Brüno

Brüno er en homofil motereporter og selvutnevnt stilikon fra Østerrike. I likhet med andre østerrikske kjendiser vil han nå erobre verden, og hva er vel mer naturlig enn å dra til stjernenes hovedstad Los Angeles. Det blir med andre ord en reise lik den Borat dro på for tre år siden.

Som en rekke andre berømtheter har Brüno en personlig assistent, underdanige Lutz (Gustaf Hammarsten) har uhemmet tro på sin sjef og bygger han opp hver gang ting går galt - og det er ofte. Lutz er for øvrig strålende i rollen som sidekick. Den utilsiktede komiske duoen sliter litt med å finne veien til berømmelse, men gir ikke opp håpet av den grunn. Brüno prøver seg blant annet som programleder, statist, fredsmegler og talkshow-gjest. Gang på gang mislykkes Brüno og som et siste stunt finner han ut at hans homofile legning må legges på hylla. Amerikanerne kan kun elske Brüno hvis han er hetero og det er dem som skal hjelpe han å bli det.

Brüno er en berg-og-dalbane av en film, i det ene øyeblikket fremkalles krampelatteren og i det neste en lang ufrivillig flaupause. Noen av påfunnene er hinsides det du tenkte var mulig og er sjokkerende på en morsom maner som går selv Borat i næringen. Problemet er filmens troverdighet, det er flere ganger jeg lurer på det hele er avtalt spill, og regissert skjult kamera er som kjent ingen lattervekker. Dermed kan innslagene deles på midten, de som virker troverdige er strålende og de andre heller kjedlige. Turen i villmarken med de garvede jegerne og møte med religiøse homofober merkes i lattermusklene, mens intervjuet med Idol-dommer Paula Abdul fort går i glemmeboken. Sacha Baron Cohen er tross alt blitt en kjent mann, at han skal kunne gjøre som han vil i Hollywood uten at noen oppdager det virker ikke særlig sannsynlig.

Borat er kanskje gammel vare, men på lerret er han fortsatt kongen. Brüno er mer hoffnarren som er morsom i små doser. Pinlig, komisk og sjokkerende men ujevn underholding.