Civilization V

Helt fra det første spillet i 1991 har spillserien bestått av en turbasert strategiformel. Grunlegg byer mens du bygger opp infrastruktur, vedlikeholder samfunn og oppruster militær.

Det starter alltid på samme måte. Du er en nybygger med en verden for dine føtter. En verden klar til å utforskes. Målet er på enten fredelig vis, eller mindre fredelig, å bevege seg fra steinalderen til mer moderne tider, samtidig som du nedkjemper hedenske motstandere. En nedkjempelse som kan ta enten militær, diplomatisk eller vitenskapelig form. En historieleksjon i spillform.

Så langt er alt ved det normale i Civilization V. Det er en god ting at spillets kart i denne omgang består av sekskanter, hvorpå de før besto av kvadrater. Den reelle forskjellen ved å bevege seg rundt på sekskanter istedenfor kvadrater, kommer til syne når man skal plassere sine krigere og skyttere opp til samme slag. Det er ingen stor forskjell, men den er der og en forbedring er en forbedring.

I Civilization V kan man også vinne ved å ha en overlegen kultur, som igjen er et produkt av bestemte bygninger. Kultur har blitt en ressurs på lik linje med mat, hvilket gir en større befolkning og videreutvikling av empirisk forskning - selv om en kulturell nasjon også har sine klare begrensninger (mer om dette senere).

Utviklerne har også gjort mer ut av diversitet mellom nasjonene. Russerne er i stand til å produsere langt mer og få større utbytte av enkelte ressurser, mens japanerne alltid kjemper for fulle mugger til tross for skadete krigere.

Civilization har aldri vært en av strategisjangerens mest komplekse - de som nærmest krever en utdannelse for å forstå. Selv om det kanskje ikke virker sånn for det blotte øyet, har serien alltid skiltet med et brettspills umiddelbarhet. Lett fordøyelig er det uansett ikke; serien har inkorporert et leksikon som fast inventar.

Med tiden har i hvert fall serien vokst seg større og større, takket være den brede appellen. «Bred appell» er kanskje en overdrivelse, men tilgjengeligheten og strategien har utvilsomt vist at den fort klarer å hekte selv de som ikke er i overkant begeistret for historikk og strategi.

Det er her Civilization V, med stor fanfare, skrider frem på podiet og erklærer med rungende tonelag: - Jeg forenkler serien uten at det går på bekostning av dybden! Hvis spillet kunne snakke, hadde det mest sannsynlig fortsatt: - Det gjør jeg på to måter: ved å servere forholdsvis kjedelig informasjon på en interessant og overskuelig måte, samt gjøre spillerens handlinger med betydningsfulle.

Det lyder alt sammen meget bra, tenker du sikkert. Men hva betyr det konkret? La oss ta det skritt for skritt.

I et innbydende menysystem i Art Deco kan du med ett enkelt øyekast fastslå hvilke deler av riket ditt som har behov for assistanse. Du forstår langt bedre hvordan spillets forskjellige deler henger sammen, da spillet har blitt flinkere til å gi deg den mest essensielle informasjonen. Er befolkningen din misfornøyd? Hold musepekeren over ikonet deres, og du får straks en enkel oversikt over årsaken til misnøyen.

Det forbedrede overblikket ga meg følgelig mer lyst til å sette meg inn i de tingene jeg tidligere lot den kunstige intelligensen ta seg av. Nettopp fordi spillet er lettere å sette seg inn i, blir du også en bedre spiller mye fortere. Det er når strategier klaffer og planer går rett, at Civilization virkelig skinner.

Man har imidlertid færre enheter til disposisjon i Civilization 5. I praksis betyr dette at hver handling har større konsekvenser. Dette kommer spesielt til uttrykk i spillets nye stridssystem, der hvert felt på spillerbrettet kun har plass til én militær enhet. Posisjoneringen og utformingen av hæren din er derfor langt viktigere enn størrelsen, noe som gir en velkommen strategisk dybde i spillets kampsystem. Tidligere endte man ofte opp med to bunker av enheter som ble stående å stange mot hverandre på måfå.

Videre har de fleste epoker sine forskjellige enheter med forskjellige svakheter (og styrker). Hvis motstanderen har et par spydmenn i baklomma, er det dermed lurt å bruke noe annet enn hester i første skanse.

Sid Meier har engang sagt at et godt spill er resultatet av en rekke interessante beslutninger innad i spillet. Dine beslutninger i Civilization V er interessante nettopp fordi du forstår konsekvensene. Blir det for mye fokus på ekspansjon og mange byer, vil kulturen din forbli tynn og ufokusert.

Høyere produksjon forårsaker nemlig at du ikke kan klatre særlig langt på spillets nye kulturtre. Treet, som fungerer på tilnærmet samme måte som i et rollespill, by på en rekke attraktive bonuser til forskjellige deler av riket ditt. Favoritten min er den hvor krigere oppnår erfaring dobbelt så fort, men det finnes også edle alternativer, som at halvparten av ditt forrige herredømmes tilfredshet overføres til neste runde.

Seriens klisjé om å friste til «bare... én... gang... til» har sitt utspring i nettopp dette, og det er her Civilization V er som det skal være: forbannet tidkrevende og svært avhengighetsdannende.

Diplomatiet fungerer som det pleier. Du kan inngå fundamentale avtaler med andre sivilisasjoner, men på tross av nydelige presentasjoner, hvor du ser lederne i deres naturlige miljø, glimrer de ikke akkurat med intelligensen. Personlighetene er definitivt tilstede og man kan se hvordan forskjellige ledere generelt sett oppfører seg som man skulle tro. Et eksempel på dette er at Cæsar vil erobre alt, mens Gandhi på sin side er noe mer fredelig innstilt.

En annen nyerverving er bystater. Man kan nå støte på uavhengige byer og vinne innflytelse, hvor man kan oppnå diverse fordeler i form av ressurser eller styrket forsvar. De endrer ikke spillets rytme i stor grad, men tilbyr deg flere muligheter idet du skal til å planlegge ditt neste trekk.

Det er godt at grunnspillet i Civilization V er såpass lekkert, ettersom det er det eneste som følger med i boksen. De interessante historiske scenarionene og alle modifikasjonene som krydret tidligere spill er borte. Scenarioene er spredd for alle vinder som forhånds-bestillingsbonuser, og det etterlater en vond bismak av at utviklerne spekulerer i å utgi disse senere som nedlastbart materiale. Til gjengjeld utgis det utviklerverktøy til å lage modifikasjoner til spillet gratis etter lanseringen.

Helt på tampen skal musikken som har blitt arrangert av Prahas filharmoniske orkester også få en positiv kommentar. Igjen er det et enormt innslag av klassisk musikk og kvaliteten er usedvanlig høy. Stykker med variert tempo spilles, avhengig om man er i krig eller ikke, og de forskjellige komposisjonene fletter seg elegant inn i hverandre, så man etterlengtet drømmer seg tilbake til victorianske dronninger og krigsherrer.

Tilgjengelig, men stort, beskriver Civilization V. Det kunne vært anklaget for å miste dybde i jakten på oversikt og tilgjengelighet, men jeg betrakter det mer som om serien har blitt kokt ned til det mest essensielle og morsomme. Civilization-seriens nyeste strategisymposium er derfor mer relevant enn noensinne.