Braid

Det er lett å være desillusjonert som gammel gamer i dag. Man drukner i brune og grå spill der man skal skyte nazister, romvesener, terrorister og uhyrer. Med rakettkastere og maskinpistoler og haglgevær. Man tråkker de samme stiene på nytt og på nytt, går i de samme bakholdsangrepene og dreper de samme bossene med de samme våpnene. Eller så kjører man de samme glinsende sportsbilene i de samme prospektkortvakre byene og blant naturskjønne fjell og daler. I horisonten ser vi en evig strøm av oppfølgere og resirkulerte spill med ny og frisk grafikk, men vi savner gamle dager. Vi savner overraskelsene, hvordan utviklere stadig fant på nye ting og vi måtte lære oss nye måter å spille på. Følelsen av å mestre noe nytt og ikke bare spille gjennom resirkulerte suksessoppskrifter gang på gang på gang.

Men i stedet for å syte og klage, så burde kanskje vi gamlingene heller begynne å se andre steder etter de gode spillopplevelsene våre. Og resten av spillerne også. Saken er nemlig den at med dagens spillbudsjetter og langvarige prosjekter er det forsvinnende få som våger å satse på nytt og uprøvd materiale i de store kommersielle spillene. Vi får det som fungerer, det som er trygt, og det som fort kan bli kjedelig. Det funker, det selger, men det overrasker sjelden.

Retter vi derimot blikket bort fra stortitlene i butikkhyllene og mot de nedlastbare titlene på Playstation 3, Xbox 360 og Nintendo Wii, finner vi en helt ny generasjon med spill vi kan leke med. Vi snakker mindre spill som kan kjøpes for en billig penge og lastes ned. Små spill fra små studioer, men med store idéer i førersetet. Braid er et slikt spill, og det er gull verdt.

Braid er en historie om tapt kjærlighet og jakten på lykke. Allerede før du går inn i første nivå blir du presentert med pretensiøse tekstavsnitt med vanskelige engelske ord som ved første øyekast har fint lite med resten av spillet å gjøre, som i bunn og grunn er et plattformspill der man skal samle puslespillbrikker.

Vi snakker to dimensjoner, et Mario-liknende plattformspill, men med en helt unik tilnærming. Når du ser forbi den pretensiøse historien og den artsyfartsy (men nydelige) håndtegnede grafikken, ligger det et utrolig preisjons- og oppgavebasert plattformspill der. Et oppkok av idéer som kommer til å utfordre den mest hardbarka gamer.

I starten av spillet får man nemlig evnen til å kontrollere tiden. Det vil si at du kan spole tilbake tiden når du vil og hvor mye du vil. Kombiner dette med fiender og felter som ikke påvirkes av spolingen, og det begynner å knake i hjernen allerede. Utover i spillet får nivåene forskjellige temaer som at dine bevegelser påvirker tiden, og så videre.

Det er vanskelig å forklare hvorfor dette fungerer så bra. Det skyldes først og fremst de fantastisk utformede nivåene, som til tross for relativt minimalistisk grafikk alltid har en løsning. Ofte er den obskur og vanskelig å finne frem til, men det føles aldri urettferdig eller tilfeldig. Spillet har en indre logikk og skjønnhet som nesten overgår den vakre grafikken i hvert nivå.

Man kan heller ikke legge skjul på at Braid er et vanskelig spill. Det er et spill som leker med plattformspillenes konvensjoner og premisser, som krever milimeterpresisjon og enorme mengder kreativ tenking. Men det er også et spill som gir deg den ultimate belønningen når du endelig oppdager løsningen og klarer å få tak i en puslespillbrikke som har vært utenfor rekkevidde i flere dager. Det er ikke en belønning i form av noe dårlig artwork fra spillet som blir låst opp, eller en kjedelig videosekvens, men en belønning i form av den gode følelsen av å ha klart å knekke en umulig gåte. Det er berusende og personlig, du føler deg unik og best i verden og du er sikker på at ingen andre vil klare å finne løsningen.

Og slik er spillet fra start til slutt. Jeg sier det igjen: Braid er nådeløst vanskelig, og det er et spill som krever at du finner ut av tingene selv. Men belønningen er der i form av en utrolig tilfredsstillelse i hver eneste puslespillbit du sanker inn. Det er aldri frustrerende selv om du kommer til å sette deg fast flere ganger. Det er et slikt spill som ligger og surrer i bakhodet mens du er på skole og jobb, der hjernen din ubevisst jobber med å løse oppgaven du satt deg fast på kvelden før, og der man plutselig, midt i lunsjen, finner løsningen i en dagdrøm.

I all sin kunstneriske grafikk og pretensiøse fortellerstil er det lett å avfeie Braid som et kunstnerisk eksperiment, men sannheten er at Braid er et hardcore plattformpuzzle-spill med lekker innpakning. Det er et spill som aldri kunne dukket opp som et fullprisspill i konkurranse med stortitlene som okkuperer butikkhyllene, ingen utgiver ville våget å satse kommersielt på dette spillet, og bortskjemte gamere ville fnyst av den fargerike grafikken og det "enkle" gameplayet, og heller brukt pengene på nok et generisk skytespill eller forutsigbart racingspill. I stedet blir spillet et foregangsspill for den nye generasjonen med spill. De nye nedlastbare spillene, der idéer og kreativitet prioriteres foran fotorealistisk grafikk og oppgulp av gamle idéer i stadig nye former.

Braid er et spill som får et gamerhjerte til å banke fortere. Det er få ting til en hundrelapp som gir deg mer glede enn dette. Det er et pliktkjøp for alle som har den minste interesse i dataspill, og det er starten på den nye trenden av nestegenerasjonsspill. Lenge leve Braid.