Child of Light

Ventetiden var lang for å prøve Child of Light under Ubisofts DigiDays-arrangement. Det todimensjonale, gåtebaserte plattformspillet, med den vakre, fargesterke grafikken var på mange måter showets stjerne. Reaksjonene på nettet etter annonseringen vitnet også om stor interesse fra publikum, på det som allerede kan være et av de største digitale spillene fra Ubisoft den kommende tiden.

Selv om spillet har et slags indie-preg er det rutinerte folk som står bak spakene, og hovedforfatter Jeffrey Yohalems forrige prosjekt var faktisk det kritikerroste storspillet Far Cry 3. Overgangen fra Vaas Montenegro til dette ser kanskje ut som en dramatisk endring på overflaten, men ifølge Yohalem har spillene mer til felles enn man skulle tro:

- Begge fortellingene handler om å finne seg selv. Jeg er fascinert av slike øyeblikk i livene våre, der ekstreme hendelser snur alt på hodet, som når du går fra å være ung til å miste uskyldigheten din og bli voksen. Aurora går gjennom en liknende forvandling som i Far Cry 3. Hun starter som et ungt barn, men etterhvert som du går opp i nivå endres og vokser hun. Hun går gjennom en enorm transformasjon, kommenterer han.

Aurora er hovedpersonen i Child of Light. Hun er datteren av en østerriksk hertug på 1800-tallet, og hun våkner en dag opp langt hjemmefra på et forlatt kontinent. For å finne veien hjem må hun finne solen, månen og stjernene, som har blitt stjålet av en skummel heks, og med seg på reisen har hun en glødende ildflue kalt Igniculus. Det er med andre ord snakk om et skikkelig eventyr.

Hele spillet er laget for samarbeidsspilling, men man kan også spille alene. Når vi sier samarbeidsspilling mener vi imidlertid ikke spilling over nettet, men heller spilling på samme skjerm fra samme sofa. Child of Light er nemlig ment som et eventyr man nyter sammen, selv om muligheten til å spille for deg selv er tilstede. I så fall må du belage deg på å hoppe mellom de to figurene.

Når det gjelder selve spillingen er gameplay sentrert rundt gåter, plattform-seksjoner, eventyr og JRPG-elementer som turbaserte kamper. Historien er på sin side bygget opp som et dikt, på samme måte som Rime of the Ancient Mariner eller Beowulf.

- På college drev jeg mye med dikting, men hadde du spurt meg da om jeg kom til å skrive et storslagent dikt for et populærkulturelt medium noen gang, hadde jeg trodd det var en fleip. Poesi har tatt den samme retningen som opera, det eksisterer for en utvalgt gruppe mens resten ikke bryr seg, kommenterer Yohalem.

Selv om spillet har barnevennlig grafikk er ikke Child of Light er fortelling for de minste. Det er en ballade, og ikke et barnerim der alle strofene passer i hop som hånd i hanske. Likevel har det vært en krevende oppgave å strukturere spillet som en poetisk saga, og Yohalem brukte over et halv år på manuset alene. Han beskrev arbeidet som å jobbe med et puslespill der alt skal passe sammen. Hver scene ble som en gåte.

Og med dette friskt i minnet gikk vi løs på selve spillingen. Demoen foregikk under spillets andre akt, idet Aurora og hennes flyvende kompanjong ankommer en landsby der alle innbyggerne er blitt forvandlet til kråker. Vi utforsket husene og samlet inn litt krystaller før vi møtte et tredje tilskudd til gjengen. Sammen firte vi oss ned brønnen i landsbyen for å utforske en skummel grotte og komme til bunns i kråkemysteriet.

Vi spilte på Playstation 4, og men én gang skjønte vi at her spiller lysene på kontrollerne faktisk en rolle. Den ene lyser rødt og indikerer at man styrer den rødhårede Aurora, mens den andre lyser blått på samme måte som Ignilculus. Det to styres naturligvis på forskjellige måter. Aurora må føye seg etter tyngdekraften, selv om hun kan hoppe og til og med flyte i luften. Ignilculus kan derimot fly fritt rundt på skjermen, på jakt etter mana-krystaller og skjulte passasjer.

Etter en plattformseksjon med navigering gjennom grotten, møtte vi til slutt en gruppe fiender. Som i alle JRPG-spill kastes du inn i en arena når du kommer borti en fiende.

I Child of Light foregår duellene ved hjelp av en indikator på skjermen. En slags måler som bestemmer når du kan angripe. Du kan nemlig bare kaste en trylleformel eller starte et angrep når symbolet til din figurer er i det røde området. Det er et snedig system, men det fører dessverre til at man fokuserer nesten utelukkende på måleren, for å angripe og kontre på mest mulig effektivt vis. Taktikk er likevel en del av spillet, naturligvis, ettersom man har mange forskjellige angrep til disposisjon. Hvert angrep har forskjellig styrke og effekt, og det tar ulik tid å lade dem opp. Hvis du trenger litt ekstra tid er dessuten Ignilculus grei å ha, da han kan forstyrre fiendene og gjør angrepene deres tregere.

Mot slutten av demoen begynte vi å få dreisen på systemet, men den siste bosskampen, mot et ekkelt monster med dødelige tentakler, ble vanskelighetsgraden litt i drøyeste laget. Heldigvis poengterte utviklerne at vanskelighetsgraden ikke var finjustert eller fastsatt enda.

Child of Light drives av UbiArt Framework-motoren, den samme som gir Rayman-spillene sin unike look, og spillet er virkelig lekkert å se på. Eventyret om Aurora er som et vakkert maleri formet som et dikt, blandet med interessant gameplay som tør å utfordre sjangeren litt. Vi er veldig spente på å se det ferdige resultatet når Child of Light slippes til både dagens og morgendagens konsoller (pluss PC) til neste år.