Child of Light

Aurora våkner opp på et ugjestmildt, sort fjell. Hun er helt alene, og hennes flammerøde hår danser i vinden mens hun ser seg forvirret rundt. Hvor er hun? Lengre borte i horisonten ser vi krigere på størrelse med skyskrapere vandre omkring mens forhistoriske fugler skjult i tretoppene iakttar henne.

Hjemme i den virkelige verden har hun dødd og etterlatt sin far utslått av sorg. Men håpet hennes er ikke ute, for hun tror at hun kan vende tilbake og samtidig hjelpe sin far. Det som har skjedd er at Aurora har blitt forflyttet til Lemuria, et land i nød som trenger nettopp hennes hjelp til å finne de forsvunnede stjernene og den stjålne månen. Det er kun med disse hun kan overvinne den onde heksen Umbria og bringe fred tilbake til landet.

Child of Light er kjærlighet ved første blikk på lik linje med en skikkelig god Disney-film, og Ubisoft spiller virkelig på følelsene i det som allerede fra start føles som et klassisk eventyr. Alt er pakket inn i et like vakkert og spesielt design inspirert av Sengoku-perioden i japansk historie, og all dialog er skrevet på rim. Jeg har kort fortalt aldri sett noe lignende. Hvis man vil være vanskelig, så kan man klage på at det dukker opp så mange fornøyelige ting at det kan bli litt usikkert hva man kan samhandle med eller ikke.

Jeg er en slik fyr som ikke synes det er nok at et spill kun er vakkert eller har et særegent ytre. Jeg krever noe mer av mine favorittspill, og Child of Light leverer nettopp det. Det som følger er nemlig en storslått historie om hvordan den uskyldige Aurora blir satt på prøve i en tragisk fortelling som tar for seg temaer som ærlighet og vennskap på en uventet voksen måte - og det i et overraskende godt rollespill. Ubisoft har dessuten vært obs på de fleste klisjeer forbundet med slike fortellinger, og ved flere anledninger blir jeg overrasket over hvordan de unngår dem og de gir spillet enda mer dybde.

Lemuria er åpen for utforskning allerede fra start, og i rask takt samler man seg en gruppe medhjelpere som man i klassisk japansk rollespillstil deretter kan velge blant når det dukker opp oppdrag. Jeg vil gå så langt som å si at Child of Light er et kjærlighetsbrev fra Ubisoft til eldre, pikselerte rollespill fra nettopp Japan. Opplegget fører tankene til det såkalte Metroidvania-konseptet med brett som er fulle av hemmeligheter. Derimot finnes det ikke like mange grunner til å vende tilbake for å utforske i håp om å finne et sted Aurora kan ha oversett, ettersom hun med unntak av vingene ikke utvikler flere egenskaper i eventyret.

Dette er i og for seg ikke noen mangel, men jeg tror at en bredere karakterutvikling kunne fått meg til å dele ut den aller høyeste karakteren vår. Så bra er det faktisk. Alle de ti kapitlene i spillet er dessuten ulike og varierte nok til at det aldri føles monotont. Eventyret varer i omtrent ti timer, og med den lave prislappen må dette ses på som et kupp.

Selv om jeg undersøkte ganske grundig under min gjennomspilling var det fortsatt mye å finne etterpå. Etter at rulleteksten har gått sin gang kan man også spille videre på en høyere vanskelighetsgrad hvis du er typen til det. Selv syntes jeg den store underholdningen lå i historien og dialogene, og jeg var ikke så hypp på å gi meg i kast med en ny runde umiddelbart. Dette handler på ingen måte om at det er noe feil med spillet, det var bare perfekt som akkurat som det var.

Jeg vil også slå et slag for kampsystemet som låner elementer fra klassikere som Chrono Trigger, gamle Final Fantasy og Suikoden, der man på turbaserte premisser hele tiden må vurdere under tidspress hva som er det rett våpnet mot en spesiell fiende. Dessuten kan man spille i co-op, noe som hever Child of Light ytterligere. Den andre spilleren ikler seg da rollen som medhjelperen Igninculus som bidrar i både kampene og spillets gåter. Det føles som et fullgodt kompromiss hvor det er like gøy å spille alene eller sammen med en venn.

Auroras reise tar henne gjennom varierte og trollske landskap, flygende slott og til havets bunn, og alt akkompagneres av nydelig musikk. Det er lenge siden jeg følte så sterkt for en spillfigur. Det er akkurat slik et eventyr skal være, og en moderne klassiker er herved født.