Burnout: Revenge

Fuglene kvitrer lystig mens de svever lett hen over takene i den rolige byen, og den langsomme søndagstrafikken snegler seg av sted på de stappfulle veiene. Det er en hvilken som helst dag - slik kan det i hvert fall se ut. For et sted, kun et par kilometer borte, venter en bensinslukende dødsmaskin, klar for å utfordre verden til en omgang "kyllingkjøring". Midt i ensomheten min, kun få sekunder før byen kommer til å ligne et nytt Hiroshima, lar jeg motoren brumme et par ganger, før jeg slipper clutchen og helvete bryter løs. Dette er dagen jeg får min hevn over de kjipe søndagsbilistene!

Det finnes overraskende få ord som kan beskrive den deilige følelsen man får i magen når man i over 200 km/t kjører rett inn i en siden på en lastebil - og ikke minst i de etterfølgende trekkspillkrasjene. Nei, Criterion har virkelig funnet menneskets, eller i hvert fall mitt, svake punkt, og jeg husker fortsatt første gang jeg fikk kjøre et intenst og meget destruktivt dødsløp på Playstation 2. Likevel var det ikke før tredje omgang jeg ble overbevist om å hoppe med på Burnout-vognen, takket være introduksjonen av den fantastiske crash-modusen, der man simpelthen skulle gjøre skade for så mange dollar som bare mulig. Fins det noe mer befriende?

Med Burnout Revenge er Criterion nok en gang klar for å slippe din indre fartsjævel løs, og min utålmodighet nådde et nytt høydepunkt da konsollen jobbet hardt med å laste første banen. Utgangspunktet er som alltid meget simpelt i Burnout Revenge, som hovedsakelig består av to slags løp. Enten kjører du mot klokka, eller konkurrerende biler, og alle knep som ikke står i læreboka er tilgjengelige. I tillegg vender crash mode tilbake, en modus der du blir satt i en gunstig posisjon til å knuse hele byens bilpark med et enkelt sammenstøt. Det var, ikke overraskende, sistnevnte modus jeg startet med, og en velplassert kollisjon senere forandret jeg veikrysset til en skraphaug med deformerte biler og tykk røyk. Allikevel synes jeg at det manglet noe. Men hva? Ja, det spør jeg stadig vekk meg selv om.

La meg starte med å slå en ting fast: Burnout Revenge er et fremragende spill, på alle måter sin forgjenger verdig. Spillet har fått en sårt tiltrengt oppgradering på det grafiske området, og presser nok en gang konsollen til dens fysiske maksimum. Samtidig har det blitt tilføyd rikelige mengder baner og biler for å tilfredsstille enhver fan. Men alt dette er naturligvis ikke nok, dersom opplevelsen bare er den samme om igjen. Problemet i denne sammenhengen er kanskje det at de få endringene Criterion har gjort, ikke egentlig har hjulpet på opplevelsen.

Jeg mener da ikke de vanlige løpene på en forutbestemt bane, da disse nesten ikke kan skilles fra Burnout 3. Her handler det fortsatt om konstant å presse gassen og turboen i bånn, og så ellers mose den motstanden man måtte støte på. Derimot ser vi noen få, men betydningsfulle forandringer i spillets crash mode, der det - hvor absurd det enn måtte låte - har kommet inn en anelse mer realisme. Criterion har av ukjente grunner valgt å fjerne de forskjellige ikonene som i Burnout 3 fordoblet scoren din eller gav deg turbofart. I stedet bestemmes farten din i begynnelsen av et slags turbometer, der den fingernemme vil kunne akselerere fra 0 til 200 på et halvt sekund. Mangelen på disse ikonene gir likevel den ellers så underholdende crash modusen et merkelig tomrom. Man står igjen med kun å krasje inn i enkeltbiler, for så å vente på den påfølgende kjedekollisjonen som samler nok biler til at man kan bruke den kraftige crashbreaker, som i simple termer bare er en helvetes stor eksplosjon.

Det er de små tingene som gjør forskjellen i Burnout Revenge, og faktisk gjør disse spillet til en smule dårligere opplevelse enn fjorårets Burnout. Bare det faktum at skadene nå ikke telles opp etter at tiden er ute tar litt av luften ut av ballongen, selv om det naturligvis er morsomt å vite hvordan man ligger an mens de hjernedøde billistene stadig hamrer inn i din mengde av bilvrak. Hvorfor nettopp dette gjør utslaget i mitt inntrykk kan være vanskelig å forklare, men sannsynligvis er det at man i Burnout 3 - etter kaoset var slutt - kunne sitte spent å håpe på at den etterfølgende opptellingen ville gi en gullmedalje. Nå vet du det på forhånd. Det er flere små detaljer av denne typen som gjør Takedown til et bedre spill.

Jeg tviler inderlig på at førstegangskjøpere av serien vil finne mine ord fornuftige, og jeg anbefaler på det sterkeste å kjøpe Burnout Revenge med det samme, for denne opplevelsen får man simpelthen ikke andre steder. Det finnes massevis av muligheter, både for enkeltspillere og flere sammen. Selv gleder jeg meg til flere hopper på Xbox Live, så jeg kan knuse de ellers så skinnende bilene deres. Men til alle dere som har investert flere hundre timer i Burnout 3: Forbered dere på en liten skuffelse. Det er stort sett lite nytt i Revenge, og det virker som om Criterion har begynt ferden mot den kreative døden. Heldigvis oser utvikleren stadig av talent, og muligheten for atter en gang å få sin sårt etterlengtede hevn over de evige søndagskjørerne burde være god nok grunn til å ofre sine surt ervervede kroner. Det er tross alt billigere enn å miste førerkortet.