Castlevania: Nocturne - Sesong 2

For meg er innbegrepet av Netflixs satsing på en verden av anime-videospilltilpasninger Castlevania. Hovedserien, som nå er avsluttet, fortsatt en av de beste seriene strømmetjenesten tilbyr, og spinoff-oppfølgeren, Castlevania: Nocturne, debuterte også til en ganske god mottakelse i 2023. Selv om jeg likte mange episoder i Nocturnes første sesong, var jeg alltid en tro på at den ikke helt samsvarte med nivåene som den originale serien oppnådde, så spørsmålet nå som en andre sesong gjør sin ankomst er om den kan gå utover og utover?

Den andre sesongen av Nocturne er et virkelig spennede eventyr som tar opp trådene som den første sesongen la ut, og bygger videre på dem før den når avgjørende øyeblikk som er sterke nok til å bli sett på som en finale. Jeg kan ikke forestille meg at Netflix er ferdig med Castlevania: Nocturne i det hele tatt, faktisk er det mange grunner og teasere som tyder på at det vil komme mer, men 15 minutter før andre sesong avsluttes vil du sitte igjen med et virkelig innholdsrikt inntrykk som beviser at serieskaperne og skaperne hadde en flott visjon for å avslutte denne delen av historien og ikke la Nocturne-fortellingen bli for innviklet.

Men den har elementer av forviklinger underveis. I motsetning til hovedserien, som for det meste handlet om å bekjempe Dracula, introduserer Nocturne guder og det guddommelige og knytter dem til en vampyrmessias mål om å sende verden ut i evig mørke. Det er en historie som har elementer som strekker seg så langt tilbake som et årtusen i fortiden, og som også introduserer karakterer og åndelige vesener som ofte får deg til å glemme at Castlevania i bunn og grunn handler om mennesker som står mot blodtørstige skapninger i natten. Nocturne-fortellingen blir denne gangen så oppslukt av fjerne og glemte guder at den ofte unnlater å gi noen av de etablerte karakterene og historiene den tiden og plassen de trenger for å puste, med Night Creature Edouard, The Abbot, munken Mizrak og Richters bestefar Juste som bare noen av navnene som føles langt mindre relevante denne gangen enn de gjorde i den første sesongen. Jeg vil gå så langt som å si at den nyforvandlede vampyren Tera heller ikke får den omsorgen hun fortjener, noe som er spesielt skuffende med tanke på hvor sentral hun var for historien i første sesong.

Dette skyldes riktignok delvis det faktum at Richter, Annette, Erzsebet, Drolta og selvfølgelig fanfavoritten Alucard stjeler showet. Det er denne helte-trioen som er de virkelige tornene i øyet på de to vampyrlederne denne sesongen, og dette fører til at Richter for eksempel får den karakterutviklingen og veksten som jeg følte han manglet i den første sesongen. I løpet av de åtte episodene endrer han seg fra å være en kjepphøy ung mann til å bli den samlede og uredde lederen som Belmonts ofte er kjent som, og Annette viser seg å være hans likemann på de fleste av disse områdene, noe som skaper en flott dynamikk og til og med en kjærlighetshistorie som utfolder seg. Alucard fortsetter å være den elegante og kule personligheten som vi alltid har kjent, men gjenkjenneligheten gjør det mulig for skaperne å utforske psyken hans og demonstrere ensomheten som gjennomsyrer hans vesen. Draculas sønn fremstår som en av de mest komplekse karakterene i Nocturne denne sesongen.

I tillegg til dette har vi de frustrerende vanskelig å drepe skurkene, den konfliktfylte Olrox, den sinte Maria og en rekke andre mindre karakterer som fungerer godt som biroller denne sesongen uten å mangle den veksten og fokuset som noen av de andre karakterene jeg nevnte tidligere står overfor. Til syvende og sist hadde det vært flott å se noen av de narrative trådene håndtert med litt mer eleganse, men den overordnede historiestrukturen fungerer godt og bidrar til overbevisende og engasjerende TV som du ikke vil ønske å gå bort fra.

Når det gjelder animasjonen, har jeg lenge hatt inntrykk av at Netflix' konstante strøm av anime-filmatiseringer har begynt å føles en smule kjedelige fordi de fleste ser nesten identiske ut. For Nocturne oppleves dette som et mindre problem, ettersom Castlevania er en pioner for Netflix' originale anime-filmatiseringer. Animasjonen i denne andre sesongen er fortsatt skarp og levende, med et stort utvalg av fargebruk og teknikker som gjør at du føler deg inspirert og underholdt. Det er særlig i actionsekvensene at dette trives, når kaoset baner vei for imponerende scener som føles minneverdige og spesielle. Men i de roligere periodene imponerer animasjonen betydelig mindre, og kan ofte føles litt for enkel og uten liv. I det store og hele fortsetter Nocturne imidlertid den imponerende trenden som Castlevania er kjent for på en anime-måte.

Et av de sterkeste elementene i denne sesongen er tempoet. Selv om det er noen få øyeblikk som føles en smule for stødige, flyter mesteparten av sesongen godt og holder deg underholdt, samtidig som den dekker de viktigste basene og fører til en konklusjon som føles verdig og tilfredsstillende. I løpet av åtte episoder klarer Nocturne å formidle mye god historie, samtidig som den gir nødvendig plass og tid til en stor og gjennomtenkt avslutning.

Nå som denne andre sesongen er over, føler jeg meg fornøyd med Castlevania: Nocturne som serie og fortellingen den spinner. Hvorvidt Netflix vil gjøre mer her (det lar definitivt døren stå åpen for å fortsette Richters historie) eller i stedet utforske flere veier (kanskje dykke ned i Alucards reiser i århundrene mellom originalen og denne oppfølgeren) gjenstår å se, men en ting er sikkert er at Castlevania fortsetter å imponere som en av Netflix' beste anime-originaler og videospilladaptasjoner. Nocturne er virkelig en eksplosjon.