Førstepersonsskytere fra andre verdenskrig er vel den mest velbrukte settingen i spillhistorien. Det skorter ikke på utvalget, og det har etter hvert kommet en del virkelig gode krigsopplevelser. Favorittene er Medal of Honor: Allied Assault, Brothers in Arms og selvsagt gode gamle Wolfenstein 3D. Ingen av disse kan imidlertid overgå det originale Call of Duty. Verken før eller siden har jeg spilt gjennom en like intens, episk og overveldende krig. 10. november fikk et av mine favorittspill en oppfølger.
Ironisk nok byr Call of Duty-serien på noe av det aller beste og aller verste denne sjangeren har å by på. I den positive enden finner vi som nevnt det originale Call of Duty, mens i andre enden ligger det bedrøvelige Finest Hour. Det var dritkjedelig, for å si det på godt norsk. Hvordan kan en serie som begynte så bra variere så mye?
Det er egentlig ikke noe stort mysterium. På totalt seks utgivelser, har det vært fire forskjellige utviklere. Infinity Ward er de opprinnelige trollmennene med den magiske oppskriften, men det er Treyarch som står for dette tredje kapitelet. De gjorde ingen kjempe-suksess med Call of Duty 2: Big Red One, men får her en ny sjanse til å ta serien skrittet videre.
I Call of Duty 3 tar vi turen til Frankrike. Du tenker kanskje at du har vært der omtrent 7489 ganger før, men det ikke Omaha Beach det er snakk om. Denne gangen skal vi til Saint Lo - byen som dannet bakteppe for det blodigste slaget under hele krigen. Et godt utgangspunkt. Etter en rask innføring er krigen i gang igjen. Det tar omtrent syv sekunder før jeg husker hvordan det var. Kaotisk. Jeg har ingen oversikt eller kontroll. Bombene hagler og kulene flyr. Jeg aner ikke hvor jeg skal eller hvordan jeg skal komme dit. Det eneste jeg vet er at jeg må komme meg i dekning. Jeg løper som en hodeløs kylling til jeg finner en solid kasse jeg kan sette meg ned bak. Trekker pusten. Teller til tre. Krigen er i gang for alvor.
Det er ikke mange endringer siden sist. Den presise spillmekanikken fra Call of Duty 2 er lett å kjenne igjen. I løpet av spillets 14 kapitler inntar du støvlene til fire forskjellige soldater. Du styrer vekselvis en amerikaner, en kanadier, en brite og en polakk. I motsetning til tidligere, er alle historiene samlet under én lang kampanje. Problemet med det er at det blir litt vanskeligere å følge med på hvor i verden man befinner seg, og hvem man egentlig er til enhver tid. Dermed får man ikke noe forhold til den man styrer, og spillopplevelsen blir dessverre litt upersonlig.
Denne måneden kommer det tre store actionspill. Call of Duty 3, Gears of War (GoW) og Rainbow Six: Vegas. Både GoW og Vegas byr på coop, og jeg skulle ønske jeg kunne spille dette også sammen med en kompis. Jeg er en sucker for coop. Digger det. Det burde bli standard på alle spill i hele verden.
Visuelt sett er det ingen stor opplevelse. Det har fått en finpuss siden sist, og spesielt vann og eksplosjoner ser bedre ut, men det har stadig et godt stykke igjen til Vegas og GoW. Det er likevel godt over "godkjent", og er definitivt et lekkert spill.
Det er ikke Infinity Ward som sitter ved spakene. Og Treyarch har ikke det samme magiske pulveret å strø om seg med. Men det er likevel en forholdsvis variert opplevelse de har kokt sammen. Vi får kjøre bil og tanks, snike rundt skogen med sniper og storme en tyskkontrollert låve med en MP44 i den ene hånda og et knippe granater i den andre. Det er ikke noe å utsette på tempoet heller - adrenalinet renner nesten over når du får en tysk "potatomasher" i fanget midt i en hektisk shootout i en vinkjeller i utkanten av Paris. Har du litt is i magen, kan du plukke den opp og kaste den tilbake der den kom fra. Mangler du imidlertid is, ender du opp som - ja nettopp - potetmos.
Activision har funnet en mal som funker, og ser ingen grunn til å tukle med den. Men hvorfor fikse noe som ikke er ødelagt? De få endringene som er gjort er helt ufarlige, men akkurat nok til å gjøre det ekstra spennende. Om jeg hadde stått med 600 kroner i hånda og skulle kjøpt meg ett nytt spill til 360en min, så hadde det ikke vært et veldig vanskelig valg. Gears of War er friskere, mer hektisk, byr på smartere action og er penere å se på. Rainbow Six: Vegas er også bedre, og er til syvende og sist et bedre kjøp enn Call of Duty 3. Dessverre, for dette er et spill som er knakende bra, men som mange kan gå glipp av på grunn av den knallharde konkurransen.
Alt i alt er dette et underholdende spill. Ingen tvil om det. Det er ikke fantastisk, men det er veldig bra. Velprodusert og velspillende. Noen ganger glimter det også skikkelig til. For eksempel når jeg kjører i 100 km/t gjennom en landsby nord i Frankrike og brekksladder over to flyktende nazister. Da storkoser jeg meg. Det er beinhard konkurranse denne måneden, og selv om Call of Duty 3 ikke kommer best ut, er det absolutt verdt en titt.