Call of Duty: Black Ops 4

Infinity Ward dro meg rett inn i Call of Duty-serien med det første spillet i 2003, og løftet serien til nye høyder med det nå legendariske Call of Duty 4: Modern Warfare. Dessverre trakk flere av de påfølgende spillene serien i en ny retning som førte oss lengre og lengre bort fra det Call of Duty jeg forelsket meg i til å begynne med. Kart ble overkompliserte med design som favoriserte bevegelighet og reflekser fremfor taktisk tenkning, mens spillmekanikkene manglet innovasjonen andre utviklere introduserte til sjangeren på omtrent samme tidspunkt. Det holdt ikke bare å si at spillene skulle tilbake til røttene med "boots on the ground" - de må vise det også. Det er her Call of Duty: Black Ops 4 kommer inn. Treyarch har gått tilbake til tegnebrettet, tatt bort elementer som veggløping, futuristisk teknologi og gjort noen svært interessante endringer til den kjære formelen som hjalp med å bygge fanskaren i utgangspunktet. Resultatet er et spill som drar meg så hardt inn igjen at jeg har pådratt meg nakkesleng.

Dette blir klart bare noen få minutter inn i den første flerspillerkampen. Militia er et helt nytt kart i Black Ops 4, men det føles fortsatt som en gammel kjenning. Jeg vet umiddelbart hvor potensielle skarpskyttere kommer til å ligge i vent, hva slags dekke som venter rundt hjørnet og hvor de forskjellige flaskehalsene kommer til å være. Hvorfor? Ikke bare fordi jeg ikke lenger trenger ta høyde for bompibjørn-lekende fiender som hopper overraskende inn fra så å si hvor som helst takket være veggløping eller heftig parkourtriks, men også fordi kjernefilosofien bak ethvert kart er tilbake til det som gjorde Crash, Estate, Favela, Nuke Town, Terminal og Overgrown til umiddelbare fanfavoritter for mange år siden. Flesteparten av kartene i Black Ops 4 har det som kun kan beskrives som en naturlig flyt og eleganse som intuitivt trekker forskjellige spillere til områder som passer deres spillestiler. Du kan innen få sekunder være ganske sikker på hvor potensielle trusler vil komme fra i enhver situasjon, noe som gjør at hvert kart føles velbalansert for alle slags spillere. Topp det hele med fire klassiske Black Ops-baner, samt Nuketown i november, og du har det som kan være den beste kart-utvalget på lenge.

Kjærkomne moduser som Team Deathmatch, Kill Confirmed og Domination er selvfølgelig også tilbake, mens de nye Control- og Heist-modusene bringer friske pust til det som ellers er et kjent utvalg. Control er enkelt og greit en videreutvikling av Domination, hvor hvert lag veksler mellom å angripe og forsvare to områder. Tvisten er at hvert lag har 25 liv samlet per runde, noe som bringer et ekstra strategisk preg til kampene. Det er her alle Specialist-ene får sin tur til å skinne. Å velge defensive Specialist-er som Torque eller Recon vil gjøre deg i stand til å holde ut i et spesifikt område mens du forsvarer deg og kjemper tilbake bølger av fiender. Å velge offensive varianter som Firebreak og Battery vil derimot gjøre det mye lettere å knuse fiendene dine ved å gyve løs med full styrke på posisjonen deres eller gi deg overtaket i dueller. Å kjempe om kontroll over de forskjellige områdene samtidig som man ser at laget får stadig færre liv er svært moro, så dette kan lett bli en av de mest populære modusene fra dag én.

Heist er også nytt i Black Ops 4, men burde være kjent for dem som har spilt Counter-Strike eller Payday. To lag forsøker å stjele og frakte med seg en pengeveske. Du starter imidlertid ikke med de vanlige våpnene og klassene. Hver spiller starter i stedet med bare en pistol og $500 i første runde, og må vurdere hva man skal kjøpe for pengene sine. Bedre våpen, utstyr og fordeler koster mer, så du må bestemme deg for hva du vil ha mellom hver av runde. Å frakte ut pengesekken vil selvsagt gi deg en stor fordel med mer penger neste runde, men å løpe tankeløst etter den kan føre til en utidig død hvor man kanskje mister utstyr man har brukt mye penger på. Det er en herlig modus for de av dere som leter etter mye spenning og rolig spillmekanikk, men kanskje ikke så mye for dere som er på jakt etter hurtig action og mange liv på samvittigheten.

Balanse er også et viktig begrep når det kommer til de forskjellige Specialist-klassene. Det spiller ingen rolle om du har en offensiv, defensiv eller støttende spillestil, for her vil du ikke ha noe problem med å finne en Specialist for enhver situasjon. Jeg snakker da ikke om rollefigurer med samme personlighet og sjarm som dem i Overwatch, men det er ingen tvil om at Treyarch har hentet inspirasjon fra helte-skytespillene. Hver Specialist har unike evner og utstyr. Elsker du å ta den offensive rollen og overraske fiendene med knusende angrep? Da vil du få mye moro med Gray Slam og Grapple Run til Ruin. Er du mer støttespillertypen? Crash sin Tak-5 vil helbrede både deg og lagkameratene i nærheten, mens Assault Pack-en hans vil sørge for sårt trengt ammunisjon til laget ditt. For å si det enkelt kan hver Specialists evne snu krigens gang på få sekunder, hvor utstyret deres kan utgjøre en vesentlig forskjell på mindre skala. Mitt eneste anliggende med systemet er at noen klasser virker å være nærmest ubrukelige i visse moduser. Torques mobile dekke og piggtråd er omtrent like nyttig i Team Deathmatch som en sandkasse i ørkenen, men i den nye Control-modusen er han derimot den typen rollefigur du kan bygge hele strategien din rundt. Det er ikke akkurat et stort problem når man har en overflod av figurer å velge blant, men det viser tydelig hvorfor lignende spill ofte har færre moduser.

Det å gjøre seg kjent med de forskjellige evnene burde heller ikke være et stort problem, ettersom modusen Specialist HQ fungerer både som opplæringsdel og en forbausende god lore-bygger. Det er ikke akkurat en ordentlig historiedel, men Treyarch har ikke spart på pengene i de imponerende filmsekvensene mellom hvert segment. De henter definitivt ideer fra Overwatch ved å gi hver Specialist personlighet i disse kortfilmene og tegneseriene, samtidig som de gir oss noen fine sekvenser til å finpusse evnene våre uten å være redd for at andre menneskelige spillere gjør kort prosess på treningsøkten.

En annen ting som gjør det lille ankepunktet om enkelte Specialist-er enda mindre er at Pick 10-systemet vender tilbake, der du kan utstyre soldaten din med de våpnene, modifikasjonene, utstyret, perkene, scorestreak-ene og Wildcards du vil ha. Å kutte ut fremtidsvåpnene har ikke påvirket valgmulighetene dine det spor. Det er fortsatt et vell av ting å velge blant, hvor hvert våpen har sitt eget progresjonssystem og ekstrautstyr. Call of Duty har blitt kjent for å ha den beste våpen følelsen i bransjen, og Black Ops 4 forsterker bare dette renommeet. Du kan føle slaget fra haglene, trykket fra en skarpskytterrifle vil få det til å gå kaldt nedover ryggen på deg, og du kjenner at du har kontroll over hver minste bevegelse våpenet ditt gjør. Treyarch gir meg det jeg forventer fra et toppstudio på dette området, og jeg elsker det.

Dessverre har ikke Treyarch forandret andre aspekter ved formelen sin. Jeg spilte gjennom spillet før lanseringsoppdateringen, så jeg håper noen av våpnene blir balansert på nytt når den slippes. Enten man elsker eller hater det er quick scoping fortsatt en høyst reell mulighet, og noen av skarpskytterriflene virker å være ekstremt OP takket være dette. Å bli drept av ett enkeltskudd av en snikskytter som knapt løfter siktet før han skyter er ekstremt frustrerende (et problem som særlig kommer til syne på konsoller takket være aim assist). Det finnes også andre eksempler på våpen som jeg elsker/hater i tiden før lansering, så jeg håper at utviklerne i Treyarch leverer på løftene om hyppige oppdateringer.

De følger derimot ikke samme oppskriften ved alle aspektene i spillet. En av de mest omdiskuterte endringene før lansering har vært manuell healing. Dagene hvor figuren leger seg selv på magisk vis bare vedkommende holder seg utenfor skuddlinjen i noen sekunder er borte. Nå må man gjenvinne helse manuelt ved å ofre noen få kostbare millisekunder på å stikke seg selv med en sprøyte. Dette må være en av de beste endringene i Call of Duty siden Modern Warfares progresjonsystem. At man ikke må løpe og gjemme seg etter å ha tatt skade, men i stedet se på hvordan helsemeteret fylles så sakte opp at du blir nervøs men samtidig fort nok til å gi deg et snev av håp, gjør hver eneste konfrontasjon spennende. Du må bare oppleve det å skyte den første fienden i døråpningen, stikke deg med sprøyten mens du løper gjennom åpningen, drepe fiendens lagkamerat like bak disken i baren, kaste deg bak den samtidig som du leger deg på nytt, og stå klar med nesten full helse når tredjemann kommer spurtende for å hevne vennene sine. Å lege seg selv tar omtrent like lang tid som å lade et tungt våpen, så flyten i kampene faller aldri slik de pleide å gjøre. Pell deg vekk, auto-healing, jeg vil aldri se deg igjen!

Dette, samt muligheten for å skyte samtidig som man gjør andre handlinger som kun krever en hånd og det nye Fog of War-minikartet, gjør dette til en av de beste flerspilleropplevelsene i Call of Duty noensinne etter mitt syn. Men hva med Zombies og Blackout?

Det er ikke tvil om at Zombies har blitt en av de mest populære delene av Call of Duty, noe som nok er en av grunnene til at Black Ops 4 lanseres med hele tre, fire om du kjøper season pass-et, scenarioer. Med et på Titanic, et i en oppusset utgave av Mob of the Dead, og et i en gladiatorarena får vi tre helt unike opplevelser. Dette bygges bare enda mer opp av en mystisk og interessant historie som drar inn oss med en haug av hemmeligheter og fascinerende figurer. Å løpe rundt i oldtidens Roma mens jeg hører på figurer som gjør narr av hverandre og forteller meta-vitser om hvor overraskende vanlig det er å finne moderne våpen i en slik setting er til tider veldig morsomt.

Vi må vel uansett være ærlige nok til å si det ikke er morsomme figurer som er det store trekkplasteret i Zombies, men muligheten til å slakte så mange zombie-horder som mulig og lete etter hemmeligheter. Voyage of Despair, Blood of the Dead og IX leverer massevis av begge deler. Å tilkalle spesielle fiender ved å bruke spesifikke gjenstander, fullføre skjulte utfordringer, finne nye områder på merkelige måter, og løse gåter for å oppgradere våpnene sine er bare noe av det du kan finne på samtidig som du prøver å overleve runde etter runde. Et av mine favorittøyeblikk var da jeg valgte å bruke noen kroner for å åpne en såkalt Mystery Box hvor man har mulighet til å få sjeldne våpen og utstyr. En av gangene fikk jeg en liten gnomlignende krabat kalt Homunculus. Denne snasne karen (eller tingen?) ersattet granatene mine, men jeg ville ikke angre på valget. Det viste seg at denne var ekstremt sjelden, noe som blant annet skyldes at han er ekstremt kraftig. Slipper du han på bakken vil ha ikke bare skrike artige ting, men også hoppe rundt og kutte hodene av alle zombier i hele rommet. Flere av utviklerne visste ikke engang at han fantes, så de samlet seg rundt skjermen min for å se massakeren den uskyldige tassen startet mens jeg tok meg en pustepause. Det var da Zombies-regissøren Jason Blundell kom innom for å si at vi ikke hadde oppdaget et av de største områdene på kartet engang. Dette var etter at gruppen min hadde satt rekorden for eventet med trettito runder og oppdaget det vi trodde var nesten alt av rom og hemmeligheter. Vi hadde visstnok bare funnet noen få prosent!

Ikke at jeg klager, for dette er noe jeg lett kan spille utallige ganger. Hvert scenario både føles og ser helt unikt ut både når det gjelder leveldesign og zombier. Hvor Voyage of Despair for det meste plasserer oss i trange korridorer fylt med pent kledde zombier og kraftige sjømenn, fungerer Blood of the Dead som en blanding av trangt og åpent med fangerom og Alactraz sine mer åpne lufteområder fylt med fanger og fengselsbetjenter. IX er helt klart det letteste av scenarioene med sine mer åpne områder hvor udøde gladiatore, tigere og mer venter.

Black Ops 4 slippes ikke bare med mye innhold, men tilpasningsmulighetene i Zombies er også større enn noen gang. Ved å bruke ulike våpen nok vil du kunne modifisere dem med ulike tilbehør, du kan velge hvilke perks du får av bestemte kjøpeautomater og altere, kjøpe og velge hvilke eliksirer og talismaner du skal ha med deg, spille den mer arkadeaktige Rush-utgaven av kartene hvor du kjemper om å ha flest poeng, heller gå for de mer historiefokuserte Classic-utgavene, og mer. Kort sagt: Treyarchs snakk om kvantitet har ikke gått ut over kvaliteten. Kvaliteten kan faktisk være enda høyere enn noen gang.

Men vi forventet alle at Zombies ville være bra. Modusen vi satte et mye større spørsmålstegn ved da den ble annonsert var battle royale-modusen Blackout. Vel, det spørsmålstegnet kan du kaste i søpla med en gang. Blackout leverer akkurat det man forventer av battle royale i Call of Duty. Kontrollene er akkurat like perfekte som i de andre delene av spillet og våpnene føles akkurat like gode. Det eneste som har forandret seg er skalaen. Dette enorme kartet er ikke bare fylt med haugevis av Black Ops-referanser uten tanke på design. Uansett hvor du befinner deg er det lett å orientere seg, samtidig som at terrenget nesten til enhver tid vil gjøre deg nervøs om du er i åpent lende eller hører noe. Er det virkelig verdt å løpe over broen til Nuketown Island i håp om å finne en level 3 skuddsikker vest når det er mye tryggere å ta den korte veien til skuret nedenfor? Kanskje er du til og med tøff nok til å oppsøke det zombieinfiserte Asylum-området hvor du befinner det beste lootet. Når du må samle både våpen, utstyr, legemidler og perks for å overleve er det alltid fristende å ta sjansen. Ellers kan du jo alltid bare teste ut om noen har funnet en rakettkaster ved å kaste deg inn i/på et kjøretøy eller helikopter i håp om å knuse de mange motstanderne dine uten våpen.

Nå har det jo vært en del diskusjon om ballistikken til ulike våpen i Blackout. Personlig mener jeg dette ikke er noe å bekymre seg for. Av min erfaring krever det bare litt tilvenning siden vi ikke er vant til å skyte ting på såpass lang avstand som vi til tider vil i Blackout i Call of Duty-spill. Langskuddene føltes ganske merkelige i starten, men etter hvert traff jeg i alle fall en gang i blant folk som løp nesten en kilometer unna. Time vill shåvv, som en vis dukke sa en gang for mange år siden.

Call of Duty: Black Ops 4 er akkurat det friske pustet serien har trengt etter noen veldig variable år. Multiplayeren setter virkelig støvlene tilbake på bakken mens den i samme slengen introduserer fremragende endringer som manuell healing og et mer variert klasse-system som gjør de allerede intense sekvensene enda bedre. Zombies leverer bokstavelig talt mer av det vi elsker med morsomme våpen og tilpasningsmuligheter som vil glede både erfarne og nye spillere. Treenigheten fullføres ved at Blackout går rett i strupen på battle royale-konkurrentene ved å blande de beste delene av multiplayer og Zombies. Med tre av tre fulltreffere er det klart at Call of Duty: Black Ops 4 setter standarden for både kvalitet og kvantitet for serien fremover. Alt dette sagt uten å nevne at spillet ikke har en vanlig historiemodus? Det er nesten som om jeg ikke savner den nevneverdig...