Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Brothers in Arms: Hell's Highway

Brothers in Arms: Hell's Highway

Andre verdenskrig føles kanskje litt oppbrukt, men Gearbox viser at det fortsatt er masse å fortelle fra 40-åra. Marius Kvitberg Evjenth har vandret på helvetes hovedvei, og satt karakter!

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

La meg begynne med å si at andre verdenskrig i mine øyne slett ikke er gammelt nytt. Selv om Saving Private Ryan fra 1999 satte i gang et fossefall av spill som ville etterligne dramatikken og stemningen fra krigen, har de fleste fokusert på å leke History Channel og fore spillerne med svarthvittfilmer av Hitler og Eisenhower oppå et arkadeaktig løp-og -skyt-system. Det personlige helvetet hver soldat måtte igjennom pleier å bli dysset ned, og i stedet opphøyet til svulstig patriotisme og æresmedaljer før rulleteksten og flyene hjem. De fleste. Brothers in Arms-serien er, bokstavelig talt, en helt annen historie.

Tredje skvadron i Fallskjermjegernes 101. avdeling har nå satt i gang velkjente Operation Market Garden, hvor planen var å dytte de allierte styrkene gjennom Holland med Berlin som endestasjon. Der skulle de kjapt inn, "punch Hitler in the face" og være hjemme hos mor før jul. Sånn gikk det som kjent ikke, og gjennom sersjant Matt Bakers blodskutte og traumatiserte øyne får vi være vitne til noen av de drøyeste kampene langs Hells Highway i Nederland, med nazi-hovedstaden som et umulig mål langt der fremme.

Det mest påfallende med dette tredje spillet i serien er naturligvis grafikken, hvor Gearbox har møtt dagens krav ved å bruke Unreal 3-motoren (er den på salg?). Den må de imidlertid ha modifisert kraftig, for jeg kunne nesten ikke se noen av de typiske kjennetegnene ved denne teknikken, slike som preger for eksempel Legendary. Oppløftende nok har grafikken beholdt seriens karakteristiske utseende, og vi får se svært varierte områder med sin helt egen atmosvære. Fra de første oppdragene i bisarre idylliske omgivelser, til nattlige flammeinfernoer i sort og oransje, og ikke minst det måneopplyste oppdraget på et utbombet sykehus markerer Brothers in Arms: Hell's Highway avstand fra for eksempel Call of Dutys gråbrune leveldesign.

Jeg synes likevel det er litt underlig at et spill som inneholder så mange personligheter, med sine respektive fjes, ikke har bedre ansiktsanimasjon. Motoren bruker, som i Mass Effect, lang tid før teksturene popper opp, og særlig filmsekvensene er klippet for fort slik at ansikter og uniformer iblant vises helt uten teksturdetaljer i det hele tatt. Hvis du løper mot en gravstein vil den bare vises som en grå masse helt til den plutselig får inngravert navn og dødsdato helt plutselig. Dette har selvfølgelig minimalt å si på opplevelsen, men det kunne vært gjennomført en smule krassere.

Dette er en annonse:

Seriens taktiske profil har blitt løftet til nye høyder, ved å implementere et Gears of War/Rainbow Six Vegas (eller Kill.Switch for å være helt rettferdig)-aktig dekningsystem, og de fleste overflater kan brukes som dekning for tysk ild. Man skifter da til tredjepersonsvinkel, og du oppdager fort at denne vinkelen gjør skyting så effektivt at du spiller nesten like mye i tredjeperson som i førsteperson. Kjernen av spillet handler nemlig om å forsere store områder strødd med mulig dekning, med en haug tyskere mellom deg og målet. Nytt denne gangen er at du ofte har flere spesialteam med deg, slik at du kan sette maskingeværlaget til å holde Jerry i sjakk mens bazookagutta sprenger et kirketårn eller blåser bensinstasjoner til himmels. Det fungerer flott, og skaper masse nødvendig variasjon. Med det nye coversystemet blir nemlig intensiteten skrudd ned et par hakk, og de fleste skuddvekslinger stagnerer fort. Da er det kult å ha et spesialteam tilgjengelig som kan skyte i stykker fiendtlige gjemmesteder så du kan gjøre kort prosess med forfjamsede nazister.

Det er likevel med sorg jeg må melde at det überkule overblikksbildet fra de forrige spillene er borte, og erstattet med en trøtt papirutgave. Ser ikke helt poenget der.

Det er lett å kritisere spillet for å være ensformig, der du forserer endeløse sletter og landsbyer med de samme iskalde taktiske kampene. Den manglende svulstigheten og den harde realismen kan sikkert skremme vekk en del gamle Call of Duty-fans, men implementeringen av action-cam`et gjør hele forskjellen. Det er bare så grotesk tilfredsstillende å skremme i hop en diger gjeng nazister, og be mannen med rakettene å sprenge dem i filler. Når vi da inntar saktefilm, kamera zoomer inn og du ser würstfråtserne sveve gjennom luften fulgt av separate sett armer og bein som sprayer åstedet i en blodrød palett, da er jeg virkelig solgt. Gleden varer dessuten lenge, for alle våpnene skaper forskjellige typer moro. Enten du treffer tyskere som er én piksel store med pistolen eller pulveriserer en flyktende gjeng med tanks blir det aldri kjedelig, og det føles veldig belønnende.

Fiendens kunstige intelligens er litt ujevn. Det særegne systemet med å presse fienden ned med konstant skyting funker bra, men ofte består hele deres atferdsmønster av å holde seg bak et gjemmested og stikke hodet ut iblant for å bli skutt. Det føles litt som en skytebane når det sitter fire nazister bak et gjerde og stikker opp hodet etter tur. Det er ikke dermed sagt at fienden er lett å hanskes med, for hvis du forøker å rushe dem ender du opp død umiddelbart. Det virker som om spillet ikke regner med at du skal komme på mer enn et gæverskudds avstand, for det finnes ingen melee-angrep og fienden klikker fullstendig og løper i alle retninger hvis du kommer for nærme. Dette skjer heldigvis ikke for ofte, og er egentlig bare komisk når det skjer. Dine egne soldater oppfører seg stort sett som de skal, og det tilhører de ekstreme sjeldenhetene at de henger seg opp eller gjør andre merkverdigheter.

Dette er en annonse:

Helsesystemet denne gangen er helt nytt for meg, og slår meg som en liten genistrek; jo lenger du holder hodet ute i det fri, jo større er sjansen for å bli skutt og desto rødere blir skjermen. En kjempesmart og realistisk vri på det "moderne" helsesystemet, hvor man tåler uendelig mange skudd så lenge man setter seg bak en vegg til det røde på skjermen går vekk. Her måles liv i valutaen "flaks", og etter for mye sjansespill blir oddsen så overveldende at man får en kule i skallen.

Brothers in Arms-spillene appellerer veldig til meg av en enkelt grunn: Historiefortellingen. Via TV-serievinklingen (som for så vidt er stjålet fra Spielberg/Hanks-serien Band of Brothers) blir hvert av spillene som en lang episode, og denne fortellerstilen gir en unik mulighet til å fordype seg i de mange forskjellige folkene som utgjør skvadronen din. Alle har sin historie, og ryktene går om alt fra en pistol som bringer ulykke til mørke hemmeligheter i Bakers sinn. I dette kapittelet blir vi mer kjent med Baker selv, som har sett mye fælt hittil i krigen og begynner å merke konsekvensene. Spillet har en påfallende mørk tone, og selv om jeg ikke skal røpe for mye, blir det veldig ubehagelig å se gjennom øynene til en som har barnelik på netthinnen.

Etter en stund i grønne landskap med lystig nazislakt mellom lodne sauer og vindmøller, tar historien plutselig en brå vending og får et ekkelt Alice i Eventyrland-preg. Dramaturgien her er så spennende og uventet at det bare er å ta av seg hatten. Jeg hadde virkelig ikke forventet grøsninger da jeg satte i disken. Men krigens gru kan neppe overdrives.

Jeg er likevel litt i tvil om mangelen på musikk som virkemiddel, for bortsett fra en enkel trommevirvel på starten av hvert oppdrag, er blåserekken tom og strykerne borte vekk. Nå er vel ikke virkelighetens kriger akkompagnerte, og kanskje er det bare hundrevis av timer med mer episke spill som gjør jeg syns noe mangler. Det får man nesten finne ut av selv, for jeg støtter ideen prinsipielt samtidig som sansene mine klager over at det blir litt platt.

Jeg er i grunn storfornøyd over dette kapittelet i historien om tredje skvadron, og det er flott å se et spill som klarer å kombinere intellekt, historiefortelling og moro på en gang. Og selv om tittelen skulle tilsi broderlige vennskapslenker smidd i krigens flammer, er det befriende lite klissent brorskap og store ord. Stemningen er egentlig preget av mistanke og splid mellom alt blodet og banningen, man kan egentlig kalle dette HBO-versjonen av de almennvennlige sjangerfetterne som flommer markedet.

Bare glem å skue hunden på andre verdenskrig-hårene, for denne tolkningen er så langt vekk fra nazislakt-arkade som det går an.

Brothers in Arms: Hell's HighwayBrothers in Arms: Hell's HighwayBrothers in Arms: Hell's HighwayBrothers in Arms: Hell's Highway
07 Gamereactor Norge
7 / 10
+
Action cam, realististisk og en fantastisk historie.
-
En smule ensformig, tvilsom kusntig intelligens, mangel på musikk, overblikkskartet er borte.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Medlemsanmeldelser

  • Jacob_2
    Hur kan ett krig vara egentligen ? Det vill Gearbox visa oss för tredje gången. Helvetet finns på jorden och helvetet är under krig Du tar... 9/10
  • Bernt Erik
    Jeg har alltid vært en stor fan av Brothers in Arms helt siden det første spillet så dagens lys 18. mars 2005. Spillets oppbygning var unik og... 8/10
  • HitmansBullet
    Hells Highway er et overlegent spill som lar deg se en mer virkelighetsnær, mer realistisk side av 2. verdenskrig som i motsetning til spill som... 8/10
  • Jacsterd
    Brothers In Arms: Hell's Highway Fåregår under Andre Verdenskrig i et sted i Nederland som ble omtalt som WW2 versjon av helvete! Spillet er basert... 8/10

Relaterte tekster

Brothers in Arms: Hell's Highway

Brothers in Arms: Hell's Highway

FORSPILL. Skrevet av Adrian Berg

Du kan dundre ut på helvetes hovedvei om en drøy måneds tid. Vi har fått en smugtitt på det kommende krigsspillet, og forteller deg alt du trenger å vite om Brothers on Arms: Hell's Highway...



Loading next content