Bravely Default II - et inntrykk fra de to første kapitlene

Bravely Default er ett av de beste japanske rollespillene lansert de siste ti årene - ja, så bra vil jeg påstå at det faktisk er. I enhver diskusjon om de beste og sjangerdefinerende JRPG-spillene fra 2010-tallet bør Bravely Default være en like naturlig del av samtalen som Ni no Kuni: Wrath of the White Witch, Persona 5 Royal, Nier: Automata og Xenoblade Chronicles. Etter at skaperne av Bravely-serien tok en pause for å gi oss Octopath Traveler i 2018 er de nå tilbake med nytt mot og selvtilliten på topp, og denne gangen skal Bravely-serien bringes til Switch.

Til tross for alle sine briljante trekk hadde Bravely Default to fundamentale svakheter som drev bort mange spillere. Den første var Groundhog Day-elementene som ble introdusert rundt halvveis gjennom historien, noe som skapte mye repetisjon som ikke falt i smak hos alle spillere og gjorde at de la bort spillet (noe som er synd, for de har da gått glipp av noen virkelig gode tvister og vendinger i historien). Den andre svakheten var det enkle faktum at spillet kom ut på 3DS, en håndholdt plattform som til tross for sine styrker og fordeler ikke var den optimale konsollen å holde i når man skulle spille et rollespill i et ti- eller hundretalls timer. Dessuten ytet ikke den begrensede maskinvaren spillets fantastiske stilart rettferdighet.

Hvorvidt den første svakheten kan unngås i Bravely Default II gjenstår å se, ettersom jeg kun har spilt gjennom de to første kapitlene til dette førsteinntrykket. Den andre svakheten er derimot ikke lenger et problem. Det vil si, ikke et like stort problem som før, men det kommer vi tilbake til senere.

"Vent nå litt," sier du kanskje. "Hva er greia med tittelen? Har de ikke allerede laget en oppfølger til Bravely Default?" Det stemmer, men der Bravely Second: End Layer var en direkte oppfølger satt til samme verden og med flere av de samme rollefigurene som i Bravely Default, gir Bravely Default II en ny start med en helt ny verden, ny historie og nye rollefigurer samtidig som seriens kjernestruktur ivaretas. Man kan sammenligne det med Final Fantasy: Selv om flere elementer går igjen i alle spillene i Final Fantasy-serien (nesten alle spillene har med moogle-skapninger, chocoboer og en rollefigur ved navn Cid, for å nevne noe), står hver hovedtittel i serien på sine egne bein og kan dermed nytes på individuell basis.

For å forklare hva Bravely-spillene er bør vi holde oss til Final Fantasy som eksempel, for det er tydelig at Bravely henter mye inspirasjon fra Final Fantasys gullalder (eksakt hvilke spill som utgjør gullalderen kan diskuteres, men jeg vil si det inkluderer Final Fantasy IV-X med VI-IX som den absolutte kjernen). Vi trenger bare å se på spillet som er den åndelige forgjengeren til Bravely Default, Final Fantasy: The 4 Heroes of Light, for å understreke hvor tydelig inspirasjonen faktisk er. Ta det turbaserte kampsystemet fra Final Fantasy III og X, jobb-systemet fra Final Fantasy III og V, figurmodellene og stilarten fra Final Fantasy IX og en historie om fire elementkrystaller som kunne hørt hjemme i hvilket som helst klassisk Final Fantasy, og voila, så har du Bravely-spillene. Betyr dette at man må kjenne til disse gamle spillene for å sette pris på Bravely Default II? Slettes ikke! Bravely Default II er et utmerket sted for nykommere å begynne, men den klassiske inspirasjonen er uten tvil et salgsargument rettet mot spillere som savner følelsen man fikk av fordums japanske rollespill.

Vår historie begynner med en storm som skyller hovedpersonen Seth i land langs kysten av Halcyonia. Her møter han Gloria, prinsessen av det tapte kongeriket Musa og vokteren av de fire elementkrystallene. Tre av krystallene gikk imidlertid tapt da Musa falt tre år tidligere, og nå begynner balansen i naturen å gå i oppløsning under den ene anomalien etter den andre. Sammen med den lærde magikeren Elvis og hans vokter Adelle legger de fire ut på en reise for å finne de fire krystallene og gjenopprette balansen før en altomfattende katastrofe kan bryte løs.

Kjernen i ethvert JRPG er hovedrollefigurene, og Bravely Default II ser ut til å følge opp seriens tradisjon med å gi oss to herlige hovedrollefigurer og to som er helt greie. Seth er en forholdsvis grå og anonym hovedperson, og Gloria gjør ikke et godt førsteinntrykk som prinsesse med frelserkomplekser. Heldigvis bedrer inntrykket seg etter hvert, og mye av dette skyldes Party Chats, de små og frivillige samtalene mellom de fire hovedrollefigurene som popper opp med jevne mellomrom. På samme måte som Skits i Tales-spillene er disse samtalene velskrevne og gjør at man lett trekker på smilebåndet og humrer over de små eksentriske trekkene til den enkelte. En desto viktigere funksjon for samtalene er at de styrker båndet ditt til hovedrollefigurene slik at de vokser på deg som spiller. Stemmeskuespillet hjelper også til å bringe dem til live, skjønt de engelske stemmene ikke er like skarpe og humoristisk varierte som de originale japanske.

Svakheter i rollegalleriet er imidlertid fort glemt når man begynner å spille. Da rettes fokuset mot stilarten og musikken, som rett og slett er fortreffelig. Nok en gang har teamet lykkes med å bringe en særegen stilart til live digitalt, og dette tar oss med til nydelige og eksotiske byer. De små "chibi"-aktige rollefigurene og de fargerike kostymene deres blir virkelig brakt til live, og det holder ganske enkelt ikke å se stillbilder av dette spillet for å få et fullstendig inntrykk av grafikken. Grotter, tårn og andre områder som skal infiltreres og utforskes har ikke skilt seg nevneverdig ut i de to første kapitlene, men de er fortsatt morsomme å utforske mens man tester ut nye evner og leter etter flere ledetråder som kan løse det helhetlige mysteriet. Stemningen blir alltid perfekt akkompagnert takket være komposisjonene til Revo, mannen som er best kjent for arbeidet med Attack on Titan-musikken og som komponerte Bravely Defaults majestetiske og uforglemmelige lydspor. Flere av temaene fra det første spillet kan høres på nytt her i nye arrangementer, og bredden og rekkevidden på musikken er absolutt lovende så langt.

Selv om utviklerne har mer maskinkraft til rådighet denne gangen i form av Switch er det fortsatt noen tekniske svakheter å spore. Noen ganger tar det litt lang tid før spillet responderer på kommandoene dine, og det er flere tilfeller hvor både oppløsning og bildefrekvens går synlig ned. Heldigvis er det ingenting som er så alvorlig at det ødelegger moroa. Det som derimot kan være ødeleggende er utforskingen av det åpne verdenskartet. Kartet er for det meste tomt bortsett fra monstre (som vandrer synlig på kartet denne gangen), og det frie kameraet gjør sitt beste for alltid å vise ting fra den verst tenkelige synsvinkelen. Når man er i byer og grotter blir kameraet statisk, og for å være ærlig er det bare en fordel for spillopplevelsen. En utforskende del av spillet som derimot er underholdende er minispillet som kicker inn når du setter Switchen i dvale mens spillet fortsatt er på. Her vil et lite skip seile på det åpne havet og bringe skatter fra fjerne himmelstrøk til deg når du skrur på spillet igjen, noe som ofte kan komme til nytte. Bravely-spillene har alltid vært gode på slike bonusspill, og jeg skulle gjerne sett mer av dette i andre spill også.
 
Hovedretten i spillet er kampsystemet som kretser rundt to kjernemekanikker: Brave og Default. Kampene er turbaserte, men en rollefigur kan gjøre flere handlinger per omgang ved hjelp av Brave-funksjonen. Hver omgang gir spilleren én handling i form av ett Brave Point, Brave-funksjonen lar figuren bruke opptil fire handlinger eller Brave Points per omgang. Velger du å bruke flere handlinger enn du har Brave Points til overs må rollefiguren vente de neste omgangene til man har nok poeng igjen, med mindre du har spart opp Brave Points ved å bruke forsvarsfunksjonen Default, som gjør at man sparer omgangens Brave Point til senere bruk. Å lære når man skal spamme Brave og forsvare med Default er essensielt i Bravely-spillene, ikke minst i møte med vanskelige bosser. Når du har lært deg systemet kan du med letthet skru kamphastigheten opp til firdobbelt hastighet og bare la heltene dine gyve løs på fiendene (Bravely Default var ett av de første Square Enix-spillene som introduserte justerbar kamphastighet, noe de senere har benyttet i gjenutgivelser av gamle rollespill med mye hell). En nyhet i spillet er støttemedlemmer i følget som hjelper deg i kamp, noe som kommer særlig godt med de første timene i spillet.

Når man vinner over bosser får man en Asterisk, en juvel som åpner en ny jobb (seriens navn på klasser). Nye jobber gir deg adgang til nye evner, og i kamper vil både rollefigurene og jobbene deres gå opp i nivå ved hjelp av erfaringspoeng og jobbpoeng. Man kan utstyre rollefigurene med en hovedjobb og en underjobb, der du kan bruke evner knyttet til underjobben i kamp til tross for at kun hovedjobben får jobbpoeng. Noen ganger låser man også opp passive egenskaper som man kan utstyre rollefiguren med uavhengig av hvilke jobber man velger. Å eksperimentere med alle mulighetene og kombinasjonene på toppen av kampsystemet er virkelig tilfredsstillende, og det er alltid moro å kjøre på litt ekstra for å komme til neste boss og låse opp neste jobb. De første jobbene man får er ganske standard for sjangeren, men man får noen spennende jobber allerede i løpet av de to første kapitlene.

Etter de to første kapitlene er det tydelig at mange av seriens kjennetegn fortsatt er til stede. Du har en nydelig stilart som legger grunnlaget for en unik visuell opplevelse, et dypt og engasjerende kampsystem, et lydspor som alltid vet å sette rette stemning og et rollegalleri der den ene halvdelen av hovedpersoner er mer interessant enn den andre. Hvorvidt denne formelen vil fortsette veksten og gå fra bra til fantastisk gjenstår å se. Utviklingen og tvistene i historien var det som gjorde Bravely Default til et utsøkt spill. Bare mer tid med Bravely Default II vil vise om oppfølgeren gjør det samme.