Brave: The Search for Spirit Dancer

Som indianergutten Brave opplever du at landsbyen din blir brent til grunnen av en stor og stygg demon ved navn Windigo. Derfor blir du sendt på oppdrag av sjamanen Graybear for å lete etter Spirit Dancer, den mektigste sjamanen som noen gang har levd. Bare med Spirit Dancers hjelp kan Brave bekjempe Windigo, og dermed starter dette nokså utradisjonelle eventyret.

Ved første øyekast virker ikke spillet særlig pent grafisk sett. Karakterene er ofte dårlig modellert og henter inspirasjon fra "Mulan"-filmen, virker det som. Samtlige karakterer har abnorme nesepartier og fingrene virker usannsynlig flate. Uansett er grafikken ikke dette spillets sterkeste side, men nå har vi jo sett spill med dårlig tegnefilmaktig grafikk før som har høstet god kritikk jevnt over(Viewtiful Joe for eksempel). Det kommer klart frem at dette spillet er mer egnet for barn enn for "godt voksne" barn. Grafikken bærer et klart barnlig preg og det samme gjør stemmene og oppførselen til karakterene stort sett. "Yeah! Four Feathers, now I really am a warrior!", er et eksempel på hvor ordfattig og klisjéaktig Brave uttrykker sin begeistring. Med det faktum at det står trykket 7-årsgrense på utsiden av coveret kan man vel i grunn ikke forvente seg stort annet.

Humor er noe jeg sterkt savner i Brave: The Search for Spirit Dancer. Spill som Ratchet & Clank, Jak & Daxter og Crash Bandicoot er alle gode eksempler på hvordan humor i spill kan implementeres. Dessverre treffer ikke utviklerne helt blinken i dette tilfellet, ei vet jeg heller om en 7-åring kommer til å le noe særlig av det som er ment å være morsomt i dette spillet.

Selv om spillet er like lineært som et tog på skinner, er gameplayet og miljøforandringene i Brave godt utarbeidet. Styringen av Brave fungerer utmerket, og selv om ikke egenskapene han lærer seg etter hvert er så veldig originale, er det mye som motiverer til å spille videre. Ved å finne spesielle inskripsjoner kan Brave lære seg å ta over forskjellige dyrs sjeler, mime dyrs bevegelser, forvandle seg til en bjørn og finne hemmelige dyrespor som leder til skjulte skatter. Variasjonen i spillet er også en ting som gjør godt når man har slaktet ørten hundre biller. Brave kan padle med kano, ri på ryggen til en ørn, ri på moskuser og være en råtøff kriger som dreper alt i sikte. Miljøene han ferdes i er også godt variert. Fra den fredfulle skogen ved landsbyen hans til den ildsprutende vulkanen jakter Brave på Spirit Dancer, den o store og mektige sjamanen.

Lydmessig er spillet godt gjennomført. Bongotrommene spiller opp til dans ved hektiske situasjoner og fløytene går sin seiersgang i de mer rolige partiene. Enkelte demoner høres ut som ekorn på ecstasy, mens ulvelydene for eksempel er ganske godt gjengitt. Stemmene til karakterene er dessverre ikke så mye å skrive hjem om, da de er sjelløse og mangler helt evnen til å engasjere spilleren. Kort sagt er lydbildet greit nok, men enkelte ting kunne vært gjort veldig mye bedre.

Som indianergutt i den ellers så fredfulle verdenen tar det dessverre litt for kort tid å gjennomføre spillet i sin helhet. Noe gjenspillingsverdi finnes det knapt, bare noen hemmelige totemer som du finner ved å lete frem spesielle dyrespor, som igjen lukker opp "concept art" av karakterene og monstrene i spillet. Etter mellom 5 og 8 timers jakting på Spirit Dancer, vil nok ferden være over og Windigo får som fortjent. Til tross for at spillet ikke er særlig originalt eller nyskapende, har det en viss underholdningsfaktor. Mitt råd er at du heller bør leie dette spillet hvis du er et "voksent barn", da du mest sannsynlig vil bli litt skuffet over hva det har å tilby av varighet. Kjøp heller spillet til junior og spill sammen med han hvis du er i tvil!