Breaking Point - Spillene vi aldri fullførte

Mange av oss har minst ett spill i backloggen vi aldri kommer til å fullføre. Kanskje er det fordi spillet er for langt, for frustrerende eller rett og slett for dårlig. Grunnene er mange, og her på redaksjonen har vi nå reflektert over noen av spillene vi aldri fullførte av diverse årsaker:

Tommy: Mega Man 7

Jeg er egentlig ikke typen som lar et spill knekke meg. Sta som jeg er, gir jeg meg aldri før jeg har sett rulleteksten. Nesten aldri.

Nå er ikke Mega Man 7 til SNES noe mesterverk, men det er ålreit og bygger videre på NES-arven. Spillet er akkurat så utfordrende som et Mega Man skal være og det gikk relativt knirkefritt hele veien. Fram til slutten. Snakk om ondartet læringskurve.

Sluttbossen i dette spillet tar begrepet "Nintendo hard" til et nytt nivå. Selvfølgelig er det innafor at det siste hinderet er en utfordring, og det gjør slettes ingenting. Dr. Wily pleier alltid å være en lømmel, men her har Capcom gjort ham til en komplett drapsmaskin uten like. Den gjøken dukker opp, skyter fire kuler som det nærmest er umulig å komme unna og forsvinner igjen. Alt i løpet av få sekunder, hvor du stadig blir truffet uten at du kan gjøre nevneverdig skade tilbake. Selv med massevis av energitanker ble dette en håpløs oppgave som jeg til slutt måtte gi opp. Dr. Wily trakk det lengste strået denne gangen..

Ingar: Divinity: Original Sin II

For tre år siden hadde jeg begynt å spille Dungeons & Dragons og var dypt inne i den klassiske formen for rollespillhistoriefortelling og karakterbygging. Som fan av eldre RPG-titler fra BioWare er jeg også alltid på utkikk etter noe som kan stilne kløen etter mer klassisk rollespillmoro. I tillegg er jeg alltid åpen for spill med fokus på historie, rollefigurer og lek med spillmekanikker. Alt lå derfor til rette for at jeg skulle storkose meg med Divinity: Original Sin II da jeg plukket det opp året etter lansering.

Etter rundt ti timers spilletid måtte jeg derimot kaste inn håndkleet. Jeg ville så gjerne like spillet, men det løsnet aldri for meg. Jeg er fortsatt usikker på hvorfor det skar seg. Kanskje spillet rett og slett ble for åpent for meg? Kan det være at jeg ikke fulgte godt nok med på opplæringsdelen? Kan det tenkes at jeg har blitt for bortskjemt med nyere actionrollespill og det høye tempoet de byr på? Eller har jeg lurt meg selv til å tro at jeg liker vestlige rollespill like mye som japanske?

Den dag i dag har jeg ennå ikke funnet et godt svar, men jeg kjenner fortsatt at det irriterer meg at jeg ikke har klart å fullføre Divinity: Original Sin II. Jeg håper å vende tilbake til det en gang, men enn så lenge er det andre spill som frister mer.

Ruben: Beowulf: The Game

Jeg klarte ikke å komme opp med en tittel hvor jeg har kastet inn håndkleet på grunn av en høy vanskelighetsgrad, som sikkert er fordi jeg er så utrolig dyktig i videospill. Neida, sannheten er nok at jeg er for sta til å akseptere at et spill er for vanskelig for meg, og derfor regelrett nekter å slippe kontrollen før en utfordrende seksjon eller usedvanlig seig boss er beseiret. Et spill jeg ikke har fullført må derfor bunne ut i en så frustrerende dårlig spillbarhet at jeg ikke lenger orket å torturere meg selv. Jeg snakker selvfølgelig om mesterverket Beowulf: The Game.

Det var en tid hvor jeg elsket filmlisenser. Utenom å se selve filmene, så var dette det nærmeste jeg kom de universene jeg gjerne ville være en del av. Jeg storkoste meg med filmlisensierte spill som Harry Potter and the Chamber of Secrets, The Lord of the Rings: The Return of the King og Spider-Man 2. Selv om Beowulf som film ikke akkurat var et magnum opus, så fristet det likevel da jeg fant spillversjonen til en femtilapp i tilbudskassa på EB Games. For den lille summen fikk jeg i bøtter og spann med elendige og monotone spillmekanikker, en hinsides irriterende kontroll og en God of War-kopi med entusiasmen til en fuktig klut. Jeg kjøpte aldri et filmlisensiert spill igjen, og den dag i dag skulle ønske jeg heller brukte den femtilappen på en pose smash.

Silje: Resident Evil 4

Jeg ser på meg selv som relativt stor fan av Resident Evil-serien. Jeg har spilt og liker de fleste spillene der, men det er ett spill i serien jeg bare ikke klarer å sette meg inn i, og det er Resident Evil 4.

Ja, Resident Evil 4... Spillet som for mange er det beste spillet noensinne laget. Jeg skammer meg litt.

Hovedproblemet mitt med det er kontrollene. Jeg takler fint at man kun kan sikte om man står stille - jeg har tross alt spilt igjennom Resident Evil 5 og Revelations flere ganger - men selve siktingen i Resident Evil 4 føles, for meg, helt forferdelig. Det føles som at jeg prøver å sikte med en laserpenn i tredjeperson med en joystick, om det gir mening. Siktet har liksom ikke noe fast punkt det forholder seg til, og blir som resultat et overfølsomt rot. Og i Resident Evil 4 kommer det mange fiender om gangen... Jeg ser for meg at det fungerer utmerket på Wii, for der gjøres alt dette med bevegelseskontrollere og du kan peke siktet akkurat der du ønsker med enkelthet. Men jeg spilte på PS4 og der får man ikke denne muligheten.

Det er virkelig synd at kontrollene er det som holder meg tilbake. Spillet virker ganske kult, og jeg liker settingen. Manuset er skikkelig cheesy også, på en god måte, og spillet byr på uforglemmelige karakterer, som kjøpmannen som får meg til å fnise hver gang han sier "What are you buying?". Har du hørt ham, vet du hva jeg mener.

Selv om overskriften sier "spillene vi aldri fullførte", skal man aldri si aldri. Kanskje jeg heller skal sjekke ut Wii-versjonen en dag, for den fikser jo det største problemet jeg har med spillet. Men for nå, og den nærmeste fremtid, forblir Resident Evil 4 en del av min evig-voksende backlog.