Burnout 3: Takedown

Nå er endelig ventetiden over for alle fans som trofast har ventet på neste kapittel i Burnout-serien. Forventningene er naturligvis på topp, for selv om vi i Gamereactor allerede har vært så heldige og fått se tidlige koder av spillet, snakker vi her om intet mindre enn det ferdige spillet. At Burnout 3 blir et spill helt utenom det vanlige visste nok de fleste fra før av, men tro ikke at dere ikke har en og annen overraskelse i vente allikevel. Spillet vil nok få mang en gamer til å trekke på smilebåndet og takke høyere makter for Criterions utviklerteam, for folkene som skjenket oss de to første Burnout-spillene er selvsagt med på å lage 3’eren også. Med et større og enda mer kreativt team med seg har de nå lagt siste hånd på dette mesterverket av et bilspill, og endelig skal det under kniven.

Nye racingtittler er i dag forbundet med nydelig grafikk, realistiske kjøreferdigheter og jevnt over gode spillopplevelser. Dette medfører at det blir vanskelig å velge seg ut et spill fra mengden, med tanke på at de fleste av dem ender godt inne på den øvre halvdelen av karakterskalaen. Derfor er det viktig å fokusere på hvert enkelt spills særegenheter. Criterion har hele veien sørget for at Burnout skiller seg ut fra resten av gjengen, ved å gi oss et gameplay av de helt sjeldne. De har riktignok flørtet ganske kraftig med naturlovenes grenser, og dermed laget en alvorlig ripe i realisme-delen, men så lenge fokusen er satt på at spilleren skal ha det så gøy som overhodet mulig, er det helt greit for meg.

Den ekstremt høye lista som er lagt av dagens noe bortskjemte racingfans er ikke noe hinder for Criterions nye fartsvidunder. Det er vel like greit, da alle de stakkars tingene som faktisk er hindre i dette spillet, fort går fra å være en vanlig bil eller buss til å bli aluminiumsfolie når racerne suser forbi. Når man i tillegg får alle de skikkelige kollisjonene i slow motion - de aller fineste blir til og med tatt bilde av og satt inn i et fotoalbum, så du kan sitte å mimre litt i etterkant av løpene - så blir krasjene en opplevelse i seg selv. En ny effekt i Burnout 3 er muligheten til å styre bilen selv etter at den har krasjet. Når vraket ligger på høykant og sklir bortover asfalten har du fortsatt muligheten til å styre deg inn i veien for de som kommer bak deg, og dermed gi deg ekstrapoeng fordi du drar dem med deg inn i kollisjonen.

I løpet av spillet skal du innom totalt 9 forskjellige moduser, (7 moduser online), hvor du får sjansen til å utfolde ditt destruktive instinkt til fulle. I kjent stil må du selvsagt innom enkelt race, turneringer, utslagningsrunder osv. Men du skal også få leke deg med moduser som "Road Rage" og "Crash Mode". I disse modusene er heller ikke de vanlige trafikantene fredet. Vanligvis blir du ikke belønnet hvis du krasjer inn i en intetanende Golf på vei til supermarkedet, men i Road Rage og Crash Mode skal du bare forårsake så mye ødeleggelse som mulig. Road Rage er et utrolig kult race hvor oppdraget ditt ganske enkelt er å skape mest mulig ødeleggelse før tiden renner ut eller bilen din er totalvrak. I Crash Mode er konseptet med massiv ødeleggelse det samme, men det er lagt opp til at du skal skape den verste kjedekollisjonen du klarer, før du får kronen verket ved å sprenge bilen din i filler. Dermed får du også poeng for alle kjøretøyene du får med deg i eksplosjonen.

Og mens vi snakker om road rage, hva ville vel et spill av denne dimensjonen vært uten multiplayer? I Burnout 3 kan du spille multiplayer med 2-16 spillere. Dette foregår i en egen "Party Crash"-modus, hvor man sender kontrollerne på rundgang. En mer intens form for party enn Burnout 3, 16 spillere, 1 vinner og noen kasser med pils skal man lete lenge etter. Men det er ingen garanti for at vennskapet overlever denne typen påkjenning. Det er ille nok når AI’en knuffer deg av banen, så det kan fort bli ville tilstander om venner prøver samme manøver. Har du ingen umiddelbare planer om å oppgi vennene dine, kan det være en bedre ide å ta ut herligheten online isteden. Da slipper du i hvert fall at det fredelige vennskapsracet utvikler seg til en nevekamp à la ville vesten. Online får man riktignok ikke muligheten til å spille flere enn 6 spillere av gangen, men man trenger ikke å henge med hodet av den grunn. 5 motspillere å denge løs på kan være fullstendig nok.

Men varemerket til Burnout 3 vil uten tvil bli den ekstreme fartsfølelsen. Aldri i mitt gamingliv har jeg opplevd maken. Ikke engang med jagerfly ble følelsen sterkere. De fartsvidundrene av noen biler man setter seg inn i drar lett over 200 km/t på flatmark, uten bruk av lystgass. Og når spilleren i tillegg smeller inn lystgassen blir farten godt over hva et sart trafikkpolitihjerte kan tåle. Men stakkaren må nok vente seg at smertegrensa vil oppleve en del kraftige overtramp underveis. Intensiteten lar ikke vente på seg. Den følger deg fra første race, og du sitter ikke akkurat avslappet i stolen mens du spiller. Alle muskler er spent og adrenalinet pumper i vei. Reaksjonsevnen er på topp og hvis noen i et uheldig øyeblikk skulle finne på å forstyrre deg må de nok vente seg en real skyllebøtte. Hadde du vært like konsentrert på skolen som du er nå, ville du ikke bare ha fått med deg alt, du ville husket hvilke side hva stod på også. Dette er hvordan et spill skal føles!

For alle stunts, kollisjoner og andre ting du får lyst til å prøve deg på, blir du belønnet med boost. Hvor mye du får avhenger av hva du gjør og hvor bra du gjør det, men alt fra å kjøre i feil kjøreretning til å sende en konkurrent rett inn i grillen på en møtende semitrailer er verdig litt boost (Det såkalte Risk & Reward konseptet). Et godt tips kan være å bruke av boosten av og til. Det er fort gjort å bygge opp igjen boostmeteret når det er tomt. Men vær klar over at det er like lett å miste boost som å få det. Så fort det er du som får et lite knuff av en annen racer og fyker av veien, mister du også noe av boosten din.

Grafikkmessig er Burnout 3 i en klasse for seg. Det er blant de desidert peneste bilspillene jeg noen sinne har vært borti for PlayStation 2. Som vanlig finner vi nydelige biler, veier og bakgrunner, men i Burnout har man trukket strikken enda lenger. Ikke nok med at du har den nydelige grafikken å kose deg med, men når du i tillegg får den i slow motion, eller det tas såkalte "snap shots" av det du gjør, blir resultatet intet mindre enn en opplevelse i seg selv. Alle disse effektene er selvsagt lagt inn der hvor Criterion vet at de tar seg best ut; Under de heftigste kollisjonene. Det er såpass nydelig å se på at du til og med gliser bredt når det er du som sendes ut i en serie saltomortaler med skru verdig OL-gullet i turn, av en eller annen obsternasig motstander.

Det første man ser på ved grafikken i denne genren, er naturlig nok bilene. I Burnout 3, som i alle andre bilspill med respekt for seg selv, er selvsagt bilene i sentrum. Men såpass bortskjemte som vi gamere nå har blitt på dette området skal det mer til enn en håndfull lisensbiler til for å heve våre øyenbryn. Kanskje det var dette Criterion hadde i tankene da de skjenket oss over 70 (!!!) forskjellige kjøretøyer å velge mellom. Og ikke nok med et stort antall, men for en variasjon! Det er ikke bare sportsbiler å ta av. Her finner du alt fra nypolerte dollarglis til brannbiler, semitrailere m.m.. Dette er enda et friskt pust i en allerede trekkfull genre.

For å sørge for at spilleren ikke blir lei av banene er de spredt ut over hele tre kontinenter, med varierende miljøer og under forskjellige forhold. Man starter i USA, men får fort tilbudet om å være med å kjøre i både Asia og Europa. I alt er det flere enn 40 forskjellige løyper som skal bli grundig tilbakelagt. Ved siden av løypene kommer en god slump unike crash junctions. Disse er spesiallaget for Crash Mode, og består gjerne av en kort fartsstrekning som ender i et veikryss. Helt prima for en massiv kollisjon. Veiene ellers har lange åpne strekninger og svingene er stort sett slakke. Dette resulterer i at bilene holder veldig stor fart gjennom store deler av løypa, sett bort i fra de gangene man får et luftig svev og lander i fødestilling på feil side av autovernet.

Teknologisk har ikke Burnout 3 bare en ekstremt god grafikkmotor å støtte seg på, men også et høyteknologisk krasjsystem. Grunnen til at krasjene ser så bra ut i spillet er altså at de er nøye utviklet ved hjelp av avansert kollisjonsteknologi. Dette gjør ikke nødvendigvis selve kollisjonene mer realistiske, men skal visstnok skape et innblikk i hvordan det ville se ut å krasje i denne hastigheten. Ikke rart dette er en av de beste delene ved hele spillet.

Utviklerne har tatt i bruk en kjent og kjær effekt når spillets lyd skulle på plass. De har gjort som i SSX 3, og skapt en egen radio som står for mye av lyden underveis. Ved siden av å spille et pent utvalg av kule sanger fra artister og band som Jimmy Eat the World, Yellowcard osv, har de en småirriterende radioansatt ved navn DJ Stryker. Dette er gutten som av og til nevner noe nyttig racinginfo, men vanligvis prater han bare om stort sett alt annet som faller ham inn. Det store favorittemaet hans er da også ham selv. Han er minst like PR-kåt som en politiker under valgkampanjen. Men klarer du å overse ham, kan du høre hundrevis av hestekrefters liflige sang mens du kaster deg rundt hårnålssvingene og sender en konkurrent eller to på pleiehjem i noen uker.

Det er nesten ikke noen nevneverdige negative ting ved dette spillet, men de to desidert største negative sidene at Burnout 3 utsetter nattesøvnen for stor fare. For enhver gamer kan nok klokka fort tikke seg inn i de sene nattetimer før kontrollen legges bort. Den andre negative tingen gjelder kun om du er ansatt i UP (Utrykkingspolitiet). Da vil nok denne tittelen være skumlere enn samtlige monstre fra Doom III til sammen. Ellers er stylingen av bilene litt underutviklet i forhold til det vi har sett fra andre titler, men heller ikke det kan gi noe særlig trekk i stilkarakteren. Selvsagt er det morsomt å mekke sammen en bil nærmest fra bunnen av, men siden hovedtyngden her ligger i å kunne velge mellom over 70 mer eller mindre ferdige kjøretøyer syns jeg ikke vi skal klage, selv om det frister litt å vinyllegge en brannbil og legge neonlys på en 18-hjuls semitrailer.

Criterion hadde litt av en jobb foran seg da Burnout 3 skulle settes ut i live. Det er ikke småtterier fansen venter av en sånn tittel og det er slett ikke enkelt å skulle gjøre noe epokegjørende i en genre som allerede befinner seg milevis foran de fleste andre på det teknologiske planet. Allikevel er resultatet bedre enn hva mange hadde ventet seg, og en hel spillverden fikk blod på tann allerede da de første skjermisene ble lagt ut på nettet. Spillpressen gikk jo mann av huse da vi mottok de tidlige debugversjonene. De første tilbakemeldingene må ha vært som vind i seilene for Criterions mannskap, som derfra og inn bare har holdt stø kurs. Resultatet er intet mindre enn ett av de aller beste racingspillene i 2004.