan måle seg med disse spillene, og velger derfor å slippe spillet en stund før de to andre. De har også sagt at de bare ville lage et kult lite spill som fortalte en god og interessant historie som folk kan leve seg inn i.

Og det er her det oppstår problemer. Nei, spillet kan ikke måle seg med verken Inquisition eller The Wild Hunt, rent grafikkmessig. Bound by Flame ser ut som det hører hjemme på PS3, anno 2011. Ikke at det er kjempenegativt, et spill kan være bra selv om det visuelle ikke er så virkelighetsnært at vi lurer på om vi spiller eller er ute og går en tur. Så lenge historien er engasjerende og figurene i spillet er interessante spiller ikke grafikken så stor rolle. Historien i Bound by Flame blir i stor grad fortalt gjennom monologer og dialoger med andre figurer. Problemet er bare at stemmeskuespillet er så uinspirert og tamt, og replikkene så dårlige og merkelig formulert at hver gang det kommer en infodump om verdenen, figurene og historien tar jeg frem mobilen og surfer på Facebook så jeg slipper å høre på dem, spesielt min egen figur, som er den verste synderen. Det blir litt som å se et dialogdrevet teaterstykke hvor Steven Segal, Michelle Rodriguez og Kristen Stewart har hovedrollene og alle replikkene blir ytret med samme toneleie, hele tiden! "Sorry at jeg lot faren din dø" blir sagt med samme patos og intonasjon som "Kan jeg få se på varene dine." Jeg ynket meg nesten hver gang figuren min åpnet kjeften sin, spesielt når hun kunne finne på å si ting som " Øy, la noen av dere merke til hva jeg gjorde med det store monsteret? Serr? Jeg bare gruste det fullstendig, og dere bare står der og er sånn: Hva er det til middag?"

Dette, i tillegg til at lyd og leppebevegelser er veldig usynkronisert, gjør at dialoger er noe smertefulle å se på. Hadde Spider Studios brukt litt tid på å bygge en verden og lage en bakgrunnshistorie som man kunne fordype seg i hadde det ikke vært så ille. Men SS, som selv sier de er ute etter å fortelle en god historie, har lagt minimalt med arbeid i å faktisk skape en historie. Det er aldri noen beskrivelser eller sammendrag av oppdrag du utfører, biografier på venner og fiender er et avsnitt maks med verdens mest generiske informasjon, det er ingen kodekser eller dokumenter om verdenen du lever i noe sted, og selv ikke hovedfiguren din har noen bakgrunn fordi hun glemte alt når hun ble med i Freeborn Blades og snakker aldri om fortiden sin! Jeg følte ingen tilknytning til Vertiel eller menneskene i den, og fordi dialogene var så hakkete, stakkato og lite engasjerende fikk jeg aldri noe inntrykk av forholdet mellom min figur og de rund henne, eller noe forhold til dem selv.

Noe som fører til neste problem. De vanskelige valgene jeg må ta er ikke vanskelige i det hele tatt fordi jeg ikke bryr meg om noen av menneskene i spillet, noe som igjen har en negativ innvirkning på den nesten ikke-eksisterende historien. Jeg kjedet meg faktisk til tider, fordi alt virket så poengløst. Når folk jeg burde bry meg om døde trakk jeg bare på skuldrene og fortsatte med neste oppdrag. Grunnen til at en spesifikk person døde var også unødvendig og dårlig skrevet, og er sted Spider Studios virkelig burde ha vurdert å putte inn muligheten til å velge. Men nok om det!

Spillet er så klart plaget av en rekke andre problemer, som at du kun kan ha med deg én kompanjong av gangen, du har begrenset med kontroll over nevnte kompanjong og de kan ikke helbredes. De gangene du får med deg flere enn én får du ikke velge selv, noe som er fryktelig irriterende fordi jeg ikke liker Rhelmar, bueskytteralven som ser ut som Ramsey Snow, (SPOILER!) gærningen fra Game of Thrones som kapper snabben av Theon Greyjoy for moro skyld (SPOILER FERDIG), og Edwen, en heks med silikonpupper og veldig dårlig klessans. Tyngdekraften i Vertiel funker tydeligvis ikke på samme måte som i vår verden.

Rollegalleriet over folk du møter og kompanjonger du kan ha med deg er ikke spesielt originalt. Du har den tøffe krigeren (som i tillegg snakker i tredjeperson...HELE FORDØMTE TIDEN!), alven som er jævlig flink med bue, en heks som er mørk og mystisk og lettkledd, en heks som er søt og uskyldig og kan helbrede folk og en mystisk skapning som har brutt med sine egne og er nå på din side. Du har også den strenge, men rettferdige farsfiguren, kapteinen for leiesoldatkompaniet som i bunn og grunn er Liam Cunningham i alle rollene han spiller, og prinsen som må ta tilbake krona og trona si, og som forøvrig ser ut som Elrond med skjegg. Han heter Arandil. Faren hans heter Arandil. Hele ætten heter Arandil. Jeg tuller ikke.

I tillegg er alt i spillet veldig dyrt, det være seg ressurser, ting som skal mekkes, eller våpen og rustninger. Du har 30 flasker med fiendeblod og 45 bein, sier du? Ok, du kan lage 1 eliksir og en pil til bua di. Det nytter heller ikke å selge de få tingene du finner for du må bryte dem ned til ressurser, og bruke disse ressursene til å mekke ting du trenger, men når du går tom for ressurser kan du gjøre om penger til råmaterialer, men du har så lite penger fordi du ikke kan selge ting og så får du aldri laget nok av noe som helst! Du vil lage en tainted steel for å oppgradere rustningen din så du ikke dør hele tiden? Ja, har du 18 vanlige stålbarrer, 40 råmetaller, 10 flasker med blod og hodet til en enhjørning? Ikke det? Synd.

Til slutt må det nevnes at det til tider er ganske tydelig at Spider Studios ikke er et engelskspråklig spillselskap. Det er mye skriveleifer og merkelig syntaks ute og går, noe som kanskje også kan forklare de sære dialogene som av og til ikke gir mening i den konteksten de utspiller seg i. Spider Studios burde sparke språkvaskeren sin, eller heller kanskje ansette en. De trenger det.

Men det som er mest irriterende av alt, det som gjør at jeg er så skuffet, er at dette spillet kunne vært så bra. Det er glimtvis helt fantastisk! Slåssingen er gøy, omgivelsene er pene og varierte, monstrene er kule og spennende, konseptet er interessant og noen av ansiktene er så nydelig utført at man sukker henført av å se på dem, og til tider får de også til stemmeskuespillet, som i tilfellet med Mathras og Captain, men det veier ikke opp for det som er kjipt og dårlig med spillet. Det når aldri helt opp. Det er så synd. Er det greit tidsfordriv mens du venter på andre spill? Absolutt. Bare ikke forvent for mye.