Call of Duty 2: Big Red One

Call of Duty entret PC-markedet i 2003 med brask og bram. Det ble
kåret til årets spill av mange medier og fikk en solid fanbase. Fra
2002 frem til nå har det mildt sagt tatt helt av med skytespill basert
på 2. verdenskrig. Medal of Honor serien, Brothers in Arms og Call of
Duty er av de mest markante innenfor sjangeren, og nye utgaver kommer på løpende bånd. Dette fører til det største problemet med Call of Duty: Big Red One. Jeg har spilt "det samme spillet" flere ganger før. Og om ikke det skulle være nok, har jeg også spilt bedre versjoner av samme type spill. Faktisk minner introduksjonen meg om introduksjonen til Medal of Honor: Allied Assault fra 2002 der man sitter i lastebilen sammen med medsoldatene på vei til kamp og skravler om "days back home", før man blir angrepet og skytefesten kan begynne. Dette fungerer bra på mange måter, men etter å ha sett lignende presentasjoner i 4 år, kobler man fort inn autopiloten.

Det blir ikke stort mer spennende når skytingen begynner, for
spillet er en veldig lineær opplevelse. Det er enkelte problemer som
gjør at følelsen av å være på slagmarken ikke er tilstede. Det er
vanskelig å leve seg inn i kampene, selv om det er mye dialog og
medsoldater rundt deg. Det er for eksempel ikke mulig å åpne opp dører selv. Det er det bare medsoldatene dine som klarer. Du skal alltid løpe rett mot et emblem på radaren. Hvis du ikke gjør det vil det ikke være noe fremgang i spillet. Hvis du løper i forkant av troppen din, så lever ikke spilluniverset fordi du ikke er på rett sted til rett tid. Dette gir en følelse av at du må dra spillet i gang, og ikke
omvendt som det burde være. Selve skytingen er heller ikke så
spennende siden fiendene egentlig aldri byr på noe solid motstand. Den kunstige intelligensen virker ikke tilstede, og skytingen føles mer som å skyte på blink, enn mennesker.

Men noen ting stemmer i Call of Duty 2: Big Red One. Spillets
atmosfære er ofte veldig intens. Her ser man kampfly krige i luften,
store eksplosjoner og en mengde andre soldater som kriger for livet.
Det er en del brett hvor man styrer blant annet tanks og bakkekanoner til å skyte ned fly for variasjon. Variasjonen er velkommen, men også disse brettene klarer ikke helt å overbevise. Poenget er ikke at CoD2: BRO nødvendigvis er et dårlig spill, men akkurat denne opplevelsen har jeg hatt så mange ganger før at det grenser til det kjedsomme.

CoD2: BRO feiler siden det ikke har utviklet seg siden lanseringen
av forgjengeren. Vi bør kunne forvente mer av fysikk og polering i dag enn hva vi forventet i 2003. Det er vanskelig for meg å anbefalle Big Red One til noen når det allerede finnes bedre spill i sjangeren. Har man spilt Brothers in Arms, Call of Duty og Medal of Honor, er det lite Call of Duty 2: Big Red One kan tilby, som du ikke har sett før. Begynner vi å bli lei av 2. Verdenskrig? I denne formen - ja.