Child of Eden

Musikk, fargelek, og tunge trommer. Skinneskyteren Child of Eden er utvilsomt tro mot forgjengeren Rez i både stil og mekanikk, men det er heldigvis ikke så enkelt å kategorisere det siste eventyret fra Q Entertainment. Child of Eden er en opplevelse i både stil og design, som skiller seg fra sin arv på et unikt vis.

Med det sagt er det ikke så langt unna, heller. Kronblader og vanndråper fyker om hverandre i en vakker, fargerik og anelse pretensiøs videosnutt idet vi blir kjent med Lumi - det første mennesket som ble født i verdensrommet. Alle hennes minner og tanker om jorden har blitt lagret i Eden, et eget datalagringssystem som trues av et virusangrep. Det setter stemningen for ferden gjennom dataarkivene, som virkelig er en opplevelse uten parallell.

Uendelig vakkert
Child of Eden er nemlig noe av det peneste jeg har sett på veldig, veldig lenge. Grafikk har aldri vært det viktigste for meg, men i spill som Child of Eden er det unektelig et av områdene som virkelig må klaffe. Og det gjør det så til de grader - selv om det burde bli utgitt med en epilepsivarsel ved siden av aldersmerkingen.

Miljøene er både varierte og detaljerte, og strekker seg fra havinspirerte omgivelser til geometrisk formede neonlys. Det er aldri kjedelig å utforske universet i Child of Eden, simpelthen fordi hvert eneste aspekt av det er så utrolig vakkert. Det er skarpt og fargesprakende, med et sylskarpt designperspektiv fra brett til brett.

Lydsporet fortjener også en klapp på skulderen. Musikken er laget av Genki Rockets, som utvikler Tetsuya Mizuguchi selv har dannet. Hovedsangen Heavenly Star er blant annet å finne i No More Heroes, og den passer like perfekt i Child of Eden. Elektronika-pop av denne sorten pleier vanligvis å fungere som tung ammunisjon på trommehinnene mine, men her flyter det i perfekt takt med de veldesignede kulissene.

Detaljerte virustrusler
Child of Eden oser av skaperglede. Hvert eneste univers er skapt med kjærlighet og omtanke, og trekker flere likheter til de forskjellige elementene. I brettet Evolution går man fra å "svømme" i krystallklare, blå omgivelser med hvaler og maneter til å fly om kapp med en brennende føniks, mens virus etter virus avkles ved hvert vingespenn. Q Entertainment har også forkledd det faktum at man er i et dataarkiv utrolig godt. Det er ingen tvil om at du befinner deg i en kryptert verden, men det er absolutt ikke synonymt med at brettene er sterile.

Det er enkelt å bli bergtatt av det visuelle, da til og med skudd fra fiendene er så detaljerte at de er verdt å ta i nærmere øyesyn. Dessverre er det så mange av dem at det ofte er vanskelig å få med seg alt som skjer rundt. Fiendene i seg selv er både særegne og flerfoldige, og det er synd at man blir mer fokusert på å skyte ned skudd fremfor å la estetikken snakke for seg i større grad. Men om du virkelig vil oppleve universet anbefaler jeg modusen Feel Eden, som lar deg gjøre de forskjellige nivåene uten dødsrisiko.

Flere lagringspunkter, takk!
I Child of Eden skal man avansere gjennom seks forskjellige verdener. Det tar relativt kort tid å fullføre dem (cirka 10-20 minutter), og målet er å samle så mange stjerner som mulig gjennom kombinasjonsangrep og poengbonuser. Men det er langt fra enkelt å komme seg helskinnet gjennom, da jeg tok meg selv i å spille brettene flere ganger for å få ønsket poeng- og stjernesum for å kunne låse opp neste verden.

Men selv om designet er både hypnotiserende og engasjerende blir man lei av å spille samme brett om igjen og om igjen og om igjen. Irritasjonsmomentet blir bare større av den høye vanskelighetsgraden, og det tok ikke lang tid før kontrollkasteren i meg laget et nytt hakk i veggen. I Child of Eden finnes det nemlig ingen lagringspunkter, og når brettene varer i over ti minutter koker aggresjonen når man taper med to minutter igjen på klokka.

Derfor skulle jeg kanskje ønske at vi fikk flere brett. Det ville økt gjenspillingsverdien betraktelig, og sørget for at man virkelig fikk valuta for pengene. Men misforstå meg rett - Child of Eden er virkelig en opplevelse. Problemet er at det er altfor kort og at brettene er for få.

Utmerket Kinect-følelse
Kontrollsystemet fungerer også utmerket. Om du spiller med kontroller krever det ikke mange knappetrykkene før du er innlært i systemet, som flyter svært godt så fort man får teken. Men som vi alle vet kommer spillet med Kinect-støtte, og etter å ha tilbrakt noen timer med Child of Eden kan jeg virkelig si at dette ligger an til å bli et flaggskip for Kinect.

For første gang siden lansering kan jeg si at jeg virkelig forstår hvordan Microsoft vil at man skal bruke Kinect. Det beriker opplevelsen fremfor å rote det til, og fremstår som et helt naturlig valg. Kinect passer utmerket til formatet, da de bruker enkle kommandoer for å kontrollere hva som skjer i et nokså hektisk spill. Høyrehånden lar deg sikte og skyte, venstrehånden dreper lilla fiender og avverger skudd mens du aktiverer renselsesmodusen Euphoria ved å strekke begge hendene i luften. Det er så mye mer behagelig å spille Kinect når kommandoene er enkle, og i Child of Eden gjøres dette svært godt.

Konklusjon
Child of Eden er utvilsomt en verdig arvtager for Rez. De seks universene er fantastisk unike, og med et fengende lydspor i tillegg står vi igjen med et tilnærmet perfekt rytmeeventyr. Hadde det bare vært litt lengre, så.

Playstation 3-versjonen har ikke blitt anmeldt, da den ikke har noen dato ennå.