Merk: I magasinet har Brothers in Arms fått 7 av 10. Dette er ikke korrekt. Spillet har fått 9 av 10 - og dette er naturligvis rettet i online-utgaven. Brothers in Arms var det siste som ble satt inn i bladet før det ble sendt i trykken, og da har det fått sneket seg inn en feil vi ikke rakk å rette opp i. Gamereactor beklager!

Hvor bizzart det enn høres ut, så kommer vi ikke utenom at krig er et utrolig populært område å basere underholdning på. Bøker, film og spill kretser rundt emnet som sultne gribber fråtsende i de blodige klumpene. Bakgrunnen er innlysende; i all sin forferdelighet er det jo farlig fascinerende. Mennesker som presses til deres ytterste gir skuespillere muligheter for å teste sine kvaliteter, omsluttende eksplosjoner gjør effektfolkene glade og strategiske slag gir skrivebordsgeneralene litt å leke med.

På det digitale medium har sjangrene inntil videre vært relativt skarpt oppdelt. Maskinenes begrensning ga i første omgang plass til en lang rekke stillestående strategiske spill. Med mer kraft på kjelene begynte det å piple en strøm av intense shootere, som ikke er så altfor ulike de store effektfulle filmene. Brothers in Arms er på den ene side enda et spill som plasserer seg midt i Annen Verdenskrigs grusomheter. Vi skal enda en gang trekkes gjennom D-dagen som tilfellet har vært i et hav av andre titler. På den andre siden bys det dog på attraktiv nytenkning. Sjangerens vegger rykkes litt, og strategi inviteres inn i det hektiske FPS- miljøet.

Det er Gearbox som har fått lov til å kose seg med utviklingen. Deres seneste arbeid var den lite imponerende konverteringen av Halo til PC. Selv om det er lokkende vil jeg ikke holde dette mot dem, og jeg må innrømme at Brothers in Arms absolutt har sin sjarme. Som sagt så beveger vi oss vekk fra de trygge rammene ut i et litt mer diffust univers. Selv om det er snakk om nytenkning, så er det dog ikke nyere enn noe vi allerede har vært vitne til i det glimrende Full Spectrum Warrior. Forskjellen på disse titlene er først og fremst i nivået av strategi, pluss at du denne gangen også får lov til å trykke på avtrekkeren. Du spiller i amerikansk kampuniform som sersjant Matt Baker. En ganske ung gutt som tvunget av omstendighetene ser seg selv som leder av en liten gruppe fallskjermssoldater. Fra starten er det tydelig at det har vært en viktig parameter å gi de forskjellige soldatene personlighet. Her fokuseres det på gruppen som en enhet bygget opp av en gruppe individuelle soldater. Ambisjonen lykkes langt på vei, og gir kampene et mer personlig preg.

I spillets start kastes man inn bak fiendens linjer. Ens lille skitne dusin skal så løse en masse oppgaver, som skal være med på å binde de amerikanske styrkene sammen, og før det hele er over vil man være med på levere det effektfulle støtet på nazistene, som var den endelige inntakelsen av havnebyen Cherbourg. Historien er bygget opp svært lineært, og gir deg langsomt et større ansvar. De første banene lærer man den grunnleggende styringen. Her snakker vi ren FPS med en oppsetning og styring a la Halo - ikke verre enn det akkurat der. Langsomt får man dog ansvaret for å kommandere rundt på troppene. Her trer vi mer inn i Full Spectrum Warrior universet. Velger man å løpe hodeløst avsted i en lystig gang "run & gun", så kommer man til å bli godt kjent med Game Over-siden. Ett enkelt skudd kan stoppe dagens helt, og så må man bare prøve forfra igjen.

Dette er en annonse:

Veien frem er fylt med strategisk plasserte nazister, som fra deres skjul gjør et helvete for din lille gruppe. Din oppgave er overordnet sett å utnytte at du har to lag under din kommando. Løsningen er som oftest å benytte det ene laget til å holde fienden "under fire" mens den andre gruppen lister seg rundt og tar dem fra flanken. I motsetning til Full Spectrum Warrior - som ofte kunne minne litt om et sjakkspill, hvor man hadde tid til å overveie sine trekk - kan en villfaren kule her raskt gjøre ende på dine drømmer om å bli krigshelt. Scenene er langt mer hektiske, og man skal konstant være oppmerksom både på egen fremdrift, samt guide sine gutter. Et lite trekk på spillets struktur er at historien er svært lineær. Det medfører altså en hovedvekt på set-pieces, da ens tropp helst skal komme helskinnet gjennom - i hvert fall inntil historien sier noe annet. Generelt føles hele strukturen likevel besnærende - det ville være rart med større frihet. Samme problem gjør seg faktisk gjeldende for spillets mange kamper. Når man kommer til et oppgjør, så er der meget beleilig strødd rundt med litt dekke som man kan benytte seg av. Ekstra beleilig er det at fienden som oftest har plassert seg så man kan flankere dem.

Brothers in Arms har en masse sjarm, og spillets historie er - tross forutsigelig - langt på vei vedkommende. Teknisk sett er det intet vidunder, men skjermen regner ofte med eksplosjoner, omgivelsene er pent varierte og figurene er passelig detaljerte. Selv om det er vanskelig å se noen fornyelse, så føles det faktisk mange ganger som en hindring for spillets flow - oppgjørene føles svært iscenesatte. Allikevel er det vanskelig ikke å la seg rive med, og det er unektelig moro at man selv har muligheten for å dele ut noen ørefiker.